Maktens fortryllelse

I løpet av de siste åra er det kommet mange store innspillinger av Händels operaer. Vi hører på de nyeste, Rinaldo og Giulio Cesare.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De siste fem-ti åra har vært en gullalder for innspillinger av Händels operaer. Nesten hvert halvår har det kommet nye, standardsettende innspillinger. I fjor høst kom René Jacobs’ versjon av Rinaldo på Harmonia Mundi og Marc Minkowskis Giulio Cesare på Archiv.

Musikkhistorikeren Reinhard Strohm skriver at barokkoperaens ideologi er fortryllelsen av makt. Kongen framstår som en ridder eller helt fra antikken, og operaen fungerer som ei legitimering av maktkrav. Rinaldo og Cesare er eksempler på dette.

Ideologisk tvilsom

Rinaldo var Händels første London-opera, komponert i 1710-11. Librettoen er basert på den Torquato Tassos Gerusalemme liberata: Jerusalem er beleiret av hæren til Goffredo, som har med seg datteren Almirena og ridderen Rinaldo. Argante, kongen av Jerusalem, får hjelp av trollkvinnen Armida. Goffredo og kompani får på si side hjelp av en kristen trollmann, og etter mye spetakkel får den kristne hæren overtaket. De vantro innser sine feil, konverterer til kristendommen, gifter seg og blir tilgitt av Goffredo.

Temaet – kristendommens overlegenhet over andre religioner – er ideologisk ganske tvilsomt. I dette tilfellet fungerer det også som en allegori for britisk imperialisme.

Det hele er unektelig ganske vulgært; her er både vindmaskiner og kanoner, og historien kaller ikke sjelden på et smil. Og nettopp i dette «erkebarokke» ligger mye av attraksjonen! Operaen inneholder dessuten noe av komponistens mest hårreisende vakre musikk. Jeg anbefaler den derfor på det sterkeste.

Om jeg anbefaler Jacobs’ nye innspilling, er et annet spørsmål. Jacobs har med noen av de beste unge sangerne i dag, med den imponerende falsettisten Lawrence Zazzo som Goffredo og den svært begavede mezzosopranen Vivica Genaux som Rinaldo. Miah Persson som Almirena og Inga Kalna som Armida er hver en fryd å lytte til.

Men til tross for at Jacobs har de beste forutsetninger, synes jeg det ofte ikke tar helt av. Grunnen til det er dels Jacobs’ valg av for langsomme tempi, dels hans overdrevne ornamenterte stil, som hindrer dynamikken. Det mest iørefallende eksemplet er «Lascio ch’io pianga», som spilles nesten absurd langsomt. Heldigvis er det ikke så mange av disse innfallene, og dette er generelt ei veldig god innspilling. Interesserte bør imidlertid også vurdere Christopher Hogwoods versjon på Decca.

Den gode seierherren

Marc Minkowski har tatt for seg Giulio Cesare. Etter manges mening er den Händels beste opera; den er i hvert fall hans lengste, med tre og en halv times spilletid på cd. Operaen hadde premiere i 1724 i London, 13 år etter Rinaldo.

Librettoen er basert på Cæsars besøk i Egypt i 48-47; han har beseiret Pompeius og forfulgt ham til Egypt, hvor Ptolemeus regjerer. Hendelsene er imidlertid i stor grad fiktive. Det åpner med at Cæsar da han ankommer Egypt, blir møtt av Ptolemeus’ general Akillas, som medbringer Pompeius’ avkappete hode som en gave. Cæsar reagerer med avsky og får dermed Ptolemeus som fiende. Det kulminerer med en kamp som Cæsar vinner, og han innsetter Kleopatra som dronning.

Cæsar framstilles altså som den siviliserte, gode seierherren, i motsetning til egypterens barbari, noen som legitimerer imperiets makt.

Den store stjernen hos Minkowski er den serbiske mezzosopranen Marijana Mijanovic, som synger Cæsar. Hun oppfyller i stor grad barokkens drøm om det tvekjønnede, som kastraten var et resultat av – hun har nemlig et fantastisk stort register og en stemme som samtidig er både maskulin og feminin.

Minkowski har kanskje med litt for mange like stemmer, men det er en liten og i denne sammenheng ubetydelig innvending. Anne Sofie von Otter imponerer som vanlig stort, denne gang som gutten Sesto. Magdalena Kozená gjør en smertefylt og intens Kleopatra. Charlotte Hellekants Cornelia er fin selv om uttalen hennes ofte er mindre enn tilfredsstillende. Les Musiciens du Louvre er som vanlig lytefri, og Marc Minkowski må igjen berømmes for den måten han evner å integrere sangere og orkester. Dette er den beste innspillinga av dette verket, og det vil den antakelig være i lang tid framover.

---
DEL

Legg igjen et svar