Maktens sentrum

Torsdag begynte Kinas kommunistparti sin partikongress. Ny ledelse ble valgt, med kommende president Xi Jinping (59) i spissen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Tsering Woeser Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Tsering Woeser er tibetansk forfatter, født i Lhasa, og en av de første støttespillerne til nobelprisvinner Liu Xiaobos «Charter 08». Woesers bøker er forbudt i Kina og hun har sittet i husarrest. I 2007 vant hun den norske forfatterforenings ytringsfrihetspris, som hun ikke fikk lov til å dra for å motta.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister:Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji(Canada), Nawal El-Saadawi(Egypt),Elena Milashina(Russland),Tiam Irani (Iran),Martha Roque (Cuba), Ethel Irene Kabwato (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Beijing, Kina. Folk i Kina setter sitt håp for demokratiet til internpolitisk demokratiske prosesser. Spesielt etter man begynte institusjonaliseringen av ulike fraksjoner av kommunistpartiet, som enkelte mener er tegn på at man beveger seg mot et flerpartisystem.

I realiteten har denne institusjonaliseringen pågått i lang tid, og på grunn av dette er flerpartisystemet langt unna å bli en realitet. Den politiske kommentatoren Wang Lixiong sier han ikke ønsker å dele kommunistpartiet inn i en ungdomsfraksjon, en populistfraksjon og så videre.

Han mener dette kun er en overfladisk endring. Han er også imot at man skal dele partiet i Jiang-fraksjonen og Hu-fraksjonen.

Maktoverføringer har alltid vært vanskelige for despotiske stater. I antikk tid fulgte man blodslinjene, som er en ren og klar metode, men på tross av dette var blodbad og konspirasjoner i de imperialistiske husholdningene ofte uunngåelige. Maktoverføringer i moderne tider har skapt enda større omveltninger.

Arvtakerne

Mao Zedong (1893-1976) annonserte sin arvtaker flere ganger, men klarte likevel ikke å sikre palasset mot endringer etter sin død: Deng Xiaoping (1904-1997) utnevnte først Hu Yaobang, men kvittet seg med ham da hendelsene på Tiananmen-plassen 4. juni 1989 nesten veltet hele kommunistpartiet.

Deng Xiaoping tok lærdom av denne hendelsen og handlet uventet: Han utnevnte to generasjoner av arvtakere på en gang: Jiang Zemin (president fra 1993 til 2003) og Hu Jintao (president fra 2003), med ti år hver som regjeringsperiode.

Denne løsningen hadde en fordel, nemlig at den korte regjeringstiden fikk de to lederkandidatene til å kutte ut rivaliseringen, siden de måtte samarbeide i partiet også etter sin regjeringstid.

Dengs plan ble aldri formulert skriftlig, og dermed var hans maktkonsentrasjon sikret fordi begge kandidatene var avhengige av hans støtte for senere å overta makten.

Selv etter Dengs død, torde ikke Jiang annet enn å overgi makten til Hu som planlagt. Det var den første gangen maktoverføringen gikk smertefritt i kommunistpartiet. Kanskje hadde ikke Deng tenkt lengre enn det neste lederskiftet, men hans plan fikk konsekvenser for hele systemet.

Når Jiang overga maktet til Hu, utnevnte han Hus etterfølger, Xi Jinping (59). Etter det har partilederen alltid utnevnt sin etterfølgers etterfølger.

Partiets to fjelltopper

De ulike fraksjonene innad i partiet skaper stadig konflikter, som kun blir stabilisert etter at en ny diktator tar over og samler partiet igjen. Men selv den typen diktator, som satt høyere enn fjelltoppene og høyere enn partiet selv, klarte ikke å forhindre omveltningene som inntraff når det var tid for et lederskifte.

Systemet med å velge ut sine egne etterfølgere, har likevel sikret at det alltid finnes to fjelltopper i partiet, delt mellom to generasjoner. Dette gjør at man slipper en offentlig lederkampanje, og dermed er systemet enda mer stabilt enn et demokratisk regime.

Med denne typen mekanisme vil den som ikke enda har fått en maktposisjon være svak, og han vil vanligvis ikke utgjøre noe problem for lederen. Når tiden er inne, vil han ta over som planlagt.

Den som sitter med maktposisjonen, vil forsøke å ikke undertrykke den svake part fordi forholdet mellom den sterke og den svake vil snu når lederrollene reverseres.

Den mektige part vil også huske at han om en stund vil tre ned og dermed gå tilbake til å være den svake part.

De to fraksjonene kontrollerer hverandre, men begge parter vil være forhindret fra å misbruke maktposisjonen når de har den. Disse reglene balanserer makten godt. ■

Oversatt av Ingrid Kleiva Møller


(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 09.11.2012. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid –klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)


---
DEL