Maktens mange veier

Årets Jihlava-festival fokuserte på politisk film. Flere handlet om statsoverhoder og valgprosessene som førte til deres seier.

margaretahruza
Hruza er filmskaper.

The Lust for Power/The Candidate: The Rise of Emmanuel Macron/Trumped: Inside the Greatest Political Upset of All Time

Tereza Nvotová/Yann L’Hénoret/Ted BourneMary Robertson og Banks Tarver

Slovakia og Tsjekkia/Frankrike/USA

Jihlavas internasjonale filmfestival er et unikt arrangement hvor øst og vest i dokumentarfilmverdenen møtes. I år slapp den også til hybridfilmer (dokumentarfilm med fiksjonspreg/spillefilm med dokumentarpreg) – noe som er nytt og som kan skape en trend for liknende festivaler i fremtiden. Dokumentarfilm har stadig større innflytelse på tv-serier og spillefilmer, eller det «audiovisuelle landskapet», som festivalens direktør Marek Hovorka kaller det. Likevel var det hovedsakelig klassiske dokumentarfilmer å finne på programmet. Årets festival hadde et stort fokus på politisk film, gjerne om statsoverhoder og kampanjeprosessen bak deres valgseire: Åpningsfilmen The Lust for Power er et portrett av den tidligere slovakiske statsministeren Vladimír Meciar, og avslutningsfilmen – med verdenspremiere på festivalen – var franske The Candidate: The Rise of Emmanuel Macron. Også Trumped: Inside the Greatest Political Upset of All Time sto på festivalens program.

Personlig standard. The Lust for Power starter lovende. Regissør Tereza Nvotová varierer fortellermetodene i sitt anstendige forsøk på å undersøke mekanismene bak Meciars popularitet og makt. «Jeg betrakter Meciar som en nøkkelperson i den nyere historien om Slovakia. Filmen er også et portrett av en arketyp som man kan observere flere steder i verden i dag, bare i ulike forkledninger,» sier hun. Meciar er ikke bare et eksempel på en standard som er satt i tidligere østblokkland; Meciar er blitt et ideal i deler av den vestlige verden også.

Filmen åpner med nydelige flybilder av Slovakias hovedstad Bratislava idet den våkner til liv en grytidlig morgen. Nvotovás egen stemme høres, der hun snakker i telefonen: «Hei, dette er Tereza. Kan jeg få et møte med Meciar?» Brått går filmen over i reportasjeform når regissøren ringer på dørklokken hos den tidligere statsministeren og døren blir åpnet av en sjarmerende eldre mann. Nei, han kan egentlig ikke gi noen kommentarer til sitt politiske liv – det er som om han ikke riktig forstår spørsmålene og isteden svarer med sitt guttaktige smil.

Mafiametoder. Deretter følger vi Nvotovás tanker i voice-over; hun forteller oss at hun var ett år gammel da Berlinmuren falt. Den personlige formen er gjennomgående i filmen, og ved hjelp av hjemmevideo og fotografier blir vi introdusert for regissørens familie, hvorav flere er unge, sympatiske teaterfolk. Gjennom å få del i disse personenes livsreise blir vi kjent med de politiske/historiske begivenhetene som har funnet sted i landet, og hvordan de har påvirket borgerne.

Historien går tilbake til 1990-tallet, en periode da en mengde politiske makthavere – tidligere medlemmer av det kommunistiske partiet – hoppet over det ideologiske skillet og omfavnet det kapitalistiske systemet på en måte som kan minne om det ville vesten. Deres politiske handlingsmønstre liknet til forveksling metodene vi har sett blant annet i Gudfaren-filmene. Hemmelig politi opptrer med ansiktshetter og maskingevær slengende nonchalant over skulderen i full offentlighet; kidnappinger og utpressingsforsøk finner sted hver eneste dag. Nasjonen splittes. Slovakerne våkner ikke før Madeleine Albright gir dem klar beskjed om at landet hverken vil bli invitert inn i NATO eller EU om Meciar fortsetter å sitte ved makten; først da går de til aksjon for å fjerne Meciar fra den politiske scenen. Betegnende nok er regissørens foreldre i begynnelsen av filmen henrykt over sin statsminister; mot slutten er de aktive motstandere.

Fragmentert form. Den personlige historien i starten følges altså av utstrakt bruk av stoff fra nyhetsarkivene og vitnemål fra hovedaktørene fra denne politisk urolige tiden. Den mest interessante av tidsvitnene er markedssjefen bak Meciars valgseier. Han sier som sant er: «Folk vil gjerne tro at de er opptatt av de politiske standpunktene til kandidatene, men det er ikke det som teller. Folk velger ut i fra sine følelser. Å stemme ved valg er rett og slett en emosjonell handling.»

Nvotovás har åpenbart ønsket å fortelle historien på flere plan. Hun gir oss et godt portrett av dette politiske rovdyret Meciar, men gjennom sin springende form mister The Lust for Power sin visuelle enhet og føles derfor disharmonisk. Pinjos filmmusikk gjør et tappert forsøk på å holde det narrative på plass, men alt i alt lykkes ikke The Lust for Power i å bli den storfilmen den tilsynelatende har ambisjoner om. Nvotovás film kan likevel bli en viktig historisk film for fremtidens slovakiske borgere.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.