Maktens mange veier

Årets Jihlava-festival fokuserte på politisk film. Flere handlet om statsoverhoder og valgprosessene som førte til deres seier.

Margareta Hruza
Hruza er filmskaper.

The Lust for Power/The Candidate: The Rise of Emmanuel Macron/Trumped: Inside the Greatest Political Upset of All Time

Tereza Nvotová/Yann L’Hénoret/Ted BourneMary Robertson og Banks Tarver

Slovakia og Tsjekkia/Frankrike/USA

Jihlavas internasjonale filmfestival er et unikt arrangement hvor øst og vest i dokumentarfilmverdenen møtes. I år slapp den også til hybridfilmer (dokumentarfilm med fiksjonspreg/spillefilm med dokumentarpreg) – noe som er nytt og som kan skape en trend for liknende festivaler i fremtiden. Dokumentarfilm har stadig større innflytelse på tv-serier og spillefilmer, eller det «audiovisuelle landskapet», som festivalens direktør Marek Hovorka kaller det. Likevel var det hovedsakelig klassiske dokumentarfilmer å finne på programmet. Årets festival hadde et stort fokus på politisk film, gjerne om statsoverhoder og kampanjeprosessen bak deres valgseire: Åpningsfilmen The Lust for Power er et portrett av den tidligere slovakiske statsministeren Vladimír Meciar, og avslutningsfilmen – med verdenspremiere på festivalen – var franske The Candidate: The Rise of Emmanuel Macron. Også Trumped: Inside the Greatest Political Upset of All Time sto på festivalens program.

Personlig standard. The Lust for Power starter lovende. Regissør Tereza Nvotová varierer fortellermetodene i sitt anstendige forsøk på å undersøke mekanismene bak Meciars popularitet og makt. «Jeg betrakter Meciar som en nøkkelperson i den nyere historien om Slovakia. Filmen er også et portrett av en arketyp som man kan observere flere steder i verden i dag, bare i ulike forkledninger,» sier hun. Meciar er ikke bare et eksempel på en standard som er satt i tidligere østblokkland; Meciar er blitt et ideal i deler av den vestlige verden også.

Filmen åpner med nydelige flybilder av Slovakias hovedstad Bratislava idet den våkner til liv en grytidlig morgen. Nvotovás egen stemme høres, der hun snakker i telefonen: «Hei, dette er Tereza. Kan jeg få et møte med Meciar?» Brått går filmen over i reportasjeform når regissøren ringer på dørklokken hos den tidligere statsministeren og døren blir åpnet av en sjarmerende eldre mann. Nei, han kan egentlig ikke gi noen kommentarer til sitt politiske liv – det er som om han ikke riktig forstår spørsmålene og isteden svarer med sitt guttaktige smil.

Mafiametoder. Deretter følger vi Nvotovás tanker i voice-over; hun forteller oss at hun var ett år gammel da Berlinmuren falt. Den personlige formen er gjennomgående i filmen, og ved hjelp av hjemmevideo og fotografier blir vi introdusert for regissørens familie, hvorav flere er unge, sympatiske teaterfolk. Gjennom å få del i disse personenes livsreise blir vi kjent med de politiske/historiske begivenhetene som har funnet sted i landet, og hvordan de har påvirket borgerne.

Historien går tilbake til 1990-tallet, en periode da en mengde politiske makthavere – tidligere medlemmer av det kommunistiske partiet – hoppet over det ideologiske skillet og omfavnet det kapitalistiske systemet på en måte som kan minne om det ville vesten. Deres politiske handlingsmønstre liknet til forveksling metodene vi har sett blant annet i Gudfaren-filmene. Hemmelig politi opptrer med ansiktshetter og maskingevær slengende nonchalant over skulderen i full offentlighet; kidnappinger og utpressingsforsøk finner sted hver eneste dag. Nasjonen splittes. Slovakerne våkner ikke før Madeleine Albright gir dem klar beskjed om at landet hverken vil bli invitert inn i NATO eller EU om Meciar fortsetter å sitte ved makten; først da går de til aksjon for å fjerne Meciar fra den politiske scenen. Betegnende nok er regissørens foreldre i begynnelsen av filmen henrykt over sin statsminister; mot slutten er de aktive motstandere.

Fragmentert form. Den personlige historien i starten følges altså av utstrakt bruk av stoff fra nyhetsarkivene og vitnemål fra hovedaktørene fra denne politisk urolige tiden. Den mest interessante av tidsvitnene er markedssjefen bak Meciars valgseier. Han sier som sant er: «Folk vil gjerne tro at de er opptatt av de politiske standpunktene til kandidatene, men det er ikke det som teller. Folk velger ut i fra sine følelser. Å stemme ved valg er rett og slett en emosjonell handling.»

Nvotovás har åpenbart ønsket å fortelle historien på flere plan. Hun gir oss et godt portrett av dette politiske rovdyret Meciar, men gjennom sin springende form mister The Lust for Power sin visuelle enhet og føles derfor disharmonisk. Pinjos filmmusikk gjør et tappert forsøk på å holde det narrative på plass, men alt i alt lykkes ikke The Lust for Power i å bli den storfilmen den tilsynelatende har ambisjoner om. Nvotovás film kan likevel bli en viktig historisk film for fremtidens slovakiske borgere.

Klipp og lim. Trumped: Inside the Greatest Political Upset of All Time følger det forrige amerikanske presidentvalget i kronologisk rekkefølge. Dokumentaren er basert på materialet fra Showtimes nyhetsdokumentarserie The Circus: Inside the Greatest Political Show on Earth, som i hele 26 episoder og med tre programledere kommenterte kampanjene, valgmøtene og debattene rundt valget. Serien avsluttet med Trumps valgseier i november 2016.

Det var en lynrask avgjørelse tv-produsentene Ted Bourne, Mary Robertson og Banks Tarver tok da de bestemte seg for å klippe sammen en kinofilm av de tusentalls timer med opptaksmateriale de satt på. Allerede to måneder etter beslutningen hadde filmen premiere på Sundance-festivalen – men publikumsresponsen var heller lunken: Festivalgjengerne hadde åpenbart fulgt valgprosessen nøye selv, og var godt kjent med filmmaterialet fra tidligere. Filmen fortalte dem med andre ord ikke noe nytt – for oss, derimot, som ikke følger nyhetssendingene fra USA i det daglige, er Trumped en både spennende og underholdende dokumentar.

Politisk show. Det hele begynner ganske humoristisk: Programlederne klarer ikke skjule sin hån når de diskuterer Donald Trumps ambisjon om å stille opp som presidentkandidat. Filmens tone blir imidlertid mer alvorlig etter hvert som Trump vinner frem, og klipperne Brad Buckwalter, Alicia Ellis og Benji Kas skal ha applaus for å makte å holde fast i Aristoteles’ klassiske fortellerstrukturer gjennom kaoset. Valgmøtene til Trump vokser fra små forsamlinger til enorme sportsarenatreff der fanatismen rår: «It’s having a flavor of a music concert,» får vi høre – mer i dybden går ikke kommentarene. Trumps oppadstigende reise betraktes med en viss fascinasjon. «I have been a politician for six months,» sier Trump, og velgerne brøler i begeistring. Dette har ingen likhet med de tørre politiske debattene fra 70-tallet, for oss som husker så langt tilbake; dette er show.

Mangler analyse. Et stort minus ved filmen er at den ikke engang forsøksvis analyserer fenomenet vi observerer. Trumps opprørende angrep på enkeltpersoner så vel som rettsvesenet er så oppsiktsvekkende at mediedekningen blir deretter. Strategien for å distrahere oss bort fra de viktige emnene, fungerer slik sett optimalt. Russisk intervensjon og WikiLeaks blir bare så vidt nevnt før temaene feies til side. Hvorfor får vi ikke eksempelvis en kort introduksjon av Paul Manafort idet han entrer scenen som Trumps kampanjeleder? På WikiLeaks’ hjemmesider kan man lese at Manafort var rådgiver i presidentkampanjene til Ronald Reagan så vel som George H.W. Bush, men i Washington D.C. er han mer kjent som lobbyist for utenlandske diktatorer fra Somalia, Angola, Kurdistan, Ukraina og en rekke andre lovløse land. Dette hadde det vært interessant å få høre mer om, spesielt nå som han av mange karakteriseres som en landsforræder.

Teamet bak Macron kan knapt ha passert de 30, og kanskje nettopp derfor brenner de så sterkt for sin sak.

Ja, det er faktisk hårreisende at et nyhetsprogram som The Circus har unnlatt å gå i dybden av disse emnene i løpet av sine 26 episoder om USA-valget 2016. Hvordan kan et tv-publikum være tilfreds med et slikt forenklet nyhetsprogram som i grunn minner mer om en sportssending enn et politisk debattprogram? Hvilke tråder trekkes det i bak kulissene, hvilke makteliter står bak Trump, hvilke sosiale og politiske tendenser i Europa påvirker valget, hvilken rolle spiller media? Ved kun å holde seg i overflaten gir Trumped et inntrykk av at det var Trumps uforklarlige karisma som brakte ham til presidentembetet. Ved ikke å undersøke årsakene til mannens suksess bidrar filmen slik til å opprettholde Trump-myten. Mye gjenstår når det gjelder å ta rede på maktspillet bak Trump og medias rolle i dagens demokratier. Vi får håpe at det dukker opp filmer i nær fremtid som går inn i denne materien på en seriøs måte.

Helteepos. Franske Yann L’Hénorets film The Candidate: The Rise of Emmanuel Macron er en klassisk cinéma vérité – og ikke på noen måte avviker den fra denne stilen. Med observerende kamera følger vi et team på fire personer som sammen med Macron selv klekker ut en plan om å vinne Frankrikes presidentvalg. Filmen gir et godt innblikk i deres intense samarbeid, den viser lojaliteten, engasjementet og samholdet i hver eneste avgjørelse som tas. De fire kan knapt ha passert de 30, og kanskje nettopp derfor brenner de så sterkt for sin sak.

Historien utvikler seg kronologisk, der vår helt Macron i løpet av kampanjeprosessen transformeres fra unggutt til voksen og moden mann. Foruten hovedpersonens indre utvikling er det få, om noen, ekte spenningsmomenter i filmen. Musikken, frijazz, dekker over der hvor hverken klipp eller regi strekker til, men som helhet blir det for enkelt og ensformig. Med musikk som eneste dramaturgiske hjelpemiddel lykkes ikke The Candidate til tross for Macrons store fascinasjonskraft.

Og politikken? Filmen kunne vært brukt i Macrons egen PR-kampanje, siden den utelukkende viser hans gode sider. Macron fremstår empatisk, hardtarbeidende og ekstremt ambisiøs. Han overbeviser oss alle om sine gode intensjoner, uten å røpe sine politiske standpunkter. Når rulleteksten kommer vet vi fremdeles absolutt ingenting om Macron eller hans parti En Marche!, foruten at han er motstander av sin politiske rival Marine Le Pen. Kamera sveiper over en plakat med John F. Kennedy, den eneste plakaten som henger i teamets lokale. Hvordan skal vi tolke dette? John F. Kennedy hører ikke til blant de beste presidentene Amerika har hatt, men hans popularitet var enorm, og han var ung og katolikk. Den gang kunne ikke en katolikk bli president i USA, men mot alle odds vant Kennedy valget likevel. Og nettopp dét gjorde også Macron – i Frankrike.

---
DEL