Makten over (små)pengene

Fritt Ord har den største ikke-statlige pengesekken i kulturlivet. På den er det Erik Rudeng som sitter.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det verserer et rykte om at Bendik Rugaas erstattet Terje Rød-Larsen som planleggingsminister ved en inkurie den 29. november 1996. «Hva med han der’re Rud… Rugaas,» skal Thorbjørn Jagland ha sagt til sine medarbeidere en gang i ukene forut for utskiftingen.

Det fortelles at han egentlig tenkte på daværende direktør i Norsk Folkemuseum Erik Rudeng.

Sannhetsgehalten i dette bør vi nok betvile, men ett er sikkert. Museumsgeneral Rudeng hadde på det tidspunktet et ben i Arbeiderpartiets politiske establishment gjennom å være med i en rådgivingsgruppe for kulturminister Turid Birkeland.

Så ble han også styremedlem i Aschehoug – det er han ikke lenger – og deretter engasjert i styrearbeid i Ibsen-komiteen og i Voksenåsen kurs og konferansesenter. I dag er han også styreleder for Oslo Bymuseum.

– Kapital er lik makt, Erik Rudeng, og en av de viktigste kapitalformene er sosial kapital, eller på godt norsk nettverk. Det mener i alle fall den franske sosiologen Pierre Bourdieu. I tillegg til å være i kretsen rundt Francis Sejerstedt og Rune Slagstad, slik Klassekampen skrev sist lørdag, forstår jeg at du også har en tilknytning til kretser i Det norske arbeiderparti?

– Ja, jo, tildels, men det er ikke veldig påfallende tror jeg. Som museumsdirektør pleide jeg kontakter med en rekke partier. Jeg deltok på møter i både Høyre og SV. Ja, jeg var også SV-medlem frem til 1985. Når man leder en nasjonal kulturinstitusjon vil man raskt finne ut at det er skadelig å være for sterkt knyttet til bare et bestemt miljø, så i ulike sammenhegner har jeg nok blitt oppfattet som både Ap’er, Høyre-mann, Venstre-mann og SV’er, sier Rudeng.

Maktbasen

Temaet i dag er imidlertid Institusjonen Fritt Ord. Dit kom Erik Rudeng etter ti år ved Norsk Folkemuseum. Det var i 2000 – og Rudeng ble direktør med ansvar for å bygge opp en administrasjon i stiftelsen. Over ham sitter et styre ledet av Francis Sejersted, hvor blant andre høyesterettsdommer Georg Fr. Rieber-Mohn, doc.philos Guri Hjeltnes og utenriksmedarbeider i NRK Sigrun Slapgard er medlemmer. Likevel er det kulturmakt i Rudengs hender – han forbereder styremøter, pleier kontakten med søkere og sørger for den daglige driften. Han sier også selv at makten han har går ut over ren administrasjon.

Fritt Ord deler da også ut 40-50 millioner kroner årlig til tiltak de finner støtteverdige, og blir med det en av de aller største ikke-statlige finansieringskildene for norsk kultur per dags dato. De deler ut prosjektstøtte og stipendier, betaler et professorat ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, deler ut priser og eier medieaksjer, for å nevne noe.

– Så da kan jeg vel spørre: Hvilken rolle mener man at Fritt Ord bør spille i norsk kulturliv?

– Vi bør være et supplement til offentlig kulturpolitikk. Av og til også et korrektiv og et alternativ til det offentlige. Vi kan agere helt uten hensyn til både offentlig politikk og kommersiell bedømmelse. Vi trenger ikke høye publikumstall eller lesertall så lenge vårt styre mener at et kulturuttrykk er verdifullt.

– Du mener «uten hensyn til markedet», eller heller «på tross av markedet», altså en målrettet støtte til tiltak som ikke er kommersielt levedyktige?

– Det er ikke alltid enkelt å forutsi hva som går godt eller dårlig når det gjelder for eksempel bøker, men for oss har det ingen hensikt å legge midler i det som er åpenbart kommersielt levedyktige prosjekter.

Kriteriene

Sammenholdt med det totale antall statlige og kommunale kulturmidler er Fritt Ords bidrag mindre enn peanuts. Likevel er 500 000 til en dokumentarfilmskaper, eller 50 000 til en forfatter selvfølgelig nok til å gjøre en forskjell, mener Rudeng. Det blir derfor relevant å spørre hva som styrer utvalget.

– Hva er kriteriene for å få prosjektstøtte?

– Primærkriteriet er å fremme ytringsfriheten. Derfor støtter vi kulturytringer som har vondt for å greie seg med de øvrige støtte- og finansieringsordningene. Slike prosjekter er det imidlertid ganske mange av, så i tillegg må vi ha visse kvalitetskriterier. Vi vil legge stor vekt på at prosjektene virker overkommelige for dem som skal gjennomføre dem, at resultater er på det nivået som forespeiles, og at prosjektet har egenart – de bør bidra til mangfoldighet i kulturlivet.

Medieeierskap

Men prosjektstøtten er ikke det eneste Rudeng bidrar med. I tillegg har Fritt Ord gått inn som eiere i mediesektoren ved to anledninger – og det er her det er virkelig store summer involvert. Fritt Ord, Dagsavisen og Forlagskonsult eier for det første en tredel hver av Morgenbladet, og Fritt Ord har forpliktet seg til å støtte avisen med et uspesifisert beløp i fem år. I fjor utgjorde beløpet 2,8 millioner kroner, men man regner med at dette blir mindre i den siste delen av støtteperioden, etter hvert som avisen utvikles og kan stå på egne ben. For det andre eier Fritt Ord 10 prosent av aksjene i A-pressen, hvor de dominerende eierne er Telenor og LO, med 45 prosent hver.

– Men kjøp av medieaksjer er snarere et unntak i vår virksomhet, presiserer Rudeng, før han fortsetter.

– I begge tilfellene ble vi bedt innstendig av de tidligere eierne om å gå inn.

Han mener konsekvensene kunne blitt store dersom de ikke hadde gjort det.

– Morgenbladet ville sannsynligvis ikke overlevd, og A-pressen manglet en villig kjøper som begge de store eierne var komfortable med etter at finske Sanomat besluttet å trekke seg ut.

Utover det er likheten mellom de to kjøpene liten. For Morgenbladets del var målet å skaffe avisen flere lesere, samtidig som den skulle gjøres til en kvalitetsavis for offentlig debatt. For A-pressens del hadde de 90 millionene som Fritt Ord spyttet inn to funksjoner. For det første å stabilisere eierskapssituasjonen og således gjøre rammevilkårene sikrere for mange av landets lokalaviser. For det andre var det en finansiell investering man ønsker avkastning på.

– Interne konflikter i både Avisa Nordlys og Halden Arbeiderblad har preget A-pressen det siste året. Har du en kommentar til de konfliktene?

– Vi unngår å gå inn i slike enkeltsaker. Det kan dukke opp samvittighetsspørsmål her, men når det for eksempel gjelder arbeidsplasser har naturligvis LO et mye større moralsk og politisk ansvar.

Den kritiske offentligheten

Storsatsingene det her er snakk om har imidlertid blitt møtt med en smule motvilje fra andre aktører i den aktuelle bransjen. Særlig gjelder det Morgenbladet-satsingen, hvor løftet i denne avisen kan gjøre det vanskeligere for andre aviser som kjemper om det samme markedssegmentet.

– Å forrykke de rene markedsmekanismene oppfatter vi som en god ting og noe vi stadig medvirker til gjennom kulturstøtten. For Morgenbladets del hersker det liten tvil om at også Norge trenger en ukentlig kvalitetsavis, og da måtte vi ta et valg i en situasjon hvor vi var ønsket som eiere. Det hadde vært noe helt annet dersom vi tok initiativ til å starte en ny avis som skulle presse ut et hardt arbeidende Morgenbladet, repliserer Rudeng.

– Men har dere med det tatt et endelig strategisk valg i forhold til hvilken avis i den kritiske offentligheten dere vil satse på?

– Nei. Satsingen på Morgenbladet utelukker ikke på noen måte at Fritt Ord i fremtiden også støtter for eksempel Dag og Tid og Klassekampen, som jo begge har mottatt bidrag fra oss tidligere.

– Flere stiftelser

Fritt Ord har vært en ganske ensom svale i norsk sammenheng. Store stiftelser med kultur som satsingsområde vokser ikke på trær. Flere ser det likevel nå ut til å bli. I Kristiansand er Cultiva-stiftelsen nylig etablert. Den tar sikte på å dele ut rundt 50 millioner kroner årlig. I oppseilingsfasen er også Sparebankstiftelsen Gjensidige NOR som muligens også vil støtte kulturtiltak. Denne stiftelsen blir langt større enn Fritt Ord, med et fondsgrunnlag på 6-7 milliarder kroner.

– Og det hilser vi selvsagt velkommen. Flere finansieringskilder er et gode for ytringsfriheten og mangfoldet i kulturen og offentligheten, sier Rudeng.

Men foreløpig møtes stiftelser av Fritt Ords type med en smule mistenksomhet. Kanskje fordi det lukter almisser, kanskje fordi man frykter at det offentlige ikke lenger skal ta sitt ansvar eller kanskje fordi man har aversjoner mot kultursponsing og blander tingene i hop – Fritt Ord baserer seg jo på gamle Narvesen-penger.

– Hva tror du denne mistenksomheten skyldes?

– Jeg tror legitimeringsproblemene våre skyldes at stiftelser er et lite kjent fenomen i Norge. Når det gjelder kultursponsing tror jeg det fortsatt er for mye konvensjonalitet ute og går. Det er ingenting som tyder på at en kommune er mer vågal enn for eksempel Norsk Hydro i finansieringen av kulturuttrykk, så et argument om at kultursponsing ufarliggjør kunsten, tviler jeg på. Likevel har jeg forståelse for en ambivalens i forhold til den som finansierer kulturen. Det ligger i kunstens natur å søke frihet og overskride de føringene som ligger der. Jeg tror det beste hadde vært flere stiftelser som kunne støtte flere forskjellige kulturtiltak. Det ville normalisere tilstanden og gjøre det hele mindre mystisk.

Rudeng ber oss se mot USA:

– Der er svært mye av epokegjørende forskning og «rabulistisk» kunst privat finansiert, mens den offentlig finansierte kulturen ofte er mer politisk-kommisarisk ledet. Kanskje vil et kritisk tilbakeblikk på norsk offentlig kulturpolitikk vise at utvalget av kunstretninger og prioriterte fagmiljøer er begrenset også her, spekulerer han.

Fremtiden

– Den største forsømmelsen i norsk kulturpolitikk er utarmingen av bibliotekvesenet over en årrekke, sier Rudeng, som har fått blod på tann.

– Det er et stort tankekors at Nasjonalbiblioteket ikke har råd til å holde tritt med bokutgivelsene. Vi har de beste forutsetninger for å lage en infrastruktur i verdensklasse, og det er et mysterium at Norge ikke griper mulighetene. Fritt Ord har støttet bibliotekaksjoner tidligere, og å problematisere bibliotekspolitikken blir vi kanskje nødt til å medvirke til også fremover. Her hviler et tungt ansvar på partienes politikk.

Vi har vendt blikket fremover nå. Bibliotekhjertesukket peker ut en linje Rudeng oppfatter som viktig. Men hva er de langsiktige målsetningene til Fritt Ord. Og hva er satsningsområdene fremover?

– Ytringsfrihetens vilkår for Norges del, skapes ikke primært i Norge. Både medieinnhold og mediestrukturer kommer utenfra. Derfor må vi samarbeide på tvers av landegrensene, som i arbeidet mot sensur. Og det gjør vi for eksempel gjennom støtten til Index On Censorship og Article 19 i London.

Stortingsmeldingen som skal foreslå endringer etter ytringsfrihetskommisjonens innspill skal legges frem i vår. Også den debatten ønsker Fritt Ord å ta del i.

Viderer peker Rudeng på styrking av deloffentligheter, som for eksempel ytringsfrihet i arbeidslivet, og gode infrastruktur for bruken av ytringsfriheten generelt, som viktige satsingsområder.

Et liberalt credo

Den storslåtte gule villaen i Uranienborgveien i Oslo eier Fritt Ord sammen med Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Den er ment å være et gratis lokale for kulturarrangementer, seminarer, debatter og foredrag, men det er ikke til å komme unna at den også utstråler tradisjon og storhet. I taket henger imidlertid en lampe av merket PH. Og PH står for Poul Henningsen, den danske designeren som i boken Den kulturradikale udfordring beksrives som en av den danske kulturradikalismens viktigste forkjempere.

Hvordan plasser så Erik Rudeng Fritt Ord i dette spennet mellom tradisjon og fornyelse, verdikonservatisme og kulturradikalisme?

– Flere hevder at dere har et verdikonservativt prosjekt, spesielt når det gjelder Morgenbladet. Enig?

– Dette oppfatter jeg til dels som en misforstått diagnose. Det er en mystifisering ute og går her. Kritisk debatt er vel historisk snarere knyttet til radikalismen. Den moderne medieutviklingen med vekt på mennesket som tilhører og konsument representerer nye demokratiproblemer i forhold til reell deltagelse. Globaliseringen gjør noe av det samme. Folkelig deltagelse og folkestyrets fremtid oppfatter jeg som utfordringer som går på tvers av skillet mellom kulturradikalisme og verdikonservatisme. Jeg etterlyser en mer spørrende og eksperimentell holdning enn å sette merkelapper av et mer tradisjonelt tilsnitt på virksomheten. Skal du absolutt ha en merkelapp, må det bli at et liberalt credo skal gjennomsyre Fritt Ords arbeid, avslutter han.

---
DEL

Legg igjen et svar