Makten over pengene og kulturarven

Nykronet nasjonalbibliotekar og leder av Norsk kulturråd på fjerde året. Det er ikke noe å kimse av.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

252 millioner kroner er hva Norsk kulturråd skal dele ut til verdige kulturformål i år. Det gjør Norsk kulturfond til den desidert største pengesekken i det norske kulturlandskapet. Og på toppen av den troner Vigdis Moe Skarstein. I tillegg administrerer rådet ytterligere 50 millioner kulturkroner på vegne av staten. Men det er ikke det hele. I tillegg skal det fungere som rådgivende instans for regjeringen i kulturspørsmål, de skal drive utredningsarbeid og initiere forsøksvirksomhet på kulturfeltet. Det er knapt nok nødvendig å påpeke at det ligger kulturmakt

hos den tidligere universitetsdirektøren ved NTNU i Trondheim. Soga stopper imidlertid ikke der. Fra nyttår gikk Moe Skarstein nemlig også inn i stillingen som nasjonalbibliotekar, og fikk med det et ansvar for forvaltningen av den norske kulturarven og å gjøre samtidens kulturuttrykk tilgjengelige for ettertiden – «i et tusenårsperspektiv,» som hun sier selv. Dessuten har Moe Skarstein hatt et vel av styreverv, blant annet i NRK, og satt i sin tid i Ytringsfrihetskommisjonen som Francis Sejerstedt ledet. I dag er hun også ekstern styrerepresentant i fakultetsstyret ved Det historisk-filosofiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

«Bukta og begge endene» er kanskje en overdrivelse, med et solid grep på både fortid og nåtid i norsk kultur kan Moe Skarstein ikke fraskrive seg.

Nasjonalbibliotekaren

– La oss begynne med Nasjonalbiblioteket. Hva mener du bør styre virksomheten der?

– Oppdraget er å ivareta fortiden og nåtiden for fremtiden, sier hun.

Og det skjer ved hjelp av den såkalte pliktavleveringsloven som foreskriver at syv eksemplarer av alt som publiseres i Norge skal levers til Nasjonalbiblioteket – både av tekst, lyd og bilde.

– Alt fra bøker, via brosjyrer til postkort, og musikk og film. Samt digitalt materiale og kringkastingsmateriale, skal samles inn. Det meste gjøres tilgjengelig for samtiden, men ett eksemplar sikres for framtidige generasjoner, forteller Moe Skarstein.

Vel, nå er det ikke absolutt alt som blir samlet inn, selv om hovedtyngden leveres som den skal.

– Enda litt bedre disiplin kan man nok alltid ønske seg, avslører nasjonalbibliotekaren, og fortsetter.

– Både trykkeriene og utgiverne har plikt til å levere. Det gjør at færre ting mangler. Likevel må vi purre på en del, og da etterstreber vi å få inn et representativt utvalg av det som publiseres. Dessuten utgies det en del om Norge i utlandet. Dette faller utenfor loven, men vi prøver likevel å få kjøpt en del av det.

I tillegg har Nasjonalbiblioteket et kulturhistorisk og historisk ansvar. Moe Skarstein skal ta vare på håndskriftsamlinger, Ibsen- og Bjørnson-samlinger og andre spesialsamlinger. Det innebærer blant annet å kjøpe inn originaler for å fylle hul ved å følge med på antikvariater og auksjoner. Det største kjøpet i Nasjonalbibliotekets historie ble foretatt for halvannet år siden. Da kjøpte man inn en brev-, manuskript- og dokumentsamling som stammet fra Knut Hamsun, men man trengte millionhjelp fra institusjonen Fritt Ord for å få det til.

– Som de fleste kunnskaps- og kulturinstitusjoner ønsker vi oss mer penger, men vi må også få mest mulig ut av dem vi har. Da må vi prioritere, sier Moe Skarstein.

– Hva skal i så fall styre disse prioriteringene?

– Grovt sagt gjelder det å sikre en balanse mellom hva det er som synliggjør norsk historie, kultur og identitet, og hva det er etterspørsel etter. Det offentlige ordskift omkring hvem og hva som er norske kulturbærere påvirker det vi gjør, men egen kunnskap om hva som trengs spiller også inn.

Formidling

Nok om dette. For det er formidlingsbiten av Nasjonalbibliotekets virksomhet som ligger den nye nasjonalbibliotekaren aller nærmest.

– Bevaringen er viktig, men hele poenget med å bevare er jo å gjøre materialet tilgjengelig, både som et supplement til folkebibliotekene og fylkesbibliotekene og til forskere og utdanningsinstitusjoner. Det er liten vits i å bevare noe for ettertiden dersom det ikke også er kjent i samtiden. Det er den løpende oppmerksomheten omkring noe som gjør at også ettertiden vil etterspørre det. Det må vi ha større fokus på, gjennom en tosidig strategi. På den ene siden skal vi synliggjøre de originale dokumentene mer på stedet. På den andre siden skal vi gjøre materiale tilgjengelig via verdensveven, forteller hun.

Og da kommer vi raskt over i det som må være en av hennes aller største utfordringer i tiden fremover. Nemlig å avklare alle spørsmålene knyttet til digitale medier – både på formidlingssiden og på lagringssiden. For hvem har egentlig skrevet et dokument på den interaktive verdensveven? Og hvordan defineres et eksemplar av en datafil? I hvilke formater skal man lagre slike filer for at de skal være tilgjengelige når den teknologiske utviklingen har fortsatt i sitt høye tempo i ennå noen tiår?

– Dette er noen av de virkelig store utfordringene, og vi jobber med det. Dessuten er de opphavsrettslige spørsmålene i den digitale verden et stort felt hvor Nasjonalbiblioteket blir en sentral institusjon. Det er vår jobb å være formidler, men samtidig vil vi ikke være det på bekostning av intellektuelle rettigheter. Disse hensynene må vi veie mot hverandre, forteller Moe Skarstein.

Nybygget

Nasjonalbibliotekets lokaler på Solli plass i Oslo er i ferd med å ombygges og opprustes. Man skal bygge nytt magasin og oppgradere eksisterende bygninger. Resultatet skal stå ferdig i juni 2005. Moe Skarstein tror det vil hjelpe Nasjonalbiblioteket å bli synligere i det norske samfunnet.

– Det er et stort løft, men likevel. Du blir ikke misunnelig på de andre nordiske nasjonalbibliotekarene når du ser at utbyggingen i Oslo er relativt liten i forhold til det de har fått til?

– Både ja og nei. Ideelt sett ønsker man seg en enda større opprusting. På den andre siden gir summen av det vi har i Mo i Rana, og det vi kommer til å få i Oslo, sett i sammenheng med den moderne og velfungerende norske pliktavleveringsloven en god infrastruktur for den nasjonale hukommelsen. Totalt sett legges det nå grunnlag for en utvikling som gjør at Norge ikke har noe å skamme seg over i forhold til andre nordiske land. Man kan absolutt misunne Den sorte diamant i København, men samtidig er det noe spennende ved å ta vare på bygningen i Drammensveien, som tidligere har huset både Universitetsbiblioteket og Nasjonalbiblioteket.

Kulturrådslederen

Men dette er bare den ene siden av Vigdis Moe Skarsteins maktbase i det norske kulturlivet. Samtidig er hun nemlig leder for Norsk kulturråd, som forvalter et fond på 252 millioner statlige kroner fordelt på litteratur og tidsskrift, billedkunst, scenekunst og musikk for å nevne noe. Rådet består av 13 medlemmer og tar beslutninger om pengefordelingen mellom områdene og prinsippsaker og større disponeringer innenfor hvert av feltene. Andre beslutninger er delegert til underutvalg. I tillegg begrenser politikernes føringer Kulturrådets makt. Noen mener for mye.

– Det heter seg at kulturpolitikerne skal styre kulturlivet på armlengdes avstand. Det er derfor Kulturrådet er opprettet. Men flere hevder at denne armlengden begynner å bli for kort, og at Kulturrådets makt skrumper. «Direktokratisering» er visst ordet som brukes?

– Det er Kulturrådets dilemma. Vi skal både forvalte ordninger på vegne av myndighetene og bevilge penger på et kultur- og kunstfaglig grunnlag snarere enn på et partipolitisk. Det er heller ingen hemmelighet at Kulturrådet noen ganger de siste årene har synes at det har vært lagt for sterke føringer.

Likevel ligger det fortsatt beslutningsmyndighet som får store konsekvenser for norsk kulturliv i Kulturrådet. Det er ingen tradisjon for å gjøre store omdisponeringene mellom områdene uten at det kommer friske midler fra Stortinget, selv om Moe Skarstein forteller at også det skjer fra tid til annen. I de konkrete utdelingsspørsmålene må det imidlertid prioriteres hvert eneste år.

– Vi kan bare innfri en tredel av søknadene vi får inn, forteller rådslederen, og fortsetter.

– 250 millioner er mye penger objektivt sett, samtidig ser vi at det ikke strekker til i forhold til behovet som gjenspeiles i søknadsbunkene. Ikke alt i bunkene er bra nok, men det er i alle fall mer som er bra enn vi klarer å innfri.

Og da må man velge noe fremfor noe annet. En av utfordringene Moe Skarstein vektlegger i den sammenhengen er balansen mellom institusjoner og såkalte «frie grupper» – enkeltpersoner og grupper som søker om prosjektstøtte.

– Hvor er dette balansepunktet?

– Vi trenger begge deler, men den delen av kulturlivet som sliter mest med å skaffe seg et eksistensgrunnlag er de frie gruppene. Det vi trenger for å få til fornyelse og debatt gjennom praksis i kunst og kulturtilbud er et samarbeid mellom institusjonene og dem uten institusjonstilknytning. Også institusjonene kan stå for fornyelse.

Diagnosen

Moe Skarstein sitter på fjerde året, og har allerede gjort de grunnleggende prioriteringene – og hatt tid til å vurdere hvordan det har gått. Her er hennes diagnose.

– Vi var opptatt av å styrke arrangør og formidlingsleddet, av kunst til barn, av globaliseringsperspektivet, og vi har løftet opp noen strategiske områder på tvers av sektorinndelingen. Det flerkulturelle perspektivet har også vært viktig. Det har dessuten det tverrkulturelle vært, fordi ulike kunstfelt overlapper hverandre og kan spille sammen. På disse områdene har vi kommet et stykke, selv om vi alltid bør ha ambisjoner om å komme enda lenger. Det vi har fått til er aktivitet for barn og unge, flerkulturelt fokus, å få gjennomslag i kulturmeldingen og å starte prosessen mot en utviding av innkjøpsordningen for litteratur til også å gjelde for sakprosa. På scenekunst- og billedkunstfeltet er gapet størst mellom det vi har støttet og det vi burde støttet, forteller Moe Skarstein.

– Valgerd Svarstad Haugland varslet økt satsing på dans i kulturmeldingen. Det nevner du ikke nå?

– De signalene er jeg glad for. Vi har kommet alt for kort her fordi dans ligger under scenekunsten. Dette er noe vi har jobbet en del med, men vi burde kommet enda lenger. Faren er at det går på bekostning av andre ting innen scenekunsten dersom det ikke kommer friske midler.

Litteraturen får mest

Det er litteraturen som får mest av potten på grunn av innkjøpsordningene som Kulturrådet administrerer. I alt rundt 80 millioner kroner. Det kjøpes inn skjønnlitterære titler i 1000 eksemplarer som formidles gjennom bibliotekene. I tillegg finnes det ordninger for barne- og ungdomslitteratur, essaystikk og oversatte bøker. Men nå er det altså sakprosa som gjelder.

– Hvor langt er Kulturrådet villig til å gå for å få en sakprosaordning i stand? Er det en forutsetning at en slik ordning fullfinansieres med friske midler, eller er man innstilt på å ta fra eksisterende ordninger for å få det til?

– Vi ber om friske midler til sakprosaen – ti millioner i budsjettsøknaden for neste år som vi sender om litt. Det er begrenset hvor mye en kan omdisponere uten å slå føttene under de eksisterende ordningene. Vi har også hatt en gjennomgang av hvordan vi kan skvise mer ut av pengene for de allerede eksisterende ordningene.

– Hva ligger i denne sammenhengen i å skvise mer ut av de pengene man allerede har til rådighet?

– Det er ikke spesifisert, men det er opprettet et partssammensatt drøftingsutvalg bestående av alle deler av den litterære institusjon som løpende skal vurdere hvilke kriterier som bør gjelde for innkjøpsordningene.

– Nina Refseth fra Samlaget og Forleggerforeningen har vært ute i Morgenbladet i forbindelse med signalene som har blitt gitt for 2005. Hun var veldig kritisk…

– Den debatten har jeg ikke rukket å sette meg inne i, så det tør jeg ikke å uttale meg om. Men jeg oppfatter at hovedtyngden av det litterære feltet i Norge verner om prinsippet om innkjøpsordningene. Diskusjonene dreier seg derfor om nyanser, snarere enn prinsipper. Slike diskusjoner er det sunt at vi har, men vi må diskutere det på en måte som gjør at vi får opprettholdt det som er en av verdens beste støtteordninger for litteratur. Det bør alle partene være opptatt av.

– Nå er det heller ikke godt å si hva som skjer med fastprisavtalen i bokbransjen etter dette året. De store forlagene er uenige om den bør videreføres, eller om man bør ha fripris på bøker. Hva skjer i så fall med resten av det litterære støttesystemet?

– Jeg tviler i alle fall på at vi kan få støtteordninger som kompenserer, og noe av forutsetningen for å ha støtteordninger er at forlagene også tar sitt kulturansvar ved å sørge for bransjeavtaler og andre ordninger.

– Er det ikke da naturlig å forberede seg på hva man eventuelt må gjøre dersom den ryker?

– Det er flere ansvarlige her. Dersom staten tar sitt ansvar og opprettholder en god støtteordning, så bør også bransjen ta sitt ansvar og opprettholde sine.

– Men spørsmålet er: Hva om den ryker?

– Ja, det ville ikke bare være staten sitt ansvar, men alle aktørene sitt ansvar.

Høyttenkning?

Kulturrådet skal også drive utredningsarbeid og initiere forsøksprosjekter på kulturfeltet.

– Men flere jeg har snakket med i forkant av dette intervjuet mener det bedrives for lite høyttenkning fra Kulturrådets side, og at det er en manglende vilje til å diskutere premissene for kulturpolitikken?

– Dette er en løpende debatt, og vil alltid være det i institusjoner som Kulturrådet. Om påstanden er riktig eller ikke tror jeg har å gjøre med øynene som ser. Selv mener jeg at vi har fokus på hvordan vi kan være i dialog med samfunnet omkring og samtidig være med å sette dagsorden selv med den praksisen vi står for, først og fremst gjennom våre budsjettsøknader til Kulturdepartementet. Det er ikke Kulturrådet som legger begrensninger på at det er debatt i forhold til dette, avslutter Moe Skarstein.

---
DEL

Legg igjen et svar