Makten over kunsten

Om fem-seks år står et kunstmuseum større en Tate i London ferdig i Oslo. Det er det Sune Nordgren som har makten over.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

De går på tå hev i Kunst-Norge om dagen. I påvente av signalene fra en mann. Han sier:

– Makt? Ja, det er klart jeg har makt. Ganske mye egentlig.

Vi snakker her om makt i betydningen «få til forandring». Og forandring kommer det til å bli. Forbedring også, skal vi tro den blide svensken vi har foran oss. Derfor er han langt fra ille berørt over den sentrale posisjon han er i ferd med å få i norsk kunstliv.

– Makt har å gjøre med tillit, og jeg kjenner at jeg har tillit i styre og hos majoriteten av dem som jobber i de fire museene. Så lenge det er slik føler jeg at jeg har rett til denne makten, forteller han.

Hvem han er? Han er født i Lund i 1948, var student i både økonomisk historie og kunsthistorie samme sted drøye tjue år senere. Så kunstkritiker i Dagens Nyheter og svensk radio, og produsent i et kunstprogram på SVT. Deretter direktør for Malmö Konsthall. En masse erfaring som kurator for samtidskunstutstillinger, har han også. Og til slutt, fra 1998-2003, grunnla han BALTIC (The Centre for Contemporary Art in Gateshead, England), og gjorde det til en av Europas ledende formidlere av samtidskunst.

Og navnet? Det er Sune Greger Nordgren.

Større enn Tate.

Men vent et øyeblikk. De fire museene, ja. Og det nye Nasjonalmuseet for Kunst – hvor Sune Nordgren er direktør og dermed har skaffet seg en ny maktbase. Hva er nå det? La oss rekapitulere og få et overblikk over hva dette egentlig handler om:

I løpet av de neste fem-seks årene vil det foregå en omfattende restrukturering av infrastrukturen på den norske kunstscenen. Fire av landets viktigste kunstinstitusjoner, nemlig Arkitektmuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet, har gått sammen i stiftelsen Nasjonalmuseet for kunst. Det skjedde 1. juli i fjor. I løpet av årene som kommer vil de også få en felles identitet og et felles museumssenter på Tulinløkka i Oslo og i noen av de omkringliggende kvartalene, langs Kristian Augusts gate og der Kunstakademiet holder til i dag. Nøyaktig hvordan det hele vil se ut til slutt, vites foreløpig ikke. Det skal forhåpentligvis være en arkitektkonkurranse til høsten som får stor betydning i akkurat det spørsmålet. Bygningene vil stå ferdig først i 2009-2010, men noen ting kan Nordgren fortelle oss allerede nå: Omkostningene vil sannsynligvis tippe over en milliard kroner, og bygningenes samlede areal blir på rundt 50 000 kvadratmeter. Det er større en Tate-museet i London, det.

Og ambisjonene er heller ikke snauere enn at Nasjonalmuseet for kunst både skal ivareta ansvaret for den nasjonale billedkunstarven, være best på moderne norsk billedkunst og være en av de ledende kunstinstitusjonene i Europa.

Det skal åpnes opp

Selv ser Sune Nordgren på oppdraget som ligger foran ham, å slå sammen de fire institusjonene så smertefritt som mulig, som en kombinasjon av erfaringer han har hatt tidligere i sin tretti år lange kunstkarriere. La oss så forsøke å få klarhet i hva hans planer er.

– Dels vil jeg anvende dagens ressurser, både de menneskelige og de som ligger i museenes samlinger. Jeg vil ikke forandre noe bare for forandringens skyld, men det er behov for nytenkning. Museene baserer seg i dag på en foreldet museumsideologi. De er relativt lukkede institusjoner som jobber på konvensjonelle måter. Vi må åpne opp museene og gjøre dem tilgjengelige og vesentlige for et større publikum. Vi må bygge opp en tiltro og en tillit til institusjonen slik at folk stoler på oss og kommer på utstillinger selv om de ikke har hørt om kunstneren tidligere, forteller Nordgren.

Så skynder han seg å legge til at Nasjonalmuseet selvsagt har et tungt ansvar som nasjonal kunstinstitusjon.

– Vi skal være best på norsk kunst, og skal tjene hele landet. Men vi skal også gjøre oss interessante internasjonalt. Det finnes mye god kunst her til lands som burde være noe for omverdenen. Og da tenker jeg ikke bare på Munch. Hvor tungt dette ansvaret er, handler dessuten om hvordan man oppfatter det. Jeg ser på det som en tvangstrøye med vinger, som en utfordring, snarere enn som et problem. Vi må bare gjøre museet og samlingene levende og vesentlige.

– Hva ligger i alt dette? I disse ordene: Vesentlig, åpen, levende? Kan du konkretisere?

– Gratis adgang er viktig. Det er det første. Når det gjelder samtidskunst må folk få flere sjanser til å se en utstilling. Er det gratis kan man gjøre nettopp det. Videre er institusjonene i dag preget av en for stor motstand i forhold til det å oppleve kunst. De tre største har bratte trapper og tunge tredører. Inne står det sikkerhetsvakter. Atmosfæren innbyr ikke til atspredelse, det føles snarere som om man får være der på nåde. Hele denne innstillingen må bort. Vi må åpne opp, invitere inn og skape en møteplass der det fins gode utstillinger, men også en bokhandel og kafeer.

– Denne ideologien omkring museumsdrift. Truer ikke den med å fjerne det som gjør kunstinstitusjonen til en kunstinstitusjon?

– Jo, på en måte. Det gamle museet kan sammenlignes med et hellig sted som var klart avgrenset fra livet i gatene utenfor. Maleriene hang i tunge gullrammer, og man poengterte i det hele veldig sterkt at man var kommet inn i «kunstens rom». Videre har man også det som kalles den hvite kuben, eller det moderne kunstmuseet, hvor hva som helst kan puttes inn og bli til kunst, slik Marcel Duchamps urinal (Fontain) ble det. Vi skal ta med oss dette for å presentere den tradisjonelle kunsten på en god måte og den moderne slik at den blir begripelig. Mye av den nye samtidskunsten handler imidlertid om noe annet enn på forhånd å slå fast at det er kunst med stor K det er snakk om. Kunsten kan også være noe du snubler over ute på gaten, og kunstneren forbereder deg kanskje på at det er kunst du skal møte, snarere enn i ettertid å forklare deg hva du har sett. Denne typen utstillinger må vi også ha rom for det. Det betyr at vi må gjøre veggene i museet så «gjennomsiktige» som mulig.

Hvor mange tror og håper så Nordgren at det nye kunstmuseet klarer å henvende seg til?

– Det finnes et stort potensial i Oslo og byen rundt. Arkitektmuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet har i dag et samlet besøkstall på 500 000 årlig. Jeg håper vi skal klare å doble dette tallet, selv om 6-700000 besøkende er det vi styrer etter økonomsik, sier han.

Felles profil

Nasjonalgalleriet stiller ut norsk kunst, hovedsakelig fra 1800-tallet, med Tiedeman og Gude i spissen. Kunstindustrimuseet stiller ut alt fra design av klær og kjøkkeninnredning til plakater. Arkitektmuseet blant annet modeller av hus. Og Museet for samtidskunst moderne norsk og internasjonal billeddkunst. Det er alt dette Sune Nordgren skal få til å gå opp i en høyere enhet.

– Hvordan skal man klare å skap en felles profil og identitet?

– Jeg vil ikke si at noen av de fire har en sterk profil i dag. De er litt gammeldags og trøtte alle sammen. Vi kommer aldri til å være et museum som finnes i bare en bygning, men vil alltid ha satellitter og kommer alltid til å arbeide utenfor og omkring museet. Identiteten blir med andre ord splittet fra første stund, men branding, som det kalles i dag, er veldig viktig for oss når det gjelder å bygge opp tillit og tiltro til institusjonen. Dette jobber vi med i disse dager. I midten av mars regner vi foreksempel med å ha knyttet til oss et firma som skal utvikle den visuelle profilen vår.

En pekepinn

Noen signaler om retningsvalg og prioriteringer har Nordgren allerede gitt i forbindelse med ansettelsen av Gavin Jantjes og Øystein Ustvedt i den kunstneriske ledelsen i museet. Jantjes kom i slutten av januar fra stillingen som kunstnerisk leder for Henie Onstad Kunstsenter, hvor han har holdt til siden 1998. Øystein Ustvedt, som begynner i mars, har de siste to årene vært ansatt som museumsleder på Stenersenmuseet. Før det var han konservator på Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst. Det peker kanskje i retning av at samtidskunsten vil bli prioritert i det nye museet.

– Etter det jeg kan forstå, også av bakgrunnen din, er det samtidskunsten som ligger ditt hjerte nærmest?

– Ja, men på sett og vis kan all kunst forståes som samtidig. All kunst har vært samtidig på et tidspunkt i historien, men så har vi i ettertid kategorisert den i klasser og ismer. Et kunsthistorisk perspektiv er selvsagt viktig, men det er både mulig og ønskelig å gjøre tidligere tiders kunst aktuell igjen. Samtidig er det slik at enhver ny generasjon må forholde seg til tradisjonen på en ny måte.

– Likevel. Tror du din bakgrunn påvirker hvordan du tenker og prioriterer når Nasjonalmuseet skal bygges opp?

– Ja, det har nok en stor betydning at både erfaringen, utdanningen og interessen min peker i retning av samtidskunsten. Og jeg tror man alltid må ta utgangspunkt i sin samtid. Vi lever i en tid hvor alt skal være vesentlig. Om et kunstverk er uvesentlig, så er det ikke aktuelt. Det kan bli det igjen, og det har skjedd tidligere at gamle høvdinger er glemt, og glemte har blitt brakt frem igjen i lyset. Men formidling av kunst er også viktig for meg – å gjøre kunsten forståelig og interessant for folk. Vi har et ansvar ikke bare for at samlingene skal bevares, men også for at de skal virke og påvirke og bety noen ting.

– Hvordan mener du kunsten skal «virke»?

– Jeg tror at kunsten er en livsnødvendighet, men det er først når vi tar den bort at vi merker hvor viktig den er. I vårt samfunn, og enda mer om noen tiår, vil det meste av inntrykk og kunnskap formidles via skjermer. Vi kommer til å tilbringe 90 prosent av tiden vår foran en slik innretning. De resterende ti prosentene, som skal brukes til å ete, elske og se kunst kommer vi til å vurdere enda høyere enn vi gjør i dag. Vi kan leve uten å elske, og vi kan til og med leve uten mat en stund, men jeg tror at det å fysisk konfronteres med et kunstverk er en absolutt livsnødvendighet.

Hva med Tronsmo?

En annen livsnødvendighet sett med det perspektivet må litteraturen være. Den som er meget godt kjent i Oslo, og som tenker raskt, har kanskje allerede været trusselen nybygget på og ved Tulinløkka representerer for Tronsmo bokhandel, som mange på venstresiden har en forkjærlighet for. Nesten halve kvartalet der Tronsmo ligger skal rives for å gjøre plass til nybyggene. Et par av gårdene er verneverdige, og kan ikke røres. Det gjelder imidlertid ikke gården der bokhandelen ligger. Likevel er det liten grunn til å rope varsku ennå. Også Nordgren har nemlig forelsket seg i den lille radikale bokhandelen.

– Den er byens beste, sier han, og er heller ikke fremmed for tanken om å inngå et samarbeid.

– Kanskje som museumsbokhandel?

– Det er ingenting som er konkret ennå, men jeg er den typen menneske som vil ha en dialog med ulike mennesker og organisasjoner som kan være med-aktører. Jeg vil ikke lage noen katedral på Tulinløkka, men snarere skape dialog og samarbeid med de aktørene som allerede finnes. I Kristian Augusts gate holder to av byens aller beste gallerier til – Riis og Wang – og altså Tronsmo bokhandel. Det er interessant for meg å ha dem med i spillet, og så får vi se hva det blir ut av det til slutt.

Tå-hev-gåerne

Vel, vi må tilbake til det tå-hev-gående kunstfolket i vårt langstrakte land. En sammenslåing av de fire kunstinstitusjonene betyr nemlig en ny organisasjonsstruktur. Bort skal museumsledere og interne hierarkier i hvert enkelt museum. Istedenfor vil Nasjonalmuseet for kunst ha fire avdelingsledere med ansvar for kommunikasjon, samlingene, utstillingene og administrasjon – på tvers av områdene de fire museene til nå har representert. Det vil bety at noen forsvinner. Samtidig åpner det seg muligheter for andre som foreløpig ikke er knyttet til noen av de fire. Det samme er tilfelle når stabsfunksjonene knyttet til prosjekter og forskning skal fylles med arbeidskraft. I valget av hvem som skal knyttes til Nasjonalmuseet for kunst, ligger det en maktbruk som handler om hvem som skal bety noe i det norske kunstliv. Hvem sine fortolkningsrammer skal gjelde i Norges viktigste kunstmuseum? Hvem som får disse stillingene er veldig viktige for museets fremtid, det inrømmer Nordgren.

– Det er først og fremst dem som kommer til å forme museet, sier han.

I tillegg skal 14 seksjonsledere med spisskompetanse på alt fra bibliotekvirksomhet og informasjonsvirksomhet til det rent kunstfaglige ansettes. I dag er allerede tre-fire på plass. Også disse vil bidra sterkt til å påvirke museets utvikling, forteller direktøren.

– Hva vektlegger du så når du skal velge deg ut slike sentrale medarbeidere?

– Jeg tror en blanding av folk som kommer fra de fire museene og av folk som kommer utenfra er viktig. De som kommer innenfra har med seg erfaring og kunnskap om museene som er viktig for museets base. De som kommer utenfra har nye perspektiver og kan se museet og virksomheten på andre måter. Dialogen mellom disse menneskene håper jeg skal bli livsnerven som skal sette fart i museet og gi det kraft.

Det er ikke rart det er en viss spenning knyttet til dette, med andre ord. I løpet av helgen vil noen kunne trekke et lettelsens sukk. I går, fredag, men etter at vi gikk i trykken, offentliggjorde nemlig Nordgren hvem han vil ha i sin nærmeste krets. Og med det kom han kanskje et skritt nærmere sitt museumsbyggingsprosjekt.

---
DEL

Legg igjen et svar