Makten over boken

Bokklubben Nye Bøker har «en helt enorm makt, helt annerledes enn det forleggere hittil har hatt over sine utgivelser,» skrev Dag Solstad en gang. Vi tar kulturansvar, mener bokklubbredaktør og Solstad-fan Tuva Ørbeck Sørheim, som helt personlig ønsker seg mer politisk litteratur.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Jeg for min del er av den overbevisning at BNB bør nedlegges. Den er en trussel mot den livskraftige radikale litteraturen så vel som mot venstresidas fornuft.» Med disse ordene slutter Dag Solstads artikkel om Bokklubben Nye Bøker (BNB) fra 1981.

Han hadde to grunner for sitt krasse angrep. For det første mente han at BNB i stor grad organiserte et marked av venstreside-lesere, det han kaller «dagbladsegmentet». For det andre at bokklubbens programmering forflater litteraturen: «Jeg synes BNB allerede nå har vært med på å gi norsk litteratur et mer glatt, sjarmerende, kjekkasaktig utseende, hvor forfatteren mer og mer blir en posør, og hvor det er digresjonene som har blitt det bærende kunstneriske element. Det lettvinte, framfor det grundige. Underholdning framfor innsikt. Forfatteren som posør framfor forfatteren som den som strukturerer sine illusjoner.»

Resultatet blir en dummere venstreside, og det er en helt klar ideologisk maktutøvelse i sving her, ville Solstad ha sagt.

Kulturansvar?

Den første hovedboka i Bokklubben Nye Bøkers historie var Sigurd Evensmos Inn i din tid. Det var i 1976. Senere har klubben hatt Finn Gustavsen, Sigbjørn Hølmebakk og Hanna Kvanmo, men om venstresiden i dag har så mye å gjøre med dagbladsegmentet og Nye Bøker vites ikke. Likevel er et sikkert: BNBs redaktør Tuva Ørbeck Sørheim har makt i Bok-Norge. Ikke bare betyr det millioner av kroner for en forfatter å bli valgt ut til hovedbok, nei som Solstad skrev, har BNB også «muligheten til skape trender. Og å motarbeide andre.» Den har bransjepolitisk makt gjennom sin økonomiske tyngde og den kan styre oppmerksomheten i pressen i retning av enkelte bøker og forfatterskap på bekostning av andre.

Spørsmålet er hvordan Norges største bokklubb, med sine 250 000 medlemmer forvalter denne makten.

– Tar dere kutluransvar?

– Ja, definitivt. Grunnideen er at vi skal spre kvalitetslitteratur til det norske folk. Det er det beste kulturansvaret en bokklubb kan ta. Med en liste som holder mål, sier Ørbeck Sørheim.

– Da må man kunne spørre hva som skjuler seg bak ordene «kvalitetslitteratur» og «holder mål»?

– Dersom man sammenligner med de største bokklubbene i andre land – i USA og England vil du se at de gir ut en ganske annen type bøker. Vi har mindre Grisham og mindre underholdningslitteratur, men sterk norsk profil, og oversatt litteratur av høy kvalitet. Vi vil delvis bekrefte og delvis utfordre medlemmenes smak. Vår fremste forpliktelse er å gi medlemmene noe de har lyst på, og derfor må de også få forfattere de forventer seg. Samtidig skal de få bøker de ikke visste at ikke visste at de ville like.

– Her er du tvetydig. For litteratur medlemmene «ikke visste at de ville like» kan godt bety «glatt og sjarmerende» slik Solstad skriver, eller være som Kanal 24s motstandsløse silke gjennom øregangen. Den trenger ikke «utfordre», bare forfatteren var ukjent på forhånd?

– Vi har ikke et formatert bokutvalg, slik Kanal 24 har formaterte musikklister. Det er bare å se på listene våre, det. Skulle vi hatt litteratur som sklei rett inn, hadde det ikke vært plass til Maskeblomstfamilien av Lars Saabye Christensen, En uskyldig tid av Johnny Halberg eller Don Quijote som vi solgte 47 000 eksemplarer av. Det er veldig mange klisjeer om bokklubbøker. Det provoserer meg, fordi hver bok taler for seg selv.

– Kunne Maskeblomstfamilien blitt gitt ut i din bokklubb dersom den var forfattet av en som er mindre kjent en Lars Saabye Christensen?

– Det blir helt hypotetisk. Det er klart at vi både ser på manuset og på hvem forfatteren er, men gode bøker går hjem uansett.

Og slik var vi kommet fra «høy kvalitet» til «gode bøker». Men en redaktør med en bokklubb som har det privilegium å kunne selge ny litteratur med 25 prosent rabatt i forhold til bokhandlerpris, og derigjennom sikret seg stor kontrollen over hva som blir tilbudt i markedet for nye bøker her til lands, har vel mindre hule ord om kriteriene for utvalget?

– Jeg og den vanlige bokklubbmedlem vil ha andre kriterier enn en kritiker i Vagant. Og du skjønner vel at det må være andre kriterier hos oss enn i et nisjetidsskrift? Likevel mener jeg at vi tilbyr gode romaner. Vi har forfattere som får bragepriser, Nordisk råds litteraturpris og nobelprisen i litteratur, bøkene på listen blir stort sett bejublet og får gode kritikker. En kritiker i Vagant ville stilt helt andre krav til avantgardisme enn det man kan gjøre til bøkene som kommer fra en bokklubb. Det er ikke noe galt i det, men vi trenger begge deler, sier Ørbeck Sørheim.

– Interessen økte

Bokklubbkritikk er ikke noe nytt. Men BNB har også alltid hatt svar: Selve prisavslaget har man begrunnet med at medlemmene får visse forpliktelser ved å være medlem – litt a la et avisabonnement. Det kulturpolitiske argumentet har vært at stort salg i bokklubb stimulerer salg av litteratur hos bokhandlere også, og derfor er med på å skape et større marked for seriøs litteratur her i landet. Man sprer litteraturen effektivt, men det blir også mulig å gi ut flere bøker – til og med av den smale sorten. Det har vært grunnlaget for unntaket i bransjeavtalen som sikrer fastpris i bokhandelen og rabatt i bokklubbene.

– Og det er liten tvil om at interessen for norsk skjønnlitteratur har økt etter BNB-starten i 1976. Til og med folk i bokhandlerbransjen sier under bordet at de øker salget av titler som er hovedbøker hos oss.

Den vurderingen Tuva Ørbeck Sørheim gjør av hva som er godt nok og hva som er for dårlig for klubbens medlemmer har imidlertid også andre konsekvenser i det litterære feltet.

– At en hovedbok hos oss når så mange som rundt 35 000 i gjennomsnitt gjør den også interessant for mediene, som ellers kunne vært fylt av Robinson-Mette og ren underholdning, forteller Bokklubbredaktøren.

Noen ville kanskje si at dette er å snu tingene på hodet, og det har de sågar også gjort. Ikke minst den nevnte Solstad i sin artikkel: Dersom en av tre ellers ganske like bøker blir utvalgt, er det den som får all oppmerksomheten og «forfatteren blir intervjua i de største avisene, og rundt på våre lærerværelser og andre steder diskuteres denne boka. Der ligger makta til BNB. Den bestemmer hvilke bøker som skal bety noe – og hvilke som ikke skal bety noe.»

Tuva Ørbeck Sørheim ser bare den andre siden av historien:

– Vi har gjort en stor jobb med å få litteraturen synligere.

Hun trekker frem Per Pettersons Ut og stjæle hester fra i fjor høst, og På vei til en venn av Nils Fredrik Dahl fra året før.

– De fikk begge stor plass i offentligheten. Det er mange komponenter som spiller inn, men vi har en positiv makt til å få frem nye forfatterstemmer, og den virket her. Så kan folk si etterpå: «Det er klart dere trakk frem akkurat dem». Men da jeg leste manusene var det ingen som hadde bejublet dem i mediene ennå. Da må man bare stole på at et manus man har blitt imponert over, også vil imponere andre.

Bransjepolitikk

31. desember i år går den såkalte bransjeavtalen ut. Den regulerer forholdet mellom forlagene og bokhandlerne og garanterer fast pris på bøker. Bokklubbene, som kan selge med rabatt, har nytt godt av denne ordningen. Det er det eierne av De Norske Bokklubbene, Gyldendal (48,5 prosent), Aschehoug (48,5 prosent) og Pax (3 prosent) som tjener mest på. Norges tredje største forlag, Cappelen, som også har egne, men mindre lønnsomme bokklubber etter at de valgte å trekke seg ut av De Norske Bokklubbene i 1991, mener imidlertid at denne markedssituasjonen er urettferdig, og krever fripris på bokmarkedet. Striden foregår internt i forleggerforeningen, hvor motstanderne av frislipp er i flertall, mens Cappelens pressmiddel er å true med å gå ut av foreningen. I så fall vil hele ordningen ha mindre verdi. Hvem som vinner drakampen er det for tidlig å vite noe om.

– Hvor dramatiske blir konsekvensene for Bokklubben Nye Bøker dersom fastprisen faller?

– Det er vanskelig å si, men jeg sitter og prøver å skrive dokumenter om det nå. Erfaringene fra de andre nordiske landene er variable. Fastprisen falt i Danmark for to år siden. Det har ikke ført til noe prisras der – de opererer nærmest som om man fortsatt har fastpris. I Sverige ser man på fripris som det eneste riktige, men der er bokmarkedet dobbelt så stort som vårt. På Island har det vært episoder hvor man har brukt bøker som lokkevare i dagligvarebutikkene. De har solgt med tap for å lokke folk, som om det var clementiner det var snakk om.

– Mer politikk

Da Solstad skrev sin artikkel stod man i en situasjon hvor kulturkampen var sterkere, og ulike litterære retninger i større grad stod steilt mot hverandre. Han mente å identifisere en tendens hos maktfolkene i forlag og bokklubb: «Havet døden og kjærligheten inn, den såkalte politiske litteraturen, den med røde helter, fasitsvar, og svart-hvitt-tegning er på vei ut.»

I samspillet mellom bokklubbene og markedet mente Solstad at «BNB er avhengig av konjunkturene, men samtidig kan de forsterke konjunkturene og delvis skape nye på basis av de foreliggende. I hvert fall kan den dreie et marked i en bestemt retning, skyve noe inn, annet ut. Dette er en maktmulighet, som BNB har, og som mye tyder på at den også er interessert i å utøve.»

Er situasjonen den samme i dag? Tar Bokklubben Nye Bøker slike formende avgjørelser? Eller er kamp mellom litterære retninger helt borte fra den litterære offentligheten og også fra diskusjonene internt i BNB? Igjen er vi tilbake til spørsmålet om litterær smak.

– Er din smak et hundre prosent i tråd med det du anbefaler medlemmene, eller leser du noe annet når du kommer hjem. Dere tenker jo butikk også?

– Det er klart vi gjør. Jeg ser for meg året, et budsjett og så videre. Listen skal ikke være en «Tuvas ti-på-topp», selv om mine preferanser også spiller inn. Det viktigste er å få en variert liste av høy kvalitet, der vi varierer mellom norsk og oversatt, lett og tung. Samtidig er det veldig vanskelig å si hva som slår an. Jeg så for eksempel på Halvbroren som en veldig god roman, og tenkte at salget kom til å gå bra, men den solgte 84 000 eksemplarer, mer enn dobbelt så mye som jeg hadde trodd. Jeg mener at norske lesere har god nese for kvalitet. De lukter at noe er bra eller dårlig, og kjøper ofte det som er bra. For eksempel solgte vi mye av en kritikerrost bok som Ut og stjæle hester. Den har dessuten blitt omtalt som en «maskulin» bok, og går dermed imot de evinnelige klisjeene om hva en «bokklubb-bok» er.

– Hva slags litteratur liker du personlig, da?

– Jeg har en favoritt i Dag Solstad.

– Hvilke deler av forfatterskapet?

– Ml-bøkene var de som gjorde at jeg fattet interessen for ham. Jeg synes historien om tiden og politikken var spennende. Etter at jeg begynte på Blindern tok de mer eksistensielle sidene ved forfatterskapet over interessen.

Apropos Blindern: Der skrev Ørbeck Sørheim hovedfagsoppgave om Bergljot Hobæk Haffs Den guddommelige tragedie. En bok med klare politiske sider det også.

– Jeg skulle gjerne sett flere politiske bøker, men det er et personlig ønske. Ikke til forkleinelse for norske samlivsromaner, men i fjor leste jeg fem av dem på rad, og da tenkte jeg at de snart måtte komme seg ut av stua.

– Så da kommer det flere slike på lista snart, da?

– Som sagt, det var et personlig ønske. Jeg lar vært manus tale for seg, og tenker ikke at nå må vi ha en politisk bok med.

Og for ordens skyld: Dag Solstad, han har hatt i alt fire romaner som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker etter artikkelen i 1981.

---
DEL

Legg igjen et svar