Makten over bokbransjen

Cappelen har fått utdelt jokeren i det bransjepolitiske spillet. Direktøren der er en frihetlig sosialist. Et dilemma? – Ja, selvfølgelig, sier Anders Heger.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Alle tror at William Nygaard og Geir Mork er Forlags-Norges mektigste. Men noen har hvisket meg i øret at det er feil. Nei, Anders Heger i Cappelen er mannen, sies det.

Det er ikke Heger selv helt enig i.

– Det er nok flere i bokbransjen som har mer makt enn meg. Den strukturelle makten over litteraturfeltet er samlet rundt Sehesteds plass. Gyldendal og Aschehoug er samkjørte, og utgjør en velsmurt pengemaskin som har kontroll over hovedkanalene fra manus til leser, sier han.

Hviskeren tenkte imidlertid mest på en spesiell form for situasjonsbestemt makt rundt spillet om bransjeavtalen.

Og på spørsmål om dette, svarer Heger:

– Vi kommer til å vinne den kampen. Helt opplagt.

Priskrigen

Hvordan er så kortene fordelt? Og hva er det egentlig som står på spill?

Dette er litt komplekst, men vi prøver: Bransjeavtalen regulerer forholdet mellom aktørene i bokbransjen. Avtalen som gjelder i dag går ut 1. januar neste år og innen den tid må en ny avtale være forhandlet frem. Det springende punktet i den er om bøker skal selges med fast pris det året den gies ut og det påfølgende året. Både Forleggerforeningen og forfatterforeningene sier «ja», men internt i forleggerforeningen er det splittelse. Der hevder nemlig Cappelen at premissene som fastprisen hviler på ble borte da Gyldendal og Aschehoug kjøpte seg opp i bokhandlerleddet. I praksis sitter de to mektigste aktørene i bokbransjen på begge sider av bordet og kan diktere prisen, er argumentet. Og det skal være både konkurransemessig urettferdig og skadelig for mangfoldet i kulturen.

Mot dette hevder imidlertid et stort flertall i bransjen at prisfrislipp også vil true de andre støtteordningene i det norske litterære systemet – som momsfritak på bøker, innkjøpsordninger for litteratur og kollektive avtaler mellom forfattere og forlag. Den litteraturpolitikken som har blitt ført, har vært vellykket, og hovedtrekkene i den bør videreføres, mener de.

Beskyldningene om vikarierende motiver hagler fra begge sider. Erfaringene fra utlandet er også delte – spesielt tolkningen av dem. Kulturrådet har slått noen rapporter i bordet, men enighet har det ikke blitt.

Til syvende og sist har imidlertid konkurransetilsynet, med arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman som endelig ankeinstans, det avgjørende ordet om bransjeavtalens videre skjebne. Avtalen er nemlig i strid med konkurranselovgivningen, men har frem til nå fått dispensasjon på kulturpolitisk grunnlag.

– Det vil ikke skje igjen, slår Heger fast.

– Jasså?

– Det er ingen, ingen, eksempler noe annet sted i norsk sammenheng hvor man har kunnet eie hele næringskjeden på kapitalistisk vis og diktere prisen på gammelsosialistisk vis, men det gjør Aschehoug og Gyldendal nå. Bransjeavtalen har mistet sin legitimitet. Det er problemet. Og hadde ikke vi grepet fatt i dette innenifra, ville noen andre – det hadde slett ikke trengt å være høyresiden – grepet fatt i det utenfra. Dette er et kulturelt og sosialt problem, et samvittighetsmessig problem, ja egentlig er det en sak for venstresiden.

Foreløpig har ikke den villet gå inn for fripris, og Cappelen har selv grepet fatt i dette innenfra. Hvordan er det så de tror at de skal klare å overbevise resten av forleggerne? Heger gir oss en pekepinn.

– Det sies at det litterære støttesystemet er et korthus som raser dersom et kort forsvinner. Det er imidlertid ingenting i veien for å ha momsfritak, innkjøpsordninger og kollektive avtaler og likevel gå over til fri pris. Alt annet er en myte som det ikke er fnugg av belegg for. Sterke aktører i bokbransjen ser seg fornøyd med å opprettholde den myten, men nå risikerer de også å styre i en retning hvor den kan bli en selvoppfyllende profeti.

– Jaha. Fordi Cappelens trumfkort er å gå ut av Forleggerforeningen?

– Det er et interessant scenario, men det er nok en ganske sterk interesse for å komme fram til relativt bred konsensus i bransjen. Dessuten er ikke vi interessert i noe anarki. Det er bare friprisen som er viktig for meg. Både en bransjeavtale uten fastpris, innkjøpsordninger, nullmoms og kollektive avtaler tror jeg er riktige og viktige virkemidler. Slik det er i dag innebærer imidlertid prisreguleringen å beskytte en monopolsituasjon.

Det koker altså ned til noe slikt: Anders Heger er overbevist om at fastprisen ryker – på den ene eller andre måten. Blir det til utmelding skjer det fordi avtalen i så fall mister verdi for de som blir igjen. Skjer det uten utmelding så er det fordi Cappelen får gjennomslag i foreningen, eller politiske beslutninger i departementet avgjør.

Vel, uansett har han ikke klart å overbevise så mange om at endringen er ønskelig. Det er motstanderne som har hatt størst suksess når det gjelder å dominere den offentlige diskusjonen om dette.

– De pakker pengeinteressene inn i et kulturelt ferniss. Det er de vikarierende motivene som har gitt dem gjennomslag på Dagbladets kultursider, sier Heger.

Ja, han innrømmer å ha tapt akkurat den kampen.

– Jeg skjønner ikke hvordan folk, ikke kan være enig med meg.

Det var ikke bedre under krigen

Av og til er det slik at relativt små spørsmål blir brennhete. Det har skjedd i bransjepolitikken mellom forlagene. Det handler om hvilken vei pengene skal gå, og hvordan systemet for distribusjon av bøker skal se ut. Infrastrukturen på litteraturfelter er hva som står på spill. På kulturens vegne vil Heger avdramatisere det hele en smule.

– Under diskusjonen ligger det store spørsmålet om kultur og kulturformidling. Dette har ikke vært et tema så langt, nettopp fordi ordningene samlet sett har vært så gode her til lands. All kivingen og kranglingen har ikke påvirket eller endret dette. Tvert imot er det all grunn til å si at norsk litteratur – og da tenker jeg på alt fra faglitteratur og referanseverker til skjønnlitteraturen – har blitt bedre og bedre. Man må 100 år tilbake i tid for å finne en situasjon hvor norsk litteratur spilte en lignende rolle i verden. Dette med bransjepolitikk er ikke så viktig som mine konkurrenter skal ha det til, selv om konsentrasjonen i feltet er problematisk.

– Du tror den fører til likere litteratur?

– Kanskje. Vi har i alle fall mange færre garantier for mangfold jo færre aktører det blir. Derfor bør vi heller ha et system som stimulerer små og mellomstore forlag.

– Og dem blir det vel stadig flere av, eller? Jeg tenker på Kagge og Dinamo, for eksempel.

– Ja, men mest på generell litteratur. Merk deg at skjønnlitteraturen er vanskeligere. Alle trodde jeg ble forbanna da Anne Holt gikk til Pantagruell, og jeg ble selvfølgelig lei meg, men jeg er ikke lei meg for at hun gikk til en liten aktør – det er jeg kjempeglad for.

– …

– Ja, og nå lyver jeg ikke en gang.

– Bra.

Forleggermakt

Den nøkkelrollen Heger og Cappelen har når det gjelder bransjepolitikken er avgjørende for Hegers litteraturmakt. Men det er ikke Hegers eneste maktbase. Han er tross alt også forlegger i Norges tredje største og aller eldste forlag. Forleggermakten handler også om å påvirke sin samtid gjennom de bøkene som gies ut.

– Men er det noen vesentlige forskjeller mellom de tre store norske forlagene? Har Cappelen er særegen profil?

– Måten å tenke litteratur og litterær utvikling på er lik. Ikke bare fordi det er en såpass tett norsk samforståelse når det gjelder dette – det er kongruens i tenkemåtene – men også fordi det sannsynligvis er den eneste måten å gjøre det på. Selv en rabulistisk nykommer som Kagge er nødt til å legge seg ganske tett opp til denne linjen, rett og slett fordi man må satse på lesere som kan lese om man ikke vil dø i løpet av kort tid. Man må satse på kvalitet fordi de kvalitetsbevisste leserne er så enormt mye mer lojale enn andre.

Dette ser man ved å spørre hva de store kommersielle suksessene de siste årene har vært. Det er ikke Sagaen om isfolket eller Morgan Kane, men Jostein Gaarder, Erik Fossnes Hansen og ikke minst Lars Saabye Christensen som har solgt mest, påpeker forlagssjefen.

– Dette er krevende bøker på et høyt litterært nivå. Om ikke helt som James Joyce, så er det faen meg i øvre sjikt, sier han.

– Både Saabye Christensen og Fossnes Hansen er dine. I tillegg har du store navn som Åsne Seierstad, Erlend Loe og Ingvar Ambjørnsen. Dette gir også en slags innflytelse, og må skyldes at du gjør ett eller annet riktig?

– Det er langsiktighet som gjelder. Alt mindre enn tyve år er et veldig kort perspektiv i forlagssammenheng. Det må man tenke når man vurderer hvert enkelt manusskript. Det er et mye brukt eksempel, men det står som en påle: Lars Saabye Christensen ga ut seks bøker som ut fra en enkel forlagskalkyle ga tap. Roy Jacobsen fire, Jostein Gaarder holdt på å bli refusert.

– Dersom man skal lete etter ting som skiller de tre store forlagene fra hverandre. Hva ser du da?

– I redaksjonell profil ser jeg ingen forskjeller av betydning. I måter å lese på og å velge på, er forskjellene minimale. Men i måter å gjøre ting på er det delvis store forskjeller – både i kultur og tilnærming.

– Ok, over til hva det betyr å være et kommersielt forlag. Cappelen er jo eid av svenske Bonnier, et internasjonalt konsern som mange frykter har penger heller enn bøker i blikket. Har du inntjeningskrav hengende over deg?

– Nei, ikke hengende over meg. Det blir galt. Jeg beveger meg innenfor et system hvor alle evner å tenke langsiktig. Det er spesielt for forleggere at vår oppgave er å kommersialisere kunstverk. Det er det eneste kunstneren trenger deg til, og jobben er også slutt når boken er havnet hjemme hos forbrukeren.

– Hva er det så du vil med Cappelen, sånn forleggermessig?

– Å spille en synlig rolle når det gjelder det norske språkområdets selvforståelse. Og det gjøres faktisk best gjennom skjønnlitteraturen. Jeg trekker linjer tilbake til realismen og Georg Brandes når jeg skal peke på en tilgjengelig identitet for kulturaktørene. Og Brandes vil du finne igjen i Sigurd Evensmo, Agnar Mykle og Jens Bjørneboe oppover å nittenhundretallet. I mine øyne har nyere forfattere som Abo Rasul og Erlend Loe også dette trekket ved seg. Dette er det eneste rommet man har som kulturaktør, dersom man vil spille mot samfunnet – og det vil man jo når man er forlegger.

Frihetlig sosialist

Aha. Det er en kulturradikaler som snakker. Forlagssjef, forfatter og med egen spalte i Dagsavisen – det innebærer muligheten å sette et stempel på sin egen tids kulturelle klima. Da må man kunne spørre hvordan en slik utskjelt posisjon skal se ut i dag. Til og med Dag Solstad har sagt at kulturradikalsimen er et forgangent prosjekt. Filosofen Gunnar Skirbekk har kalt den «kapitalismens lausunge».

– Ja, hva betyr det å være kulturradikal i dag?

– Jeg mener kulturradikalisme ikke kan forståes uavhengig av begrepet frihetlig sosialisme. Det er en kombinasjon av den borgerlige humanismens individuelle dyder og de marxistiske kollektive ideene. Det er et umulig prosjekt – som man jobbe med. I dette spenningsfeltet er maktkritikken det felles multiplumet – det er ikke noe annet som både Erling Fossen og Steinar Alsos deler. Kulturradikalsimen er i sin natur en motbevegelse, og i dag er frontene klare – vi ser en sterkere venstrebølge enn på lenge, med stor variasjon og stort omfang. Samtidig har regimet blitt tydeligere – både i den amerikanske utenrikspolitikken og i den norske turbokapitalismen. Den kulturradikale posisjonen er på sitt sterkeste nå siden 70-tallet, mener nå jeg, og jeg vet at mange er uenig med meg i det.

– Denne kulturradikalsimen, som operere innenfor et slikt voldsomt spenn – mellom stat og frihet, kollektiv og individualitet. Den støter på noen genuine dilemmaer. Et tradisjonelt eksempel er spørsmålet om pornografi. Et langt mer aktuelt eksempel er spørsmålet om kvinneundertrykking i innvandrermiljøer. Hvordan skal disse spørsmålene løses?

– Venstresiden fins kanskje ikke lenger i tradisjonell forstand, men dette har stilt også den nye radikale bevegelsen sjakk matt. Den klarer ikke å ta stilling til det. Likevel: å spinne litt rundt sin egen akse i slike spørsmål er slettes ikke usunt. Det som ville vært usunt var om debatten manglet.

Vi har snakket om forlagsmannen Heger og den frie intellektuelle Heger, nå. Men hvordan går de to egentlig sammen? Kan en direktørrolle i et forlag eid av et internasjonalt konsern være del av samme identitet som den venstreradikale kulturmannen med polisk dannelsestid i AKP-ml, og som han sier selv, deretter ti år med avlæring etter en politisk dannelsestid i AKP-ml?

– Kanskje er det nettopp på grunn av ml-bakgrunnen at det er så lett å finne seg til rette i en kapitalistisk bedrift. Forstemmende er det i alle fall, innrømmer Heger.

– Men er det ikke et stort sprik her, mellom den kommersielle forleggeren direktør Heger og sosialisten Anders Heger?

– For meg er det selvfølgelig et dilemma. Men det er ikke større enn den gang jeg som 15-åring og nyslått ml-er gikk med Aftenposten. Så lenge prosjektet mitt – forleggeriet – får plass innenfor et internasjonalt forlagskonserns systemet, kan jeg utmerket godt leve med det. Personlig regner jeg meg selv som anti-kapitalist, men at jeg likevel finner meg en måte å leve på innenfor det kapitalistiske systemet er vel egentlig ganske naturlig.

---
DEL

Legg igjen et svar