Makten og forskeren

Kulturdepartementets makt er enorm men hemmelig, sier maktforsker Siri Meyer. Litt kulturmakt har hun selv også, forresten.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nasjonalbibliotekar og leder av Norsk Kulturråd, direktøren i Nasjonalmuseet for kunst, Dagbladets kulturredaktør og redaktøren Bokklubben Nye Bøker. Det er noen av dem som har blitt intervjuet i vår serie om makt i kulturlivet – som herved rundes av.

Det skjer via en snartur til Bergen. Derfra skuer nemlig tidligere maktutreder og professor i kunsthistorie Siri Meyer utover kulturfeltet. Hva har så hun å melde om temaet?

– Det er ingen debatt om kultur, det er ingen kulturpolitikk, det er ingen politikere som profilerer seg i kulturpolitikken. Det er heller ingen diskusjon om lederstillingene i institusjonene. I dette tomrommet får kulturdepartementet enorm makt, sier hun.

Og denne makten tilsløres og gjøres lite synlig for offentligheten, mener professoren.

– Turid Birkeland har sagt at Kulturdepartementet er mindre åpent en Forsvarsdepartementet. Det har hun nok helt rett i, sier Meyer.

I disse dager gir Kulturrådet ut en artikkelsamling som heter Risikosoner. Den er redigert av Meyer og Svein Bjørkås. Boken har undertittelen «om kunst, makt og endring», og blant bidragsyterne er foruten redaktørene forfatteren John Erik Riley, kunstteoretiker Stian Grøgaard og litteraturviter Eivind Røssaak. De tar opp emner som spenner fra kulturens møte med massemediene, til spørsmålet om avantgardens eventuelle overskridende potensial. Spørsmål som i aller høyeste grad har vært berørt i serien om kulturmakt.

– La oss likevel begynne med Vigdis Moe Skarstein, som nok er den av de intervjuede med mest formell makt. Hva er det å si om henne?

– Som leder av kulturrådet og nasjonalbibliotekar sitter hun med to veldig tunge verv, ja. Men jeg får ikke helt tak i hva hun sier. Det blir for abstrakt og blodfattig. Jeg skulle ønske Moe Skarstein og andre ledere på kulturfeltet hadde konkrete kulturpolitiske visjoner, og at de var mindre opptatt å forklare hvorfor det de driver med nå er fornuftig og rettferdig.

Et apropos som belyser problemet finner Meyer i regjeringens innovasjonsplan, som ble lagt frem av Næringsdepartementet før jul. Meyer mener Kulturdepartementet burde vært involvert – det er en tett sammenheng mellom makt og innovasjon, eller mangelen på sådan, i dagens norske kulturliv.

Når det gjelder innovasjon, sitter dessuten kunstnerne med en masse erfaring, og med et språk for å snakke om endring og fornyelse, ifølge Meyer.

– Avantgarden er et eksempel på en slik diskurs om «det nye». Dette er åpenbart helt ukjent for Næringsdepartementet og de fire andre departementene som har vært involvert. Her burde Kulturdepartementet kjent sin besøkelsestid, sier hun, og fortsetter:

– Makt handler om å skape handlingsrom for noen, og lukke det for andre. Innovasjon handler om å gi handlingsrom for ulike former for skaperkraft. Men hva med staten selv? Skaper den innovasjon, eller hemmer den innovasjonen på kulturfeltet? spør hun.

– Jeg tipper du har et svar også?

– Kanskje må vi si at staten er en hindring. Vi har få aktører på både kultur og forskningsfeltet. Det finnes humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagfelt i Norge som domineres av en og samme kunnskapsprofil. Den råder også i Norges Forskningsråd, som er den eneste store finansieringskilden for forskning her i landet.

Det får konsekvenser, forklarer Meyer. For:

– Enten faller du innenfor, eller du faller utenfor. Jeg kjenner folk som vet at de aldri vil få en statlig krone til sin forskning. De befinner seg utenfor det som er denne rådende kunnskapsprofilen, men kan ha en stor leserkrets i utlandet.

– Er det ikke naturlig med ensartet tenkning i et lite land?

– Joda, men det gir makteliter som ikke balanseres av andre gjennom konkurranse på feltet.

– Nå snakker vi forskning. Gjelder det kulturen også?

– Ja, slike makteliter har vi i kulturlivet også. Og disse burde være ekstremt åpne og debattsøkende. Det er de dessverre ikke.

– Har du et eksempel på denne tendensen til ensretting?

– Det er noe med måten staten skaper institusjoner på: de bygger dem større og større og mer og mer hierarkiske. Et eksempel kan være kunstutdanningene, som etter hvert har blitt ganske like her i landet.

Målstying og markedstenkning

Dette har også en strukturell side, mener Meyer. I Risikosoner skriver Svein Bjørkaas om «New Public Management» – noe a la målstyring – som etter hvert har satt solid preg på ledelsen av de store kunstinstitusjonene. Han forklarer: Man ønsket «å styrke bruker- og resultatorienteringen og å svekke innslagene av byråkratisk og regelorientert detaljstyring. Offentlig eide og offentlig finansierte virksomheter ble organisert som selvstendige enheter med uavhengige styrer og eget budsjettansvar.»

Tanken har fått gjennomslag på de fleste forvaltningsområder, og nå altså også innen kulturlivet. Kunsten skal styres etter markedslignende modeller, og man håper på en effektivitetsgevinst, men resultatet kan raskt bli et annet, tror Meyer:

– Man får en organisasjonsform og en tenkemåte som bidrar til standardisering. Denne styringsmodellen gjør det nesten unødvendig og irrelevant å reflektere over dypere kunstneriske visjoner. Det er ironisk, men en markedstilpasset endring fører i dette tilfellet til uniformering, ikke variasjon og konkurranse mellom ulike produkter som på et marked.

Ny kunst, trauste institusjoner

New Public Management, en sterk stat, hegmoniske eliter og manglende kulturpolitisk debatt preger altså makten på kulturfeltet. Samtidig mener Meyer at selve innholdet i kunsten og kulturen er i ferd med å endre seg. Det bringer oss over til intervjuet med Sune Nordgren, direktør ved Nasjonalmuseet for kunst. Om Nordgren, sier Meyer.

– Han har svært mye makt, ja.

Til sammen vil nemlig det nye Nasjonalmuseet som skal stå ferdig i 2010 være større enn Tate i London. Men er det egnet til å vise frem den nye kunsten?

– Tidligere var kvalitet på kunstfeltet knyttet til det håndverksmessige, og til å overskride tradisjonen. Moderne kunst trenger ikke lenger være et «verk» – noe som henger på veggen og er av varig verdi. Mye av den moderne kunsten har plassert seg i kunstfeltets randsone og kan fra denne posisjonen intervenere i andre diskurser. Den har forlatt kunstspråkets kvalitetsbegreper.

– Dette må du nesten forklare?

– Et godt eksempel er Lars Rambergs verk Reichutstellungen på Riksutstillingers jubileumsutstilling i anledning 50-årsfeiringen. Han skrev ordet «Reichutstellungen» over en hel vegg i Kunstforeningen og skapte med det umiddelbart en assosiasjon mellom Riksutstillinger og fascisme. Uten andre virkemidler enn et ord peker han på et blindpunkt innen kunstdiskursen. Han problematiserer en antagelse om at kunstformidling handler om å spre det høyverdige til «folket» – selve grunnlaget for kunstpolitikken her i landet i hele etterkrigstiden.

– Jaha…

– Ramberg og hans generasjon har overskredet kunstinstitusjonenes begrensninger for lenge siden – spørsmålet er om institusjonene følger med på utviklingen. Den moderne kunsten har blitt postmoderne. Men finnes det postmoderne institusjoner på kunstfeltet? Nei. Tvert imot bygges det større og større. Det ser ut som om det nye Nasjonalmuseet på Tulinløkka går i samme retning. Hvorfor har man ikke tenkt på en nettverksmodell, slik man har gjort i mange andre land i Europa?

– Jeg vet ikke om Sune Nordgrens er enig. Jeg oppfatter at hans prosjekt er å åpne opp institusjonene?

– Sune Nordgrens prosjekt er det for tidlig å bedømme. Vi må gi han litt tid i stolen. Men det er lagt sterke føringer her fra statens side. De er ute etter å bygge en stor og hierarkisk institusjon.

– Hvordan burde man heller tenke da?

– Det mest postmoderne vi har i Norge er festivalene: de forener lokal spisskompetanse med et internasjonalt nettverk, har en liten og smidig organisasjon og gjør bruk av folk av svært forskjellige slag. Her er det ikke rom for lukket kulturmakt. Betegnende nok springer festivalene ute av lokale initiativ, og har i liten grad statsstøtte.

Mediemakten

En særegen form for kulturmakt ligger i mediene. Det kan bety mye å få en forside i en avis. Både salgsmessig og symbolsk. Medienes oppfatning av hva som er vesentlig smitter over på resten av samfunnet. For å legge Meyers maktdefinisjon til grunn. Det åpner seg et handlingsrom for en forfatter som får lov til å besøke Skavlan en lørdags kveld.

– Her i Bergen har festspilldirektøren gått av etter en serie artikler i Bergens Tidende. Det kan tjene som et eksempel på at mediene har makt i kulturlivet?

– Ja, uten Bergens Tidende ville nok ingen ha tatt arbeidsmiljøet i Festspillstaben alvorlig. Hvorvidt saken endte godt for kulturlivet her, er jeg derimot usikker på. Festspilldirektøren har jo gjort Bergen til en mer åpen by, med mange nye impulser utenfra.

– Dagbladets kulturredaktør Hege Duckert erkjenner avisens smaksdannende makt gjennom kritikk av bøker og musikk. Når det gjelder den løpende dekningen, henviser hun derimot til journalistiske kriterier. Har du gjort deg noen tanker om den makten som uttøves her?

– Mediene bruker et særegent språk. De forestiller seg ofte en kvinnelig leser som er tretti-førti år. Det foregår en forming av den offentlige samtalen om kultur på denne måten. Men i dag er pressen i ferd med å miste dominans som meningsprodusent. Innen billedkunsten etableres det stadig alternative fora for kritikk og debatt. Tross alt finnes det ulike smakskulturer.

– Tuva Ørbeck Sørheim i Bokklubben Nye Bøker, ble også intervjuet. Likner ikke hennes innstilling på Dagbladets på avgjørende punkter?

– Jo, og egentlig er dette den dominerende kulturen på hele litteraturfeltet. I forlagsverden også. Sekretæren for Svenska Akademin som, deler ut nobelprisen i litteratur, Horace Engdahl, sa i et intervju at romanen er død, den klarere ikke å fange det spesielle ved vår tid. Likevel tror han den vil overleve fordi forlagene insisterer på denne formen for fortelling. Romanen vil alltid bli dyrket i Dagbladet og i Bokklubben Nye Bøker. Engdahl hevder at romanens sterke plass i den litterære offentligheten i Norden henger sammen med en annen populær sjanger, biografien. Det er mange som tror at romanen og biografien er de sjangere som er tettest på virkeligheten.

– I Risikosoner skriver Eivind Røssaak om møtet mellom kulturen og massemediene. Han skriver blant annet at dekningen av kunst og kultur ikke har funnet sin endelige form ennå, og at det foregår en dragkamp om hvordan dekningen skal utformes mellom massemediene og kulturlivet. Hvem vil trekke det lengste strået?

– Jeg vet ikke riktig. Ender vi i en Walt Disney-verden, eller ligger det en demokratisering i at elitespråket ikke får dominere? Spørsmålet er hva som kommer istedenfor. Det er da jeg tenker på Lars Ramberg og de andre unge kunstnerne. Vi må bygge arenaer som lar dem komme til ordet.

Motmakt i kunsten?

– Men finnes det muligheter for motmakt i kunsten når det å være overskridende har blitt det normale?

– Ja, det tror jeg. Det er ikke mulig å si at kunsten i seg selv er subversiv eller frigjørende. Det har kunsten sagt tidligere – det har vært dens selvforståelse – og grunnlaget for mye av dens symbolske makt. Men dette er det ikke så mange som tror på lenger.

– Hva slags oppfatning bør i så fall overta?

– Det må være de små utopiene og private rommene hvor vi unnslipper den dominerende logikken i samfunnet. Eller det Lars Ramberg og hans generasjon gjør – å bryte inn i kunstfremmede diskurser. Det nye er ikke å bryte med tradisjonen, men å bryte inn på et annet felt, for eksempel politikkens, eller i næringslivet for den saks skyld. Da blir kunsten straks politisk, og den skaper uro i systemet og mulighet for ny refleksjon. Man kan uforvarende oppdage noe man ikke en gang lette etter. Det handler om å undersøke de blinde punktene til aktørene på feltet. Det kan man best gjøre når man kommer utenfra. Så må man spørre om Norge er et land hvor det er mulig å vandre fra et felt til et annet?

– Tja. Hva tror du?

– Jeg tror det skjer i for liten grad.

Meyers makt

Svein Bjørkås skriver i Risikosoner om det han kaller «kvalitetsparadokset». Målstyringsideologien, samt det faktum at det blir stadig flere søkere til de samme kulturrådskronene peker i en bestemt retning: Når det blir flere om beinet etterlyses rettferdige kriterier for fordelingen. Kvalitet er nærliggende som kriterium, men hvordan måles kvalitet? Skal man ha et organ som feller kvalitetsdommer over kunsten?

I så fall er det utredningsgruppa hos Kulturrådet, og de kulturforskerne som denne gruppa bruker mye, som peker seg ut i første omgang. Det gjelder folk som Jostein Gripsrud, Odd Are Berkaak, Svein Bjørkås, et par av sosiologene ved Telemarksforskning – og Siri Meyer.

– Det betyr at også du har en del kulturmakt?

– Ja, det gjør det, og da må man ha diskusjon om oss. Noen må titte oss i kortene. Det gjøres veldig, veldig lite, fordi alle som blir spurt snakker i pressemeldinger.

– Nå har du sjansen til å gjøre noe annet.

– Da må du gi meg en evalutatoroppgave.

– La oss si støtteordningene på billedkunstfeltet, som du vel kjenner best.

– Nå snakker jeg helt allment, altså, men jeg tror jeg ville sagt at det det er verdt å støtte, er den kunsten som bryter inn i andre diskurser – som snakker inn i et annet språk enn kunstspråket. Men det ville også være viktig å ha noen kriterier for vanlige malere som Håkon Gullvåg. Man må med andre ord ha flere kvalitetsbegreper i hodet samtidig.

To navngitte

– Helt til slutt. Makt bør festes til personer med ansvar dersom den skal kritiseres. Hvem er viktigst i landets kulturliv etter din mening?

– Kulturdepartementets makt er enorm men hemmelig, så kommer hodejegerne med sin egen filosofi, før styrelederne ved institusjonene som har stor makt i ansettelsesspørsmål.

– Når du sier «kulturdepartementet», mener du statsråden eller byråkratiet?

– Da mener jeg faktisk byråkratiet. De har stor makt over organisasjonsutviklingen og pengetildelingen på kulturfeltet. I departementet sitter for eksempel avdelingsdirektør Stein Sægrov som har hatt stor innflytelse over museumsutviklingen, og statssekretær Yngve Slettholm som har jobbet mye med kulturmeldingen.

– Og dem får vi ta i neste omgang.

---
DEL

Legg igjen et svar