Lisa Mueller, en ung statsviter med doktorgrad fra University of California, Los Angeles (UCLA), nå ansatt ved det lille, ærverdige Macalester College i St. Paul i Minnesota, har skrevet et nytt referanseverk om politiske protester i Afrika. Basert på feltarbeid i en rekke land – Niger, Guinea og Malawi, Senegal, Burkina Faso og Mali – beskriver og analyserer Mueller kontinentets politiske motstandsbevegelser det siste tiåret med stor troverdighet. I motsetning til hva Adam Branch og Zachariah Mampilly gjør i boken Africa Uprising. Popular Protest and Political Change (2015) følger Mueller én klar tanke gjennom hele sin bok: Det er den afrikanske middelklassen som organiserer protestene, mens det er de fattige som fyller opp gatene.
Men finnes middelklassen?
For at Muellers bok skal appellere, skulle man tro at man, som henne, må mene at den afrikanske middelklassen faktisk finnes, og at klassebegrepet har noe for seg også i Afrika,. Dette er ikke tilfellet. Selv har jeg brukt mye tid og tankevirksomhet på å komme frem til at middelklassen i Afrika er forsvinnende liten. I Le Monde diplomatique mars 2016 argumenterte jeg for dette synet, og i Samtiden/2 senere samme år gikk jeg enda lenger og hevdet at middelklassebegrepet rett og slett ikke hadde noe for seg i en afrikansk kontekst: Den såkalte middelklassen i Afrika har for dårlig råd til å fortjene betegnelsen. Denne gruppen ønsker heller ikke nødvendigvis demokratisering, siden så mange fattige da vil kreve sine rettigheter at «middelklassen» ikke lenger vil kunne beholde sine privilegier.
Jeg hevdet videre at klassebevisstheten ikke finnes i denne verdensdelen fordi sympati og samhold går vertikalt innenfor etniske grupper, trossamfunn og storfamilier heller enn horisontalt mellom klasser. Svært mange tjener til livets opphold ved å jobbe i uformell sektor. Selv prekariatet i Europa har en høy grad av inntektssikkerhet i forhold til de fleste afrikanere.
Ikke overbevisende, men god
Lisa Mueller vet at vi er mange afrikanister som ikke liker klasseanalyser. Hun bruker derfor mye plass i boken sin til å argumentere for klassebegrepets relevans også i en afrikansk kontekst. Mueller påpeker til og med at «this book’s major contribution to the African politics literature is to ‘bring class back in’».
De politisk protesterende i Afrika er ikke blant de 600 millionene fattige, eller de 350 millionene som tjener over to dollar om dagen.
Jeg må tilstå at Mueller ikke har lykkes med å overbevise meg om at hennes syn stemmer med virkeligheten. De detaljerte analysene av politiske protester i mange land, hvor hun snakker med godt utdannede afrikanere med brukbar økonomi og svært gode talegaver, som evner å samle flere tusen til protestmarsjer i hovedstedene, er imidlertid gode og perspektivrike.
Og heldigvis ser Mueller på middelklassen som mye mindre enn Afrikabanken gjør; den hevder at omtrent 350 millioner afrikanere hører hjemme i dette samfunnssjiktet. Det er denne gruppens holdninger, utdanning og vaner som i all hovedsak definerer den, mener Mueller. Samtidig hevder hun at middelklassen opplevde en oppblomstring fra 1990-årene av – men hennes argumenter om at dette samfunnssjiktet innehar «forbrukskraft […] innimellom på prangende måter», gjør dem i mine øyne snarere til en del av eliten. Når hun hevder at «aller viktigst, middelklassen kommer med makten til å mobilisere massene», synes jeg hennes forklaring blir tautologisk; hun bruker jo mye plass på å argumentere for at det er middelklassen som er protestenes generaler.
I historisk kontekst
For ytterlige å overbevise oss om klassebegrepets nødvendighet i undersøkelser av afrikansk politikk spør Mueller: «Vil politiske analyser bli partiske om klasseperspektivet ikke er med? Hvordan inngår klasser i politiske partier og frivillige organisasjoner?» Vel, jeg er fortsatt ikke overbevist. Og selv på tross av dette synes jeg studien til Lisa Mueller er svært lesverdig.
Det mest lønnsomme i Afrika er fortsatt å bli politiker.
Forfatteren setter det siste tiårets protester inn i historiske kontekster. Hun tar for seg den første motstandsbølgen i Afrika – opprørene mot kolonistyret i slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-årene, som endte med afrikanske lands frigjøring fra kolonimaktene. Forfatteren hevder at dette var toppdrevne protester hvor eliten sørget for å bevare, sågar utvide, sine økonomiske og politiske privilegier etter frigjøringen. Den andre bølgen av protester på kontinentet, rundt 1989–90, var demonstrasjoner for demokrati. 19 afrikanske land åpnet opp for flerpartidemokrati i løpet av 1990-årene. Denne protestbølgen var ledet av middelklasseafrikanere som selv ønsket en større del at statens ressurser, men de var uten noen større folkelig, ideologisk støtte.
Elitens privilegier
Den tredje – og nåværende – bølgen av afrikansk politisk motstand er preget av en blanding av at middelklassen ikke ser noe til det lovede demokratiet, og at de fattige ikke ser noe til statens økning i brutto nasjonalinntekt. De nye opprørslederne er født i formelle demokratier, men opplever at demokratiske rettigheter i praksis ikke eksisterer. De er misfornøyde med at den politiske eliten gir seg selv privilegier som også gjør dem til økonomiske eliter: Det mest lønnsomme i Afrika er fortsatt å bli politiker. Unge middelklassemenn er generaler i demonstrasjonene som ønsker politisk innflytelse, men flesteparten av dem de får med seg ut i gatene, er fattige: fotsoldater som ønsker seg en bedre personlig økonomi og egentlig ikke er så interessert i politikk og demokratisering.
De historiske kontekstene, sammen med Muellers detaljerte beskrivelser fra flere og lange – til statsviter å være – feltarbeider, gjør boken til et nytt referanseverk for afrikansk politisk motstand, selv for oss som mener at det ikke finnes noen middelklasse av betydning i Afrika.
