Makten forskyves i Afrika

Mens den arabiske våren preges av stagnasjon, pågår det en stille revolusjon sør for Sahara.

Gatene i Kenyas hovedstad Nairobi lyses opp ved hjelp av vind- og solenergi. FOTO: AFP PHOTO / TONY KARUMBA
Halle Jørn Hanssen
Hansen er tidligere leder av Norsk Folkehjelp. Han skriver fast om Afrika-relaterte saker i ny Tid.

Det er mange grunner til stagnasjon og forfall i Midtøsten og det arabisk-muslimske Nord-Afrika. Det dreier seg om en problemfylt historie med kolonitid og utenlandske makter i førersetet. Først var det Det ottomanske riket, deretter Frankrike og Storbritannia, og i tiden etter 1945 har USA fremfor noen krevd dominerende innflytelse på grunn av avhengigheten av de store oljeforekomstene i arabiske land.
I den lange perioden med uavhengighet etter 1950 har intet arabisk land maktet å etablere et stabilt styre som over tid har gitt vekst, fremgang og mer åpne og demokratiske samfunn.
USA og alliansen av villige svekket i 2003 den regionale stabiliteten kraftig ved angrepet mot Irak for å fjerne Saddam Husseins regime. Vestmaktenes bombing av Libya – der Norge var med – bidro til en forverring i det libyske samfunnet, som nå preges av vold og anarki. Den arabiske våren, som så mange trodde på, endte i politiske tragedier med krigen i Syria som den største av alle.

Ingen liberalisering. Alt dette fra både en fjern og nær fortid skaper i dag stagnasjon, forfall og ødeleggelse i den arabisk-muslimske verden. Det vil ta veldig lang tid før Syria, Irak, Jemen og Libya kan makte å gjenreise sine krigsherjede samfunn til noe som kan likne den materielle statusen de hadde for 15 år siden. Egypt sliter med et autoritært styre som skaper stadig større interne problemer. På toppen av det hele kommer den ødeleggende forurensingen av Nilen, som truer Egypts livsgrunnlag (se Ny Tid nr. 29–2015, «Historiens elv forgiftes»). Det er ingen tegn på virkelig liberalisering av samfunnet i Saudi-Arabia. Landet vil fortsatt være en ekstrem føydal og autoritær statsdannelse, der grunnleggende menneskeretter vedvarende krenkes. Midt i alt dette har vi terrororganisasjonen ISIS med sin forestilling om gjenreisningen av kalifatet. I skrivende stund kontrollerer ISIS et område på størrelse med Italia, og terrorgruppen undertrykker, terroriserer og torturer alle i området som ikke har underkastet seg deres dogmer for livsførsel.
De arabiske muslimske statene taper i denne situasjonen både politisk og økonomisk makt og innflytelse – regionalt og globalt.

Blir sterkere. Det rapporteres ikke, men det foregår en stor, stillegående forandring til det bedre i det meste av «det svarte Afrika» sør for Sahara. Det dreier seg om en til dels stor økonomisk og samfunnsmessig vekst, og en utvikling som blir stadig mer bærekraftig. I kombinasjon med forfallet i nord flytter dette den politiske og økonomiske makten og innflytelsen fra det arabisk-muslimske nord til det svarte sør.
Det store svinghjulet i denne utviklingen er Etiopia. Landet har, siden revolusjonen tidlig på 1990-tallet med en gjennomsnittlig økonomisk vekst på rundt ni prosent, mer enn fordoblet sitt nasjonalprodukt to ganger. Det er staten som driver denne utviklingen, i samspill med private partnere.
Så sent som i 2004 produserte Etiopia bare 250 megawatt elektrisitet fra vannkraft. Siden den gang har utbyggingen av vannkraften vært meget stor, og nå regner man med at Etiopia i 2017 vil kunne produsere minst 12 500 megawatt fra vannkraft, og i 2025 kanskje så mye som 25 000 megawatt. Norge er verdens sjette største produsent av elektrisitet fra vannkraft, og har til sammenlikning en produksjon på 29 500 megawatt.
I løpet av få år vil dette gjøre Etiopia til et energipolitisk kraftsentrum på Afrikas horn, med stor bærekraftig energieksport. Parallelt med dette gjennomfører man omfattende skogreisningsprosjekter i et land som var i ferd med å miste skogen. I Tigray-provinsen med store halvørkenområder har man de siste årene plantet om lag 225 000 hektar med skog, og man har for hele landet storstilte planer om å plante om lag 350 millioner hektar med skog innen 2030. Lykkes disse planene, vil store deler av Etiopia igjen være skogkledd. Det viktigste formålet er å bidra til et bedre klima med mer regn, og dermed et bedre landbruk for en befolkning som snart passerer 100 millioner mennesker.

I løpet av få år vil vannkraftutbyggingen gjøre Etiopia til et energipolitisk kraftsentrum på Afrikas horn.

Flere land. Samtidig med dette har Etiopia de siste tiårene gjennomført en storstilt utbygging av veier og annen infrastruktur, som vannforsyning og telekommunikasjon. Hovedstaden Addis Abeba har nylig fått kontinentets første undergrunnsbanesystem. For 20 år siden hadde landet fire universiteter, i dag har det 30. I992 hadde bare ett av fem barn mulighet til skolegang, mens nesten alle barn er i skole i dag – like mange jenter som gutter. I 1992 levde 63 prosent av alle etiopiere i stor fattigdom. I dag er dette redusert til 37 prosent. Kort sagt: Den materielle og sosiale fremgangen i Etiopia har over en periode på 23 år vært uvanlig stor. Samtidig er det slik at regimet er autoritært, og krenker grunnleggende menneskeretter.
Kenya hadde for 23 år siden et langt bedre utviklingsnivå enn Etiopia, men fremgangen er også påtakelig i Kenya. Landet satser stort på produksjon av energi fra fornybare kilder, som i første rekke vind og jordvarme (varme kilder), mens energi fra sola ennå ikke har fått stor nok prioritet. Også her er infrastrukturen blitt veldig mye bedre det siste tiåret. Utdannings- og kunnskapsnivået i Kenya er noe av det beste i Afrika, og det investeres nå mye fra utlandet i høyteknologibedrifter. De grunnleggende menneskerettighetene og demokratiinstitusjonene i landet har også blitt styrket. Det skyldes ikke minst at landets nåværende president, Uhuru Kenyatta, som er yngste sønn av landets første president Jomo Kenyatta, har vist seg å være en dyktigere og mer demokratisk innstilt statssjef enn hva mange trodde da han ble valgt for tre år siden.
I nabolandet Tanzania har man nylig gjennomført det fjerde president- og parlamentsvalget siden landet innførte flerpartisystem i 1994. Valget gikk i hovedsak fredelig og riktig for seg, og opposisjonen sikret seg større innflytelse enn noen gang tidligere. Landets nye president heter John Magufuli. Han er tidligere arbeidsminister, og fikk i denne stillingen tilnavnet «bulldoseren». Han har lovet kamp mot korrupsjon, en slankere og mer effektiv offentlig forvaltning og flere arbeidsplasser både i by og bygd.
Tanzania har i den samme tjueårsperioden som Etiopia hatt en solid økonomisk vekst, og har i betydelig grad forbedret sin infrastruktur. Det er også gjort store gass- og oljefunn, og Statoil er stor investor i landet.
En lignende positiv utvikling skjer også i to andre naboland, Uganda og Rwanda.

Makten flytter. Finansieringen av utviklingen i de nevnte landene er dels kommet fra egne midler. Etiopia stiller i en særklasse her. Men landene har også lånt mye penger både fra Verdensbanken og kinesiske kredittinstitusjoner, og de har en betydelig gjeld som skal nedbetales. Det skal heller ikke skjules at Afrika sør for Sahara samtidig har flere stater med store problemer – som Sudan og Sør-Sudan, Somalia, Chad, Congo, Niger og Kamerun.
Likevel – den beskrevne utviklingen i de nevnte statene er på mange måter symptomatisk for det som skjer mange andre steder i Afrika sør for Sahara, som Mosambik, Sør-Afrika, Namibia, Nigeria, Ghana og Senegal. Det er intet mindre enn en stille afrikansk revolusjon som utfolder seg. Detn politiske og økonomiske makten, og dermed også den militære makten, flytter seg – langsomt, men raskere og raskere fra det arabisk-muslimske Nord-Afrika og Midtøsten til Afrika sør for Sahara.

---