Makten forskyves i Afrika

Mens den arabiske våren preges av stagnasjon, pågår det en stille revolusjon sør for Sahara.

Gatene i Kenyas hovedstad Nairobi lyses opp ved hjelp av vind- og solenergi. FOTO: AFP PHOTO / TONY KARUMBA
Halle Jørn Hanssen
Hanssen ledet tidligere Norsk Folkehjelp

Det er mange grunner til stagnasjon og forfall i Midtøsten og det arabisk-muslimske Nord-Afrika. Det dreier seg om en problemfylt historie med kolonitid og utenlandske makter i førersetet. Først var det Det ottomanske riket, deretter Frankrike og Storbritannia, og i tiden etter 1945 har USA fremfor noen krevd dominerende innflytelse på grunn av avhengigheten av de store oljeforekomstene i arabiske land.
I den lange perioden med uavhengighet etter 1950 har intet arabisk land maktet å etablere et stabilt styre som over tid har gitt vekst, fremgang og mer åpne og demokratiske samfunn.
USA og alliansen av villige svekket i 2003 den regionale stabiliteten kraftig ved angrepet mot Irak for å fjerne Saddam Husseins regime. Vestmaktenes bombing av Libya – der Norge var med – bidro til en forverring i det libyske samfunnet, som nå preges av vold og anarki. Den arabiske våren, som så mange trodde på, endte i politiske tragedier med krigen i Syria som den største av alle.

Ingen liberalisering. Alt dette fra både en fjern og nær fortid skaper i dag stagnasjon, forfall og ødeleggelse i den arabisk-muslimske verden. Det vil ta veldig lang tid før Syria, Irak, Jemen og Libya kan makte å gjenreise sine krigsherjede samfunn til noe som kan likne den materielle statusen de hadde for 15 år siden. Egypt sliter med et autoritært styre som skaper stadig større interne problemer. På toppen av det hele kommer den ødeleggende forurensingen av Nilen, som truer Egypts livsgrunnlag (se Ny Tid nr. 29–2015, «Historiens elv forgiftes»). Det er ingen tegn på virkelig liberalisering av samfunnet i Saudi-Arabia. Landet vil fortsatt være en ekstrem føydal og autoritær statsdannelse, der grunnleggende menneskeretter vedvarende krenkes. Midt i alt dette har vi terrororganisasjonen ISIS med sin forestilling om gjenreisningen av kalifatet. I skrivende stund kontrollerer ISIS et område på størrelse med Italia, og terrorgruppen undertrykker, terroriserer og torturer alle i området som ikke har underkastet seg deres dogmer for livsførsel.
De arabiske muslimske statene taper i denne situasjonen både politisk og økonomisk makt og innflytelse – regionalt og globalt.

Blir sterkere. Det rapporteres ikke, men det foregår en stor, stillegående forandring til det bedre i det meste av «det svarte Afrika» sør for Sahara. Det dreier seg om en til dels stor økonomisk og samfunnsmessig vekst, og en utvikling som blir stadig mer bærekraftig. I kombinasjon med forfallet i nord flytter dette den politiske og økonomiske makten og innflytelsen fra det arabisk-muslimske nord til det svarte sør.
Det store svinghjulet i denne utviklingen er Etiopia. Landet har, siden revolusjonen tidlig på 1990-tallet med en gjennomsnittlig økonomisk vekst på rundt ni prosent, mer enn fordoblet sitt nasjonalprodukt to ganger. Det er staten som driver denne utviklingen, i samspill med private partnere.
Så sent som i 2004 produserte Etiopia bare 250 megawatt elektrisitet fra vannkraft. Siden den gang har utbyggingen av vannkraften vært meget stor, og nå regner man med at Etiopia i 2017 vil kunne produsere minst 12 500 megawatt fra vannkraft, og i 2025 kanskje så mye som 25 000 megawatt. Norge er verdens sjette største produsent av elektrisitet fra vannkraft, og har til sammenlikning en produksjon på 29 500 megawatt.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.