USA og EU bruker IMF (Det internasjonale valutafondet) og Verdensbanken aktivt for å sikre dumpingsalget sitt på verdensmarkedet. Land som havner i valuta- eller gjeldskrise, må kutte det de har av importtoll for å få de lån som trengs for å komme ut av krisene.
Skruestikke på Moçambique
Dette presset ble Moçambique utsatt for i 1999, som ett av verdens fattigste land etter tiår med borgerkrig. Regjeringen i Moçambique hadde prøvd å skjerme innenlandsk sukkerproduksjon ved å kreve toll på import av sukker, men ble satt under hardt press for å fjerne tollen fra IMF. Regjeringen bøyde av – men omfattende sosial uro tvang regjeringen til å gjøre om vedtaket om å føye IMF.
– Bekymringsfull “innad-orientering”
IMF kommentere dette slik i en rapport om Moçambique fra januar 2001: “Regjeringen er fortsatt bestemt på å bygge opp igjen sukkernæringen. (…) IMF-staben har sett økt beskyttelse som et bekymringsfullt tegn på en innad-orientert næringspolitikk.” Verdensbanken anbefalte i februar 2001 i en tilsvarende rapport om Mosambik at regjeringen burde prioritere å redusere importtollen på sukker.
Når makta rår
Men EU og USA slipper naturligvis krav fra IMF og Verdensbanken om å fjerne sin skyhøye toll på import av sukker. De har da også over halvparten av stemmene (53 %) i IMF og nesten halvparten (42 %) i Verdensbanken. En mer “innad-orientert” sukkerpolitikk enn USAs og EUs er det da også vanskelig å finne på denne kloden.
WTO ingen redning
Brasil klagde i september 2002 sukkerdumpingen til EU inn for WTO. Men det er ytterst uvisst om WTO-reglene er til noen hjelp for Brasil. WTO-reglene om eksportstøtte ble til under Uruguay-runden (de langvarige forhandlingene fra 1986-1993 om å etablere WTO) og fastslår for så vidt at slik støtte må reduseres. Men kravet rettes bare mot det som kalles direkte eksportstøtte.
EUs system med eksportstøtte finansiert med avgifter på produsentene, faller sannsynligvis utafor regelverket. Det regelverket tok handelsjuristene til EU og USA hånd om under Uruguay-runden.
