Makt på lerretet

Røsaak og Refsum sier noe viktig om populærkultur og mak.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Pax forlags serie om makt- og globaliseringsutredning, har det til nå kommet ut sju til dels veldig ulike utgivelser. Fokus har svingt fra retorisk makt (Iver B. Neumanns Norge – en kritikk) til militærmakt (Ståle Ulriksens Den norske forsvarstradisjonen). I seriens siste utgivelse, Kyssing og slåssing, går Christian Refsum og Eivind Røssaak den populærkulturelle makt etter i sømmene. Og det er det filmatiske uttrykk, eller rettere, makten i filmen, som i særdeleshet er utgangspunkt for deres studie.

Boka er delt inn i fire kapitler, som på essayistisk vis tar for seg høyst ulike filmer, men med hovedvekt på noen få: David Lynches Mulholland Drive, Lars von Triers Idiotene, Christopher Nolans Memento, David Finchers Fight Club og Baz Luhrmanns Moulin Rouge. Disse filmene viser på hvert sitt vis ulike aspekter av vold og/eller erotikk, og hvordan kroppen reagerer på disse typer stimuli (det vil her si skuespillerens kropp – forfatterne hopper bevisst over analyser knyttet til tilskuerens resepsjon). Kroppen, som fysisk størrelse, er med andre ord det mest tydelige fokus for bokas fire kapitler. For det de ovennevnte filmene har til felles, er en insistering på at kroppen(e) gjerne fungerer som en kode, eller et uttrykk, for å forstå maktkamp i filmen. I Memento er dette gjort bokstavelig, ved at hovedpersonen, Lenny, tatoverer på seg navn, utseende med mer tilhørende sine fiender. Idiotene og Fight Club er imidlertid de mest interessante filmene i denne sammenheng. Refsums analyser av disse er dessuten svært gode.

Lars von Triers Idiotene er en såkalt mockumentary, en «liksom-dokumentar». Den handler om ei gruppe mennesker som spiller ut sine gale (idiotiske) sider. Gruppas medlemmer hevder imidlertid at de kun gir utløp for indre, fortrengte og barnslige – og derfor allmen-menneskelige – drifter. Innad i denne gruppa blir det dermed normalt å være «gal». Når de derimot agerer på samme måte utenfor, i nærhet av andre som ikke tilhører gruppa, møter de kun negative sanksjoner (bortsett fra hos én person – som da også slutter seg til gjengen). Refsum spør, så å si på oppfordring fra regissøren selv: Hvem i denne filmen er gale? Og, i dette tilfelle: Hva er galt, og hva er egentlig normalt? Forfatteren refererer videre til en scene der gruppa – som denne gangen later som om de er psykisk utviklingshemmede – er på omvisning i en Rockwool-fabrikk hvor en av de ansatte har vært noe nedlatende. Stoffer, gruppas karismatiske leder, kommenterer dette, fra en «sivilisasjonskritisk posisjon som ikke på noen måte er ukjent i idéhistorien: De gale er de normale«. Senere i kapitlet benytter Refsum Michel Foucaults Galskapens historie, for å jamføre dens tema med von Triers film. Den franske filosofens ankepunkt mot den vestlige sivilisasjon i Galskapens historie, var at «vi» har lagd et illusorisk skille mellom galskap og fornuft. Denne tvedelingen fører han tilbake til 1700-tallet, da aristokratiet og hoffets adferd og verdier, det vil si deres fornuft, tjente som rollemodell for det stadig voksende borgerskapet. På denne tiden vokste det dermed fram en sterk forestilling om at det sunne samfunn vil overleve dersom det syke og abjekte holdes nede – og mest mulig usynlig. De påstått gale ble dermed stuet bort og tiet ihjel, i følge Foucault.

Refsum skriver: «Det er en film som fremstiller den skandinaviske normaliteten som repressiv, og i enkelte tilfeller uutholdelig». Men den såkalte normalitetsideologien (om det normale), som fort blir en «vane», og som igjen fører til passivitet og likegyldighet, er snarere noe som har ridd hele den vestlige sivilisasjon – siden 1700-tallet. Den fikk gjennomslag som et (mer eller mindre) offisielt prinsipp for strukturering av samfunnet, slik at noen ble skviset ut – abnormalisert. I følge Nietzsche (i blant annet Zur Genealogie der Moral) ligger ikke det tragiske i at noen mennesker blir undertrykt, men at disse blir (for)ledet av det tilsynelatende normale, at de gjerne godtar en åpenbar urettferdighet. Det er riktignok ikke en slik situasjon vi møter i Idiotene – i og med at «de gale» velger å være nettopp dét – men filmen viser at normalitetsideologien har nådd så langt i den vestlige verden at kommunikasjonen, forståelsen og empatien med det abjekte er høyst mangelfull. En slik mangel må begrunnes i at det har blitt normalt å agere nedlatende eller nedverdigende overfor idiotene. Den «normale» handler således utifra vaner i møte med den «gale». Og det er nettopp en slik destruktiv vanetenkning Nietzsche vil til livs, enten det gjelder høy eller lav. Refsum betoner da også dette i sin lesning av Idiotene, hvordan for eksempel gjestene i en restaurant reagerer likt på Stoffer, som de tror er psykisk utviklingshemmet: «… restaurantgjestene han har gjort tilnærmelser mot, har unngått å møte blikket hans, de har avvist ham ved hjelp av kroppsspråket, uten å be ham direkte om å gå».

Refsum gjør også en kort sammenligning av den danske filmen med Finchers Fight Club, hvor en gruppe unge menn danner en undergrunnsklubb for slåssing i protest mot det følelsesløse og såkalt normale livet «der oppe»: «Også i Fight Club tematiseres mulighetene for et individuelt og eksistensielt frigjøringsprosjekt innenfor en gruppe som definerer sine egne normer i konflikt med det øvrige samfunnet». Dette er en god observasjon.

Både Røssaak og Refsum er gode og presise formidlere. Deres eklektiske essays – hva gjelder ulike filmer, filmgenre, teorier, kunstneriske uttrykk og annet – er lærde, men ekskluderer ikke den alminnelige leser. At Kyssing og slåssing er et tilskudd i serien om makt – og globalisering, virker kanskje noe malplassert. Derimot viser analysene – spesielt av Idiotene og Fight Club – at også moderne filmer kan si noe viktig i en diskurs om ulike typer av makt.

---
DEL

Legg igjen et svar