Makt over eget liv

Hvordan er det å være ung med innvandrerbakgrunn i det moderne Norge?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I dagliglivet handler makt over eget liv om å kunne kle seg og te seg som en ønsker, bevege seg utendørs på de steder og til de tider en ønsker, forfølge sine utdanningsplaner, ha den yrkeskarriere en ønsker, delta i de fritidsaktiviteter en ønsker, leve ut sitt kjærlighetsliv, ha innflytelse på sine barns liv, delta i lokale eller nasjonale belutningsprosesser m.m. Unge mennesker i Norge med innvandrerbakgrunn fra den tredje verden har bakgrunn i kulturer hvor patriarkalske maktforhold står sterkere enn i nordiske land. I det patriarkalske ligger en større myndighet til menn enn til kvinner og en større myndighet til eldre enn til yngre. En del avgjørelser – fra hvilke klær en skal ha på seg til hvem en skal gifte seg med – som det for skandinaviske kvinner uten innvandrerbakgrunn er vanlig å ta selv, tas i innvandrerfamilier oftere av mennene i familien på kvinnenes vegne, og oftere av foreldrene på barnas vegne. Disse avgjørelser tas i noen tilfeller mot kvinnens vilje, men det er vanligere at avgjørelsene tas med hennes aksept. De fleste avgjørelser tar hun imidlertid selv, vel vitende om hva som forventes og ønskes av henne, fra både mannlige og kvinnelige familiemedlemmers side. Slik er det i stor grad også for unge menn med innvandrerbakgrunn fra den tredje verden: Foreldrenes ønsker og forventninger er sterkt styrende for dem, selv om de som regel nyter større frihet enn søstrene deres gjør. De følgende refleksjoner bygger på intervjuer med 52 unge mennesker med familiebakgrunn fra Tyrkia, Pakistan, Vietnam og noen andre land utenfor den industrialiserte verden.

Kjønn og generasjon

For mange unge med innvandrerbakgrunn har en annerledes kjønnskultur ført til avstand mellom dem selv og andre ungdommer i Norge. Flere jenter jeg har intervjuet forteller at de i tenårene opplevde en økende avstand til andre jenter, fordi de selv ble holdt så strengt hjemme og de andre jentene ikke forsto at jentene fra innvandrerfamilier godtok foreldrenes strenge regler, eller at de ikke var like interesserte i forelskelser, fester og drikking som de selv var. Kinesiskfødte Li sier: «Jeg har liksom alltid trodd at norsk og kinesisk er det samme, men nå i det siste har jeg funnet ut at jeg trenger det kinesiske miljøet mer. Vi forstår hverandre bedre.» Når hun, 20 år gammel, ikke kunne være med ut på byen, sa de norske venninnene ‘herregud, hvor gammel er du?’ De kinesiske venninnene forstår henne. Li sier: «Jeg er liksom litt redd foreldrene mine, og vil ikke såre dem, men har likevel lyst til å gjøre andre ting som de norske gjør.» Om kjæreste sier hun: «Jeg har alltid trodd at bare jeg er glad i ham og han er glad i meg, så gjør det ikke noe om det er en kinesisk eller norsk eller pakistansk, liksom. Men nå i det siste har jeg begynt å tenke, kanskje jeg vil foretrekke en kinesisk som har samme bakgrunn.» Det vil være lettere med en som forstår at hun ikke kan overnatte hos ham og derfor ikke presser.

Det ser ut til at jentene som regel godtar og er nokså enige i foreldrenes strenge regler. De vil kanskje tøye dem litt, men ikke så mye. Men noen synes at foreldrene er eller har vært alt for strenge. Nefise, en opprinnelig tyrkisk jente som har fått flytte på hybel fordi foreldrene bodde for langt fra der hvor hun studerer, forteller at både broren og foreldrene har nøkler dit, og kan dukke opp når som helst. De blander seg i hvordan hun kler seg, og maser på at hun skal gifte seg. For å være sikker på at hun holder seg hjemme, ringer de ofte, og ettersom hun har mobiltelefon, sikrer de seg at hun virkelig er hjemme ved å spørre hva hun ser på TV. «Det verste er mistilliten,» sier hun.

Brødrene deres har vanligvis større frihet, men ofte hentes de inn igjen av et press på dem for å gifte seg tidlig. En jente forteller at hennes storebror fikk et barn med en norsk kjæreste, og av frykt for at det samme skulle skje lillebroren, måtte han gifte seg da han bare var 16. På intervjutidspunktet var han 23 og firebarnsfar. Om guttene godtar å gifte seg tidlig, befinner de seg brått i en helt annen livssituasjon enn deres norske venner. Mange gutter har kjærester før de gifter seg, men ikke sjelden holder de det hemmelig, og det har de det ofte ikke godt med.

De generasjonsmessige maktforholdene innebærer en sterk underordning både for gutter og jenter, men er som regel ikke like omfattende for gutter som for jenter i innvandrerfamilier. Innvandrerkvinner er blitt kalt dobbelt undertrykte – som kvinner og som innvandrere. De kunne også betegnes som trippelt undertrykte, ved å legge til undertrykkelsen som døtre. Det er denne undertrykkelsesformen som begrenser handlemulighetene sterkest. Mange av jentene jeg møtte har vært i en totalt avmektig posisjon overfor sine foreldre, og er blitt holdt i denne barnlige avmektigheten helt frem til de giftet seg. Selv i tilfeller hvor ektemennene er innstilt på å kontrollere sine koners liv, er ikke den gifte kvinnens avmektighet på langt nær så stor som den ugifte datterens.

Samtykke til underordning

I innvandrerfamiliene har uoverensstemmelser mellom foreldre og barn ofte med kjønn og seksualitet å gjøre. De vanskelige punktene er regler for sømmelig atferd, jenter som ikke får lov til å gå ut, gutter som har hemmelige kjærester, et press om å gifte seg tidlig, arrangerte ekteskap m.m.. I stor grad velger de unge å innfri foreldrenes forventninger til dem på disse punktene.

Arrangerte ekteskap kan være et eksempel på en situasjon hvor unge (av tyrkisk og pakistansk bakgrunn) vanligvis samtykker i å la foreldrene fatte viktige avgjørelser på deres vegne. Samtykket gjør at det ikke er så lett å si hvem det er som egentlig bestemmer. Et valg foreldrene ikke støtter, kan innebære risiko for brudd med familien, og uansett vil det i manges øyne være et stort problem hvis ektefellen ikke kan kommunisere med deres foreldre. Haruns bror valgte en ikke-tyrkisk ektefelle, og Harun synes det er leit for foreldrene hans at de nå ikke kan snakke særlig godt verken med svigerdatteren eller med barnebarna. Selv godtok han den jenta de foreslo for ham, og sier: «Like barn leker best, det er sånn det er. Det kan være litt sånn rasistisk, men det er sånn det er.»

Aftab, fra en pakistansk familie, sier om sin søster: «Hun har hatt det strengt, men hun har vært snill selv også, da.» Hun fikk lov til å dra på hytteturer med skolen og slike ting, men mange ganger ville hun ikke selv være med. Han sier: «Hun skjønte at hun skulle bli gift i familien, og det var liksom ikke noe mer, hun hadde det i tankene fra begynnelsen av. Så det gikk greit sånn sett.» «Greit» betyr vel uten åpne konflikter. Aftab aksepterte også selv å gifte seg med en av de foreldrene foreslo for ham, selv om han egentlig ønsket å vente med å gifte seg. Han hadde tidligere hatt norske kjærester, og sier han kunne ha valgt å gifte seg norsk, men det ville ha blitt vanskelig: «Så da valgte jeg heller det letteste.»

Kiran, som også har pakistansk bakgrunn, forteller at hennes to eldre søstere skulle gifte seg tidlig, og fikk derfor ikke lov til å fullføre noen utdannelse. De ble giftet med fettere som heller ikke hadde noen utdannelse. Det gikk flere år fra ektemennene kom til Norge til de kom i arbeid, og i denne tiden stilte foreldrene opp med alt. Foreldrenes innflytelse på voksne barns liv går sammen med hjelp og omsorg: Hjelp med penger, til å passe barn, til å finne arbeid, til konfliktløsning osv. Men normen er: Vil man velge selv, skal man også klare seg selv.

I et velferdssamfunn skulle kanskje ikke det å klare seg selv være skremmende. Her finnes stipender og studielån, arbeidsledighetstrygd og sosialhjelp. Men sosiale nettverk er viktige for å skaffe både jobb og bolig, og enda viktigere for unge med innvandrerbakgrunn enn for unge uten, ettersom det finner sted en viss diskriminering både på boligmarkedet og på arbeidsmarkedet. Mange unge fra innvandrerfamilier opplever både en følelsesmessig og en praktisk avhengighet av familien.

Det er mot denne bakgrunnen at de unge tilbøyelighet til å innfri foreldrenes forventninger og akseptere patriarkalske maktforhold bør forstås. Å velge annerledes innebærer risiko, og å velge som de gjør, gir noen gevinster. Forut for valgene går en dyptgående sosialisering som gjør valgene «naturlige», som gjør at det ofte ikke oppleves noen motsetning mellom egne ønsker og foreldrenes ønsker, og som gjør at de ønsker å videreføre den familiekulturen de selv er vokset opp i.

En motsetningsfylt prosess

De intervjuede ble bedt om å sammenligne Norge og landet deres foreldre kommer fra. Når de fremhever gode sider ved Norge, peker de på demokrati, frihet, likhet, sikkerhet, velferd, økonomisk trygghet og manglende korrupsjon. Her viser mange en sterk samfunnsbevissthet. Når de skal fremheve gode sider ved opprinnelseslandet, peker de på familietradisjonene: Sterkt samhold, lavt antall skilsmisser og omsorg for de eldre. På dette punktet er jeg mindre imponert over kunnskapene om det norske samfunnet, da mange tror det vanlige i Norge er at eldre stuves vekk på stusselige pleiehjem hvor familien svært sjelden kommer på besøk. De er også lykkelig uvitende om at skilsmissetallene for innvandrere slett ikke er så lave.

De foretrekker altså Norge for den offentlige sfære og foreldrenes land for den private sfære. Det er også slik de fleste av dem lever: Ute – i arbeidsliv, utdanningsinstitusjoner, det offentlige rom – er det i all hovedsak et norsk regelsett som gjelder, og det meste foregår også på norsk (med unntak for de som arbeider i innvandrernisjer). Hjemme er det i stor grad morsmålet som snakkes, alt mens en ser tyrkisk TV eller indiske videofilmer i en stue dekorert med Koran-sitater eller orientalsk nips, spiser den maten mor lærte å lage av sin mor, og følger dette landets tradisjoner i en personlig væremåte.

Subtile endringer

En surveyundersøkelse (Øia, Tormod (1998). Generasjonskløften som ble borte. Ungdom, innvandrere og kultur. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag) avdekker også at verdsettelse av individuelle rettigheter og moderne forhold mellom kjønnene går sammen med verdsettelse av den tradisjonelle familien. Blant unge med innvandrerbakgrunn i Oslo er langt de fleste enige i uttalelser som at «jenter som har fylt 16 år, bør selv få bestemme når og med hvilke gutter de vil gå ut», «kvinner og menn bør ha like stor innflytelse på politikk og samfunnsliv» eller «valget av ekteskapspartner må overlates helt til den som skal gifte seg». Men mens bare 33 prosent av de med norske foreldre mener at «familiens interesser skal komme foran enkeltindividets interesser», svarer 55 prosent av de unge med vietnamesiske foreldre ja til dette, og 58 prosent av de med pakistanske foreldre. Blant de med norske foreldre så 28 prosent på «far som familiens overhode», mens dette gjaldt 55 prosent blant de med vietnamesiske foreldre og 67 prosent av de med pakistanske foreldre.

Ideen om individuelle rettigheter står sterkt i Norge: retten til å bestemme over egen kropp og over seksuell utfoldelse, til å velge sin kjæreste eller ektefelle selv, til å skille seg igjen. Knyttet til rettighetene følger en frasigelse av ansvar. Foreldrene har ikke lenger ansvar for myndige barn, barn har ikke lenger ansvar for gamle foreldre. Dette synet understøttes av en velferdsstat som avlaster familien, ved å sikre barns oppvekstsvilkår og eldres velferd. De unge fra innvandrerfamilier står i en motsigelsesfylt posisjon når de verdsetter individuell frihet og likhet mellom kjønnene, i hvert fall på den offentlige arena, samtidig som de verdsetter en tradisjonell familiekultur med tett samhørighet og respekt for de eldres autoritet, hvor hensynet til familien tilsier at valg av ektefeller og kvinners seksualmoral ikke kan være et rent individuelt og fritt valg.

De fleste innvandrergrupper har på svært kort tid endret tradisjonen med hjemmeværende kvinner, alt mens ekteskapstradisjonene ikke har forandret seg så fort. Tariq tror han vil godta arrangert ekteskap, men ikke en kone som vil være hjemme: «Det har jeg sagt til pappa. At hvis de skal finne en, så skal jeg ha en som kan jobbe i arbeidslivet. Jeg vil ikke jobbe alene og at hun skal sitte hjemme.» Han tenker på sin studiegjeld og de høye boutgiftene i Norge. Hans generasjon erfarer, som jevnaldrende norskinger, at det er nødvendig for en familie å ha to inntekter for å ha en bolig- og levestandard på norsk nivå. Og det er en selvfølge for ham at han så skal ta sin del av husarbeidet. For ham er det heller ingen motsetning mellom en ekteskapsinngåelse etter pakistanske tradisjoner og forhold mellom ektefellene etter moderne, norske idealer.

Forandringer fra en generasjon til den neste er store, men de er ikke nødvendigvis så synlige for norske øyne. For de fleste nordmenn vil Hoa virke helt vietnamesisk. Hun snakker ikke så godt norsk, hun er gift med en vietnameser, og hun arbeider med vietnamesiske barn. Privat omgås hun bare vietnamesere. Hun sier hun ikke får lov av mannen til å gå ut alene om kvelden, at hun som vietnamesisk jente ikke skal røyke eller drikke alkohol, og hun passet på å beholde jomfrudommen til hun giftet seg. Hoas far var blitt igjen i Vietnam. Når hun etter mange år ser ham igjen, forskrekkes han over hvor norsk han synes hun er blitt. Hun er enig: «Jeg diskuterer tilbake. Det er norsk kultur.» Svigerforeldrene hennes er også rystet over dette. Hun sier at hun har lært i Norge å ta vare på seg selv, å ikke trenge hjelp med penger, å betale tilbake det en låner. Hun krever av mannen at han skal hjelpe til hjemme, og når han sier at hun heller kan være hjemmeværende, minner hun ham om at de trenger penger for å kjøpe et hus. «Og da synes han det er greit at jeg jobber, han er litt norsk,» sier hun så. Endringer skjer hos begge, for subtile til at norske øyne ser dem så lett, men de går klart i retning av noe større likestilling med hensyn til arbeid ute og hjemme, og en større selvstendighet både i forhold til foreldregenerasjonen og i forhold til ektefelle.

Modernisering

Disse unge lever under betingelser hvor påvirkingen fra det moderne samfunnet er massiv. De viktigste påvirkningskildene er nok skolen, storbylivet, billedmediene og de norske kameratene. Er unge med innvandrerbakgrunn i ferd med å bli «moderne»? Det er vanskelig å analysere forandringer på kjønnets og familiens område uten – i det minste implisitt – å tro det foregår en modernisering. Men en slik forståelse byr på problemer: Det ligger i den en antakelse om at det kun finnes én utviklingslinje, og vestlige praksisformer settes opp som allmenngyldige modeller. Videre vet vi at såkalt tradisjonelle kulturuttrykk kan være seiglivete, og til og med revitaliseres innenfor vestlige samfunn (tenk på religiøse bevegelser, eller bryllupstradisjoner), og vi vet at såkalt tradisjonelle samfunn kan ha mange såkalt moderne trekk (lønnsarbeid, forbruksmønstre, fjernsyn osv.). Mange av de eksempler jeg har gitt fra intervjuene viser også at en enkel moderniseringsforståelse ikke kan gripe identitetskonstruksjoner hvor, som nevnt i et eksempel, et selvbilde av «norsk selvstendighet» kan gå sammen med vietnamesisk seksualmoral, og heller ikke kan gripe praksisformer hvor, som nevnt i et annet eksempel, arrangerte ekteskap går sammen med full deling av lønnsarbeid og husarbeid. I denne kompleksiteten er det likevel én utviklingslinje jeg vil fremheve, og det er at individuelle rettigheter, i form av kvinners og barns rett til å bestemme over eget liv, faktisk vinner terreng – stille, men sikkert.

---
DEL

Legg igjen et svar