Makt og demokrati i framtidas velferdsstat

Kampen for maktmobilisering basert på folkevalgt styring og kontroll og kampen for en sterkere velferdsstat overskrider spørsmålet om kommunal «frihet».

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Troverdigheten i praktisk politikk kan ofte måles i et partis evne til å forstå sammenhenger. Når SV i første omgang ganske riktig slår fast at en rik stat sulteforer mange kommuner, kan alle i SV fortsatt enes om at den politiske kampen for økte økonomiske overføringer til kommunesektoren fortsetter i neste stortingsperiode. Når SV i neste omgang ganske riktig vil styrke demokratiet ved å utvikle kommunestyrer, fylkesting og Storting som beslutningsarenaer, kan alle i SV fortsatt delta i kampen mot privatiseringen av offentlig sektor, avpolitiseringen, avdemokratiseringen og kampen mot markedsinnflytelsen på alle samfunnsarenaer. Det er når SV minimaliserer staten som en demokratisk arena med stor betydning for folks levekår og livskvalitet, at sammenhengene i politikken glipper. Satt på spissen tar SV på Stortinget, med stor grad av politisk presisjon og beslutningsvilje, politisk kontroll med antall ynglende ulvepar i Norge, men i den kommunale «frihetens» navn kan SV stå i fare for å bidra til at fattige og hjelpetrengende mennesker i Norge utsettes for forskjeller i levekår og velferdstilbud avhengig av bosted. Det henger ikke tilstrekkelig sammen når SV i noen politiske spørsmål kjemper for (Stortingets) politiske kontroll med antall kroner til skolebøker, bindende og forpliktende nasjonale miljøstandarder og maksimalpris på barnehageplasser, mens andre politiske spørsmål blir håndtert i en Kardemommeby-preget forståelse av kommunesektoren som redskap for de gode og nære beslutningene for alle.

Statens forfall

Like lite som i Stortinget, er de politiske kampene i fylkesting og kommunestyrer noen søndagskole. Kampen for en sterkere velferdsstat utspiller seg blant annet i de politiske sammenhengene mellom forvaltningsnivåenes beslutningsområder. Det er lett å forhaste seg når det konstrueres en konflikt mellom lovgivnings- og bevilgningsmyndigheten i Stortinget og folks vilje og evne til å engasjere seg politisk. Den franske sosiologen og radikaleren Pierre Bourdieu (1930-2002) brukte sine siste politiske krefter til å kjempe mot det han omtalte som statens forfall og tilbaketrekningen av statens politiske ansvar. Han hevdet at de dominerte og undertrykte måtte forsvare statens sosiale aspekt, spesielt i tider hvor staten undergraves både innenfra og utenfra av de økonomiske og nyliberale kreftene (Moteld. Texster mot nyliberalismens utbredning, 2000).

Behovet for fellesskapsløsninger underlagt folkevalgt kontroll er økende. Den norske og internasjonale kapitalismen har aldri gitt alle tilstrekkelig sikkerhet for gode levekår og solidariske fellesinteresser. For SV er kampen for politisk styring og folkevalgt kontroll med markedets aktører grunnleggende for folks reelle makt på områder som har betydning. Den politiske kampen for framtidas velferdstat vil fortsatt handle om en rettferdig skattefinansiering og en solidarisk omfordelingsvilje. Den politiske kontrollen med Stortingets lovgivermakt har en historisk basis i arbeiderbevegelsens vektlegging av rettferdighet og likhet, og ikke minst i den politiske kampen for verdige velferdsordninger som omfatter alle.

Kommunalisering

Sentrale velferdsområder innenfor sosial- og omsorgssektoren har blitt delvis kommunalisert de siste ti-årene. Som en skamplett i den norske sosialhistorien, bør det presiseres at den økonomiske sosialhjelpen til de fattigste alltid har vært underlagt lokal råderett. Utviklingen bort fra rettighetstenkning til et skjønnsmessig og fagorientert lovverk innenfor barnehage-, skole-, sosial- og helselovgivningen, har tilsynelatende sitt politiske grunnlag i et press for å fremme det kommunale selvstyret. Fram til nå har dette politiske presset kommet fra høyresiden i norsk politikk, inkludert høyresiden i Arbeiderpartiet. Ved hjelp av rammefinansieringen av kommuner og fylkeskommuner, har Stortinget kunnet desentralisere politiske stridstemaer til politiske arenaer med lite reelt handlingsrom. Det er utsatte grupper, med store hjelpebehov og avhengighet til offentlig tjenesteyting, som har båret prisen for det politiske spillet mellom staten og kommunesektoren. «Retten» til såkalte rasjonerte ytelser, rasjonert etter skiftene politiske prioriteringer både i Stortinget, fylkesting og kommunestyrer, er ingen rett som sikrer eldre pleietrengende, funksjonshemmede, fattige, syke, utsatte barn og unge og andre svakstilte rettferdighet og gode levekår. Vi står i fare for at denne formen for desentralisering, kommunalisering og uforpliktende velferdsrett medvirker til å svekke den politiske oppslutningen om velferdsstaten som et samfunnsbyggende prosjekt.

Solidaritet

SV må kjempe for en sosialistisk samfunnsutvikling på mange måter. Fundamentet vil fortsatt være kampen for et samfunn og en velferdsstat som i kraft av seg selv forebygger utstøtning fra fellesskapets solidariske fellesløsninger. I dagens situasjon må SV kjempe for de utsattes rettigheter og sikkerhet, og stille seg solidarisk med de kravene som brukerorganisasjonene selv peker på som avgjørende for sine levekår. De mest påtrengende områdene som krever SVs solidaritet i kommende stortingsperiode er blant annet kampen for fortsatt lovfestet rett til spesialundervisning i opplæringslovgivningen, en forpliktende og rettighetsbasert helsehjelp til befolkningen, en fattigdomsbekjempelse i Norge basert på anstendige folketrygdytelser og forpliktende og nasjonale standarder for økonomisk sosialhjelp så lenge denne ordningen fortsatt er kommunal og kvalitetsstandarder og rettighetsbaserte pleie- og omsorgstjenester til eldre, funksjonshemmede og andre med særlige hjelpebehov.

Ingen idyll

Makt og dominans kan også ha et offentlig ansikt, og SV må nyansert og kritisk ta stilling til hvilke interesser de ulike posisjonene i det offentlige fremmer. Det er ofte aktører i maktposisjoner og med sterke egeninteresser i den offentlige forvaltningen, dessverre også i eget parti, som fører debatten om det offentlige. I en slik debatt må SVs posisjon være en annen. SV må støtte grupper og interesser som befinner seg i avmaktsposisjoner. SVs kollektive solidaritet kan ikke bare gjøres gjeldende for de gruppene som er i stand til å posisjonere seg i beslutningsprosessene. Vi må fortsatt være til å stole på som et politisk verktøy for undertrykte og bidra til frigjøring. Et idylliserende syn på kommunesektoren, som ikke evner å se sammenhengene til Stortinget som politisk styringsverktøy, er høyt spill for de gruppene som trenger SV’s solidaritet mest. En romantisering av kommunalt selvstyre gjør seg best på papiret, men avspeiler ikke klasseanalyser og de politiske maktkampene som fortsatt vil foregå om framtidas velferdsstat.

---
DEL

Legg igjen et svar