Majorstua-kanalen

I en leilighet på Majorstua møtes Ap- og SV-folk for å overkomme utenrikspolitisk uenighet. Den er ikke så stor som man skulle tro.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I PRIO-leder Stein Tønnessons leilighet i Jacob Aalls gate på Majorstua i Oslo har ni SV-ere og Ap-folk møttes jevnlig for å diskutere utenrikspolitiske spørsmål, etter initiativ fra tidligere SV-leder Erik Solheim og Arbeiderpartiets tidligere statssekretær i UD, Espen Barth Eide. Hensikten er å definere hvilke områder de to partiene kan enes om, hvilke problemområder som finnes og hvilke veier som finnes rundt problemene, for å etablere en ny utenrikspolitisk konsensus for partiene på venstre fløy.

Med tanke på at det nettopp var utenrikspolitikken som drev venstreopposisjonen ut av Arbeiderpartiet, via Ny Tids forgjenger Orientering til partiet SF og dernest SV, ligger det en aldri så liten revolusjon i at SV og Ap nå finner fram til en omforent politikk på utenriksområdet. Revolusjonen består imidlertid i at de to partiene er stadig mer enige, heller enn at personer med tilknytning til, men uten sentrale verv i, de to partiene samtaler.

Fram til for ganske få år siden gikk det skarpe skillet mellom den brede konsensuslinjen som hentet støtte fra Ap, via sentrum og Høyre, til Frp, og et SV i skarp opposisjon. Først og fremst var det holdningen til Nato-medlemskapet og tilknytningen til USA som skilte. Det skillet står nå for fall. Herfra kommer hovedskillet i norsk utenrikspolitikk, minus EU, til å gå mellom høyre- og venstresiden, med KrF og Venstre som et vinglete sentrum. Konsensusen er brutt.

I de snart femten årene som har gått siden Berlinmurens fall, har det skjedd minst tre viktige endringer på det sikkerhetspolitiske området som langt på vei nuller ut gamle skillelinjer:

For det første har forsvarsalliansen Nato blitt større, men også mindre vesentlig. Der Nato fram til 1989 var USAs redskap for å kontrollere «sin» del av Europa, utvikler alliansen seg til å bli et nesten alleuropeisk sikkerhetspolitisk organ – ikke veldig ulikt hva SV tidligere ønsket seg av den tannløse organisasjonen OSSE. Utvidelsen av Nato og Natos endrede karakter peker i retning av at SVs gamle krav om utmelding blir meningsløst. Derfor innebærer det ikke noe politisk selvmord når SVs partisekretær Bård Vegar Solhjell i Aftenposten går imot ensidig norsk utmelding fra Nato. Mange i SV er nok uenige, men standpunktet ligger nært opptil hva SV-landsmøtet i Ålesund i 1995 vedtok: Den gang la SV utmeldingskravet på is, til fordel for en aktiv opposisjonslinje overfor et aggressivt Nato. To år senere var SV igjen tilhengere av utmelding, men har ikke fremmet demonstrasjonsforslag om dette i Stortinget. Verken Solhjell eller partiveteran Stein Ørnhøi, som kommenterer utspillet i Aftenposten, er ivrige tilhengere av Nato eller norsk medlemskap. Men Ørnhøi formulerer tydelig hvorfor dette ikke lenger er det store spørsmålet: «Jeg føler at debatten om for eller mot Nato hørte hjemme under den kalde krigen». Klarere kan det neppe sies.

For det andre har Europa gradvis blitt mer oppmerksom på egen identitet og egne sikkerhetsbehov, og det har blitt vanskeligere å være bastant når det gjelder rett og galt i militær maktbruk. Bare kort tid etter jubelnatta i november 1989 var blodbadet et faktum på Balkan. De europeiske statene viste seg maktesløse i forsøket på å ivareta europeisk sikkerhet – i Bosnia fikk fascistene herje fritt i to år, fram til Dayton-avtalen i 1995. Bosniakene, ofre for grov etnisk rensing, ble nektet muligheten til å forsvare seg, og et samlet norsk politisk miljø stilte seg bak våpenembargoen. Bare svært forsiktig ymtet noen frampå om at de europeiske landene hadde et ansvar for å gripe inn. Så sent som sommeren 1995, uker etter at de første «sikre sonene» falt i Bosnia, og kort tid før den grusomme massakren i Srebrenica, spiste SVs sentralstyre serbisk krigspropaganda med høygaffel. Jeg gjetter at SV-ledelsen ikke var mer ignorant overfor Bosnia-krigens realiteter enn deres kolleger i Ap og andre partier.

Sviket i Bosnia lå nok i bakhodet på utenrikspolitikerne da de i samlet tropp sluttet opp om Kosovo-krigen i 1999 – Erik Solheim var den fremste til å bruke Srebrenica-massakren som argument for ikke å sitte stille. Paradoksalt nok opplevde vi følgende: Sentrale SV-politikere var blant dem som argumenterte for Kosovo-krigen. Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg var fullstendig taus, og han som skulle bli statssekretær i UD for Arbeiderpartiet året etter – forskeren Espen Barth Eide – var blant kritikerne. Altså: SVere for Natos krig. Ap-folk imot.

For det tredje er Arbeiderpartiet i ferd med å velge bort det Amerika SV misliker, til fordel for et Europa de har sympati for, om enn de ikke vil inn i EU. Det er lett å mistenke Arbeiderpartiets leder Jens Stoltenberg for å «ikke like bomber», som Valgerd Svarstad Haugland ville sagt det, men det er neppe eneste forklaringen på at Stoltenberg ikke oppfører seg som en kaldkrigs Ap-leder. Da Irak-krigen var en realitet, kopierte Stoltenberg nesten ordrett Kristin Halvorsens kritikk av USA. Siden den gang har Arbeiderpartiets USA-kritikk tiltatt i styrke – bare les Ny Tids intervju med forsvarskomiteens leder Marit Nybakk for tre uker siden. Stoltenbergs, Jaglands og Nybakks kritikk av USA ville vært en politisk umulighet for få år siden, og det ville være naivt å tro at den forstummer den dagen George W. Bush får avløsning i Det hvite hus.

For ikke minst i Ap-folks hoder er båndene til USA i ferd med å løsne. Det er kanskje ikke så rart, for det disse politikerne har felles er at de ønsker en sterkere europeisk integrasjon. Der høyresiden er i ferd med å forskreve seg i ønsket om tette bånd både til Europa og til USA, har Arbeiderpartiet i praksis gjort et klart valg: Europa er viktigst. Helt uavhengig av synet på EU-medlemskap, er det et synspunkt Ap og SV står sammen om.

Studiesirkelen til Erik Solheim, Espen Barth Eide og de andre kommer i liten grad til å avgjøre hvordan de to partiene forholder seg til hverandre i utenrikspolitiske spørsmål. Fasiten er allerede langt på vei gitt, og ser vi bort fra EU-saken legger den ingen hindringer for et samarbeid de to partiene imellom: SV kommer til å akseptere det norske Nato-medlemskapet, mer eller mindre motvillig, mens Ap kommer til å dele SVs nei til deltakelse i internasjonale militæroperasjoner uten FN-mandat. Ikke bare som en innrømmelse, men som Arbeiderpartiets ærlige standpunkt.

Dermed blir Solheims og Barth Eides initiativ først og fremst en studiegruppe for å fastslå hvordan verden er – og eventuelt å komme med forslag og innspill til hvordan SV, Ap og Sp sammen kan ta vågale, men lite kontroversielle initiativer for en offensiv utenrikspolitikk. Kanskje legger det også grunnlaget for at Solheim blir utenriksminister i en samlingsregjering – skjønt det avgjøres neppe av om han bruker kveldene på studiesirkel med personer uten viktige formelle verv i Ap og SV.

Krangelen og maktkampen kommer derimot til å komme på andre områder: La oss antyde energi-, miljø- og næringspolitikk som de heteste potetene. Og der vil ingen studiegruppe redde de tre partiene. Det kan bare solide forhandlinger og ekte kompromissvilje gjøre.

---
DEL

Legg igjen et svar