21 dagers foreviget ubehag

De fleste har vel opplevd å måtte tilbringe tid på et uønsket sted – være midlertidig gjest i et limbo grunnet uheldige omstendigheter. For min del har slike opplevelser begrenset seg til 12 timer på Frankfurt lufthavn, der jeg prøvde å sove på gulvet under en benk og ble vekket av en forbipasserende kvinne med støyende trillekoffert som sang «On My Own» fra musikalen Les Misérables. Eller den gangen en venninne og jeg måtte overnatte på bussterminalen i Madrid i påvente av morgenbussen til Córdoba, og ble holdt våken av et kranglevorent Jehovas vitne. Eller de 42 timene jeg tilbrakte i øverste køyeseng på toget fra Kolkata til Kerala, så febersyk at jeg hallusinerte mens jeg vekslet mellom å stirre på kakerlakkene i taket og de to kristne inderne i kupeen som prøvde å omvende meg.

https://vimeo.com/155392536
Passord: vdr2016st002

Felles for slike opplevelser er følelsen av maktesløshet, fysisk ubehag og ufrihet. Men hva skjer med mennesker som befinner seg i en slik situasjon over lengre tid, med en grunnleggende usikkerhet om utfallet og konstant utrygghet underveis?

Som medlem av en relativt velstående middelklasse med «riktig» nasjonalitet, er det umulig å sette seg inn i situasjonen til de millioner av mennesker som er på flukt hver dag i Midtøsten og Europa. Journalist Kurt Peldas dokumentarfilm Mahmud’s Escape tilbyr en motgift til de privilegertes uvitenhet. Filmen gjør et oppsiktsvekkende, dypt gripende og rystende forsøk på å slippe publikum tett innpå en familie i de 21 dagene det tar dem å flykte fra luftangrepene og gassforgiftning i Azaz i Syria til Peldas eget hjemland Sveits.

Surrealistisk uforutsigbarhet. Regissøren skaper en ramme for dokumentaren ved å la Mahmuds familie se og kommentere videomaterialet fra flukten. Rammen utgjør en betydelig del av den ferdige filmen, og fremstår som regissørens mest vellykkede og originale grep. Ikke bare får familiemedlemmene fortelle historien med egne ord, men publikum får se flyktningenes reaksjoner når de ser bildene av seg selv. Det blir en film inni en film, der regissøren fremstår som medforteller og tilrettelegger. Spesielt barna har glede av å se seg selv på film, og messer lekent familiemedlemmenes navn og fargene på bilene etter hvert som de dukker opp på skjermen.

Kurt Pelda slipper oss tett innpå hvert familiemedlem: den sindige hovedpersonen Mahmud, kona Fatima, de livlige barna Rayyan, Bayan og lille Ammar, samt Mahmuds 19-årige nevø Issa, som blir med familien på flukt. Mahmud tar alle ressurser i bruk for å orientere seg under den surrealistisk uforutsigbare flukten – inkludert en lukket facebookgruppe og smuglerkontakter – og anstrenger seg maksimalt for å ta avgjørelser som gir familien størst mulig trygghet. Fatima prøver å holde sitt eget og barnas mot oppe, trass kulde, sult, tørst og manglende søvn. Eldstesønnen Rayyan og datteren Bayan snakker ustanselig om ISIS, som er ute etter å drepe dem. Men latteren og leken er aldri langt unna: Situasjonens alvor slår ikke varig rot i barna. Minstegutten Ammar sover seg gjennom mye av flukten, og får feber i et av flyktningmottakene. Sjenerte nevø Issa røper underveis at han egentlig er forlovet med en kvinne moren har valgt ut for ham. Han har aldri sett henne, men stoler på morens smak, og gleder seg til å bli gift når tiden kommer.

Frykt. I en opptakt til flukten opplyser Pelda at han dekket krisen i Syria som journalist over tid, og i den forbindelse står han i takknemlighetsgjeld til Mahmuds familie for beskyttelse under arbeidsoppholdene. I fokus for reportasjene sto Mahmud og andre opprørskrigere i kampen mot president Assads regime og ISIS: Journalisten følger opprørerne ned i skyttergravene der de dukker unna hvinende kuler, og inn i verkstedene som fremstiller de hjemmelagde, amatørmessige granatene, rakettene og selvmordsbeltene. Mahmud pendler mellom hjembyen Azaz og flyktningleiren på grensen til Tyrkia, der familien oppholder seg i påvente av at situasjonen skal bedre seg.

Når ISIS angriper en by i Nord-Syria med giftgass sommeren 2015, beslutter Mahmud å flykte med familien til Sveits. En naturlig innvending til dokumentaren er at regissøren i stor grad bidrar med penger, nettverk, transport og tolk, hvilket gjør familiens historie mindre representativ enn de millioner som legger på flukt uten tilsvarende sikkerhetsnett. Men den livsfarlige reisen med smuglergummibåt fra Tyrkia til Samos må familien gjøre alene, finansiert av hussalget til halvparten av takst.

Fra Samos går turen via ferje til Athen, derfra med tog til Thessaloniki, og så med buss og bil gjennom Makedonia, Serbia, Kroatia, Ungarn, Østerrike og endelig over grensen til Sveits. Underveis møter de Røde Kors, Røde Halvmåne og uavhengige frivillige arbeidere og aktivister, deriblant en gruppe unge sveitsere på grensen til Kroatia. Ryktene endrer seg hele tiden: Ungarn har stengt grensene. Tyskland har stengt grensene. Tyskland ønsker 700 000 flyktninger, det har noen sett på tv. England sier det samme. Det viser seg at de europeiske lands grensevakter ønsker å sluse flyktningene gjennom: raskt inn, raskt ut igjen til destinasjonslandet.

Frykten for å bli stoppet av politi og grensevakter følger gruppen gjennom hele reisen. Når som helst kan drømmen om et nytt liv i Sveits kollapse. Det gjelder å holde motet oppe, distrahere barna fra alvoret, stjele litt søvn på en ferje, i en varm buss, på benken i en støyende restaurant.

Scener fra gummibåten. I filmens sterkeste sekvens instruerer Mahmud barna i hvordan de skal forholde seg ombord i gummibåten og i havet dersom de skulle falle over bord. De må være rolige uansett hva som skjer, beholde de oransje redningsvestene på, og ikke leke med stroppene. Barna nikker og lytter konsentrert til faren mens nevøen Issa filmer dem med mobilkamera. Overfarten blir også filmet av mobilkameraet. En palestinsk flyktning styrer den overfylte gummibåten mot et lys 20 kilometer unna. De 60 flyktningene sitter så stille de kan, men er nær ved å velte tre ganger grunnet bølgenes brutale lek. «Er du redd?» spør Mahmud eldstegutten Rayyan. «Nei, jeg er ikke redd, men jeg er klissvåt,» smiler gutten. «Hva med deg?» spør han datteren Bayan. «Jeg er både våt og kald,» svarer Bayan, men klarer å smile, hun også.

Kanskje filmingen virker beroligende på et vis – at det er noe trøstende ved å bli foreviget i ubehaget, og i tanken på at det finnes et «etterpå» der de kan få se seg selv på film mens de sitter i en varm stue? Eller kanskje film fungerer som underbevisshetens eget medium for å behandle dramatiske opplevelser. Som Bayan sier på slutten av filmen: «Noen ganger når jeg ligger i senga, dukker reisen opp foran øynene mine.»