21 dagers foreviget ubehag

De fleste har vel opplevd å måtte tilbringe tid på et uønsket sted – være midlertidig gjest i et limbo grunnet uheldige omstendigheter. For min del har slike opplevelser begrenset seg til 12 timer på Frankfurt lufthavn, der jeg prøvde å sove på gulvet under en benk og ble vekket av en forbipasserende kvinne med støyende trillekoffert som sang «On My Own» fra musikalen Les Misérables. Eller den gangen en venninne og jeg måtte overnatte på bussterminalen i Madrid i påvente av morgenbussen til Córdoba, og ble holdt våken av et kranglevorent Jehovas vitne. Eller de 42 timene jeg tilbrakte i øverste køyeseng på toget fra Kolkata til Kerala, så febersyk at jeg hallusinerte mens jeg vekslet mellom å stirre på kakerlakkene i taket og de to kristne inderne i kupeen som prøvde å omvende meg.

Passord: vdr2016st002

Felles for slike opplevelser er følelsen av maktesløshet, fysisk ubehag og ufrihet. Men hva skjer med mennesker som befinner seg i en slik situasjon over lengre tid, med en grunnleggende usikkerhet om utfallet og konstant utrygghet underveis?

Som medlem av en relativt velstående middelklasse med «riktig» nasjonalitet, er det umulig å sette seg inn i situasjonen til de millioner av mennesker som er på flukt hver dag i Midtøsten og Europa. Journalist Kurt Peldas dokumentarfilm Mahmud’s Escape tilbyr en motgift til de privilegertes uvitenhet. Filmen gjør et oppsiktsvekkende, dypt gripende og rystende forsøk på å slippe publikum tett innpå en familie i de 21 dagene det tar dem å flykte fra luftangrepene og gassforgiftning i Azaz i Syria til Peldas eget hjemland Sveits.

Abonnement kr 195/kvartal

Surrealistisk uforutsigbarhet. Regissøren skaper en ramme for dokumentaren ved å la Mahmuds familie se og kommentere videomaterialet fra flukten. Rammen utgjør en betydelig del av den ferdige filmen, og fremstår som regissørens mest vellykkede og originale grep. Ikke bare får familiemedlemmene fortelle historien med egne ord, men publikum får se flyktningenes reaksjoner når de ser bildene av seg selv. Det blir en film inni en film, der regissøren fremstår som medforteller og tilrettelegger. Spesielt barna har glede av å se seg selv på film, og messer lekent familiemedlemmenes navn og fargene på bilene etter hvert som de dukker opp på skjermen.

Kurt Pelda slipper oss tett innpå hvert familiemedlem: den sindige hovedpersonen Mahmud, …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)