Mens vi ikke var oppmerksomme har det skjedd en orwelliansk redefinisjon av ordet «konspirasjonsteori». Betegnelsen viser nå til ideer, teorier eller fakta som står i motstrid til den offisielle fortellingen, slik den fremmes av myndigheter og massemedia. Men et samfunn som er trent til å godta maktens fortelling og sky de som stiller spørsmål ved den, er et samfunn hvis fremtid er uten frihet.
Sekk og stempel. Frykten for å bli «k-stemplet» virker disiplinerende. Journalister, forskere og offentlig ansatte – for å nevne noen viktige grupper – vil nødig havne i den svarte sekken. Gjør du det, hører vi ikke lenger hva du sier. Du tilhører nå, for å sitere en genuin røst fra kommentarfeltdypet: «(…) et miljø bestående av konspirasjonsteoretikere, antisemitter, motstandere av fornuft og forskning, psykiatriske tilfeller og generelt riv ruskende gale mennesker med oppblåst ego og lite empati» (vg.no).
Den store, svarte sekken kan romme 9/11, klima-, vaksine-, strålings- og GMO-skepsis – hva som helst vi vil ha stemplet. Når alt ristes sammen, vil alt til slutt bli like «ekstremt». Bjørgulv Braanen bruker for eksempel denne retorikken når han stempler en teknisk analyse som en «ytterliggående konspirasjonsteori» (Klassekampen, leder, 15.09.17).
Liker du ikke svart, kan du bruke andre farger. Religionsviter Anne Kalvig gir oss oppskriften i sin kronikk «Der jorda er flat» i Klassekampen 19.10.17. Du trenger en fargeglad sekk påstemplet «dumme k-teorier». Så må du finne en kjempedum teori. Du kan for eksempel bruke den om at jorda er flat. Når du har puttet flat jord-entusiastene oppi sekken, kan du fylle på med vaksinekritikere, 9/11-truthers og hva du ellers har for hånden. Alt dette ristes nå godt sammen over en kronikkside. Og vips er alle blitt like dumme og artige.
Senk skuldrene. Obamas gode venn og leder for informasjonsavdelingen i Det hvite hus i perioden 2009–2012 – juristen Cass Sunstein – publiserte i 2009 artikkelen: «Conspiracy Theories: Causes and Cures». Her defineres en konspirasjonsteori som et forsøk på å forklare en begivenhet eller praksis ved å henvise til en sammensvergelse av mektige mennesker, som har lykkes med å skjule sin rolle. Selvsagt finnes det konspirasjoner i denne mening. Det finnes faktisk organisasjoner som er ment å være konspiratoriske, ettersom de både er gitt stor makt og driver med hemmelige operasjoner.
Vi må senke skuldrene og forholde oss til fakta. Stemplings-strategien gjør det motsatte – det magiske k-ordet erstatter argumenter.
Sunstein nevner selv flere eksempler av den mindre gode sorten: Velkjent er prosjekt MKULTRA, der CIA finansierte hemmelige LSD-forsøk med «mind control». «Operation Northwoods» er et annet eksempel, der det amerikanske forsvarsdepartement utviklet en plan for massive falsk flagg-operasjoner på egen jord – terrorhandlinger som de ville gi Cuba skylden for som påskudd for en invasjon. De planene ble ikke satt ut i livet, men de rakk helt frem til presidentens bord.
Derimot ble den USA/NATO-ledete «Operasjon Gladio» realisert, med falsk flagg-operasjoner og mord i stor stil for å bekjempe kommunistene i Italia. Historikeren Daniele Ganser har gitt oss alle detaljene.
«Det er med konspirasjonsteorier som med alle andre teorier», sier Pål Steigan i Ny Tid, 08.08.17: «Enten er de sanne, eller så er de falske – og dette kan bare avklares gjennom undersøkelser.» Sant nok. Men da må vi senke skuldrene og forholde oss til fakta, så langt som de rekker. Sekk og stempel-strategien gjør det motsatte. Den inviterer oss ikke til å vurdere fakta, men trigger en fryktrefleks, der det magiske k-ordet erstatter argumenter.
Tilfellet Sunstein. Cass Sunstein hadde ikke til hensikt å senke skuldrene, tross sin nøytrale definisjon av k-ordet. For i resten av artikkelen bruker han det som et nedsettende stempel, synonymt med «ekstremist».
Konspirasjonsteoretikere har en «forkrøplet epistemologi», slår han fast; «de vet svært lite, og det de vet er feil». Og dette sier han etter selv å ha vist til flere alvorlige tilfeller av avslørte virkelige konspirasjoner. Så hva med de som gjorde det store avsløringsarbeidet – led de også av en forkrøplet epistemologi? Og hva med de som i dag arbeider med å avsløre virkelige konspirasjoner?
Konspirasjonsteorier bekjempes best, fremholder Sunstein, ved «å foreta en kognitiv infiltrasjon av ekstremistgrupper». Hvilke ekstremister snakker vi her om? Det får vi vite: «Konspirasjonsteorier finnes overalt rundt oss. I august 2004 viste en meningsmåling utført av Zogby International at 49 % av innbyggerne i New York City (…) trodde at representanter for USAs regjering ’visste på forhånd at 11. september-angrepene var planlagt, og at de bevisst unnlot å gjøre noe med det’.»
Er halvparten av befolkningen «ekstremister»? Og hvordan har han tenkt å «infiltrere» dem?
Sunsteins hovedfokus gjelder «konspirasjonsteorier som relaterer seg til terrorisme, spesielt teorier som har oppstått ut fra eller i etterkant av 9/11-angrepene.»
Leder for informasjons-avdelingen i Det hvite hus 2009–2012, Cass Sunstein, publiserte i 2009 artikkelen «Conspiracy Theories: Causes and Cures».
Sunsteins liste. Sunstein har laget en liste av forslag til hva en kan gjøre med slike teorier:
«(1) Regjeringen kan forby konspirasjonsteorier. (2) Regjeringen kan ilegge de som sprer slike teorier en form for avgift, finansiell eller på annen måte. (3) Regjeringen kan selv engasjere seg i debatten, og mønstre argumenter for å diskreditere konspirasjonsteorier. (4) Regjeringen kan formelt engasjere troverdige private aktører for å motsi teoriene. (5) Regjeringen kan engasjere seg i uformell kommunikasjon med slike aktører, og oppfordre dem til å hjelpe. Hver mulighet (…) vil kunne spille en rolle under gitte omstendigheter. Vår hovedsakelige politikk er imidlertid at regjeringen burde engasjere seg i kognitiv infiltrasjon av de grupper som produserer konspirasjonsteorier.»
Sunstein anbefaler å engasjere en hær av nettroll og provokatører, som skal infiltrere og «bryte opp den harde kjernen av ekstremister som fyrer opp under konspirasjonsteorier». Dette vil «så usikkerhet og mistro innenfor konspirasjonsgrupper», noe som vil «øke kostnadene for deres organisasjon og kommunikasjon». Når nye medlemmer (regjeringens anonyme agenter!) opptrer som provokatører, vil «nye rekrutter være suspekte og deltakerne i gruppens virtuelle nettverk vil mistro hverandres ærlige hensikter».
Denne orwellianske beskrivelsen av myndighetenes politikk ville nok bli stemplet som en «ytterliggående konspirasjonsteori» om det ikke var det at den kom fra regjeringskontorene. Men det gjør den. Så hva skal vi da kalle den?
Kronikken er et bearbeidet utdrag fra artikkelen
«‘Konspirasjonsteori’ – Det magiske ordet som struper samfunnsdebatten». www.kulturverk.com