Mageplask på Lesbos

Mads Larsen vil så gjerne si noe nytt om sex, men bekrefter bare stereotypiene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[seksualitet] Allerede etter 19 sider er jeg lei hjernedød puling, og det er ennå 360 sider igjen av Mads Larsens andre roman, Lesbisk nigger. Jeg skal ennå måtte være med på hovedpersonen Robins komme ut-prosess som lesbisk mann, bli med ham på pilegrimstokt til Lesbos for å møte «ekte» lesber, hans svipptur innom Mykonos for å prøve seg som homse. Og så enda noen runder til på Lesbos.

Robin finner ut at han er en lesbisk mann, en som «faller utelukkende for, og tenner mest på lesber». Problemet hans er bare at de «vil naturlig nok ha jenter og ikke meg».

Problemet mitt er at dette er noe av det tåpeligste jeg har lest på lenge.

Dårlig skjønnlitteratur

Mads Larsens debutroman Pornopung skal visstnok være den mest solgte debutromanen noen gang. Ikke rart at Gyldendal da bruker tid og krefter på å gi ut Lesbisk nigger, til tross for at den om mulig er et enda dårligere stykke skjønnlitteratur enn forløperen.

En ting er bokas totale mangel på dramaturgi. Jeg kunne ha tatt arkene som utgjør manusbunken, kastet dem opp i lufta og samlet kapitlene vilkårlig sammen igjen, og jeg ville neppe ha merket forskjell. En annen ting er historien som blir fortalt.

Lesbisk nigger begynner i og for seg der Pornopung slapp, med oppsummeringen om at «endelig ville menn snakke om likestilling, og bertene skjønte ikke hvorfor vi skulle dra inn sex. Hvilken rolle det spilte at de kunne få fersk pikk sju dager i uka, mens kosegutta sjekket i månedsvis uten å se så mye som en pupp.»

Robins, og tilsynelatende alle andre menns problem, er nemlig at de «vokser opp med å ikke få lov til å ha sex. Mannlig seksualitet anses som stygt». Konsekvensen er at menn lærer «å tenne på det vi aldri kan få, og lesber representerer dette». Selv er de heteroseksuelle mennene bare verdiløse «niggere».

Så da er løsningen altså å bli lesbisk, slik at man får tilgang til det uoppnåelige. En lesbisk mann, med andre ord. Og for å bli det, drar Robin til lesbeparadiset Skala Eressos på den greske øya Lesbos, for å lære å slikke og massere på lesbisk vis.

Tv-referanse

Et og annet tips plukker Robin visstnok opp underveis fra dvd-ene han har i kofferten, med de første sesongene av The L Word. Denne amerikanske tv-serien dukker stadig vekk opp som en referanse i boka, mens den i det virkelige livet nylig har begynt sin fjerde sesong på TV3.

Det mest basale i tv-serien, det som har gjort den til en seersuksess blant både homoer og heteroer, går imidlertid både Robin – og trolig også forfatteren selv – hus forbi. Historien om en vennegjeng bestående av lesbiske og biseksuelle jenter i Los Angeles har nemlig lykkes i å både leke med, utfordre og heve seg over kategoriserende kjønnsroller og stereotypifiserende seksuelle identiteter på en måte som Lesbisk nigger aldri klarer.

Tilsynelatende handler The L Word om en gruppe kvinner, og burde derfor flomme over av såkalt «kvinnelig seksualitet». Ser man nøyere etter, oppdager man imidlertid at den handler om allskens avskygninger av femininiter og maskuliniteter, temmelig hinsides kjønn. Det inkluderer også en lesbisk mann, Lisa. I et par episoder dater han biseksuelle Alice, for så å bli dumpa til fordel for en hundre prosent streit fyr. Det får ham til å utbryte at denne streite fyren «representerer alt som er galt, og du vil ha sex med ham?».

Lesbisk nigger-Robin kunne jo ikke ha sagt det bedre. Og han får støtte av sin opphavsmann Larsen, som i intervjuer i forbindelse med lanseringa av Lesbisk nigger smilende har sagt at den heterofile mannskulturen «er en tragedie for menneskene».

Stygg seksualitet

Snakk for deg sjæl, får jeg mest lyst til å si. Næring til påstanden om mannlig seksualitet som noe stygt og dermed uønsket, finner Larsen ikke bare hos The L Word-Lisa. Det holder visst å ta en titt på det meste som skapes av skjønnlitteratur, film og tv-serier. Pussig nok er disse kulturelle uttrykkene gjerne skapt av menn selv. Når leste du sist en krimroman av en mannlig forfatter uten en voldtekt? Det er så man lurer på om de tror at menn er dyr, ute av stand til å kontrollere sine egne drifter? Er det da man er mann nok?

Som en logisk slutning av denne mannlige elendigheten må dens motsats – den kvinnelige seksualiteten – være bare god og snill. En amerikansk mainstream tv-serie som The L Word har imidlertid andre fortellinger og perspektiver å komme med. Den seksualiteten som utspiller seg i serien – stort sett mellom kvinner – er altfor broket og til tider motstridende til å kunne reduseres til og stemples med ett begrep, det være seg «god», «snill», «kvinnelig» – eller «mannlig» for den saks skyld. Det svikes og bedras, det lekes med roller og diskuteres posisjoner i forholdet. Dana og Alice utforsker rollespill og SM. Shane og Carmen krangler om utroskap. Transkjønnete Moira/Max lar homsen Billy utføre oralsex på henne mens hun har på seg en strap-on. Et oppgjør mellom kjerneparet Tina og Bette utvikler seg til voldelig sex.

Mon tro om ikke også «mannlig» seksualitet kunne vært tjent med en tilsvarende nyansering?

Funker ikke

Lisa ble imidlertid skrevet ut av serien etter bare et par episoder. Ideen om en lesbisk mann funket bare ikke.

Lesbisk nigger-Robin funker om mulig enda dårligere som figur og burde vært skrevet ut allerede på et prenatalt tidspunkt. Da hadde vi vært spart for en haug platte sexskildringer, for ikke å snakke om en saus av fjollete betraktninger og halvtygde viser om kjønn og seksualitet som Mads Larsen har plukket herfra og derfra. For ikke på noe tidspunkt klarer han å løfte den seksualiteten han skildrer ut av kjønnsbåsene, og frigjøre den fra den stereotypifiseringen han selv stiller seg så kritisk til. Dermed forspiller en mannlig forfatter nok en gang muligheten til å si noe befriende og nytt om såkalt «mannlig» seksualitet, hva den nå enn måtte være.

I stedet blir man sittende og se på The L Word.

---
DEL