Mafiaen under lupen

Finner vi røttene til den sicilianske mafiaen i middelalderens spanske okkupasjon eller blant engelske sjømenns sitronspising på 1800-tallet? To nye bøker leter etter svar.

ROME
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det er tidlig om morgenen, 9. mai 1978. Politiet i den sicilianske byen Cinisi får melding fra noen jernbanearbeidere om at skinnegangen er skadet. De finner at en ladning dynamitt har sprengt vekk rundt 50 centimeter av togskinnene og det ille tilredte liket av den 30 år gamle venstreaktivisten Giuseppe «Peppino» Impastato. Klærne og kroppen er spredt over en radius på 300 meter, og bare beina, deler av ansiktet og noen få fingre er gjenkjennelig.

En venstrefanatikers selvmord

Politiet konkluderer raskt med at dødsfallet var et terroristisk selvmordsangrep. Til tross for at Cinisi var en notorisk mafiahøyborg og Peppino i årevis hadde kjempet åpenlyst mot mafiaen. Til tross for at vitner fant spor etter tortur på åstedet, og at bannere som «Peppino ble myrdet av mafiaen» ble båret i offerets likfølge. Muligheten for at han ble myrdet ble ikke en gang tatt med i etterforskernes betraktninger. «Venstrefanatiker blåst i småbiter av sin egen bombe på jernbaneskinnene,» konkluderte den konservative Milano-avisen Corriere della Sera.

Vennene og familien til Peppino ga seg ikke, for de var skråsikre på at han ble henrettet av mafiaen i Cinisi. Kampen ga etter hvert resultater: I 1984 konkluderte etterforskningsdommere med at Peppino ble myrdet av mafiaen. I 2000 konkluderte en granskningskommisjon at dødsfallet ble behandlet slurvete og ufølsomt, og at etterforskerne hjalp drapsmennene til å få dødsfallet til å se ut som selvmord. Og i 2002 fikk mafiabossen Tano Badalementi livstidsdom for å ha gitt ordre til mordet.

Historien om Peppino er en av nøkkelfortellingene i Cosa Nostra. Historien om den sicilianske mafiaen, boka der den britiske historikeren og journalisten John Dickie dissekerer mafiaen over nesten 400 sider. Nå kommer boka ut på norsk, og her skildrer Dickie den blodige historien om mafiaens opprinnelse og utvikling, samtidig som han stripper mafiaen for alle mytene om ære, familiesamhold, solidaritet og respekt. Historien om Peppino er ekstra hjerteskjærende fordi han vokste opp i en familie med lange mafiatradisjoner, og hans overgang til venstrepolitikk og antimafia-arbeid var også et solid opprør mot familien og alt den sto for. Bildet av den unge Peppino som holder faren i hånda i et gatebilde tatt i Cinisi i 1952, går som en rød tråd gjennom boka, og selve fotografiet vekker til live den dresskledde gangsterglamouren vi kjenner fra Gudfaren, Reservoir Dogs og The Sopranos. Men med skjebnen til Peppino som bakgrunn, mister bildet sin glans. Nøyaktig som Dickie møysommelig plukker fra hverandre de glamorøse mafiamytene gjennom hele boka. «Æren forutsetter at en mafioso må sette Cosa Nostras interesser høyere enn slektens,» skriver Dickie, og forteller så hvordan Peppinos far i det lengste prøvde å forhindre drapet på sønnen. Men da han selv omkom i en bilulykke, som trolig var arrangert, var det fritt fram for henrettelsen av Peppino et halvt år senere.

En skyggestat

Cosa Nostra er som et karakterdrap på mafiaen. Dickie gjennomfører oppgjøret med de romantiske mafiamytene vi kjenner fra film, TV og skjønnlitteratur med stø hånd, og beskriver videre hvordan den sicilianske mafiaen i årevis har infiltrert italiensk politikk, kirke- og næringsliv. «På film er mafiaens verden en verden hvor de konfliktene alle kjenner (mellom ambisjonenes, ansvarfølelsens og familiens konkurrerende krav), blir et spørsmål om liv eller død (…) Ikke noe av [Gudfarens] romantiske skjær ville kunne overleve et møte med Cosa Nostras grufulle virkelighet,» skriver Dickie.

Mang en politiker og prest får sine pass påskrevet, og Dickie mener prestene har oversett mafiaens onde innflytelse fordi den tilsynelatende dyrker de samme verdiene som Kirken: ærbødighet, ydmykhet, tradisjon og familie. Og denne uka holdt Dickie et foredrag i Oslo, som ga en solid pekepinn om at mafiaproblemet på ingen måte er ute av verden. Han fortalte om hvordan senator Marcello Dell’Utri nylig ble funnet skyldig og dømt til ni års fengsel for «eksternt samarbeid med mafiaen», i en rolle som kontaktperson mellom mafiaen og entreprenør- og finansmiljøer i Milano – da spesielt konsernet Fininvest. Sistnevnte dominerer fjernsynsmarkedet i Italia, og er kontrollert av statsminister Silvio Berlusconi. Det mest skremmende var ikke at en politiker nok en gang ble satt fast for samarbeid med mafiaen, men at nyheten ble oversett av mediene. Denne unnfallenheten fra å ta mafiaproblemet på alvor går som en mørk skygge gjennom hele boka.

Men hva er så mafiaen, eller Cosa Nostra, som mafiosiene selv kaller organisasjonen? Og hva skiller den fra annen organisert kriminalitet i Italia, som Sacra Corona Unita i Puglia, ‘ndranghetaen i Calabria og camorraen i Napoli? «Intet annet ulovlig selskap i Italia er på langt nær så mektig, så velorganisert eller så vellykket som mafiaen,» skriver Dickie og fortsetter med følgende definisjon: «Den sicilianske mafiaen søker makt og penger ved å rendyrke kunsten å drepe folk og slippe unna med det, og ved å organisere seg på en enestående måte som kombinerer det som kjennetegner en skyggestat, ulovlig forretningsvirksomhet og et selskap like hemmelig som frimurerne (…) Beskyttelsespengene de presser folk for, er for en mafiafamilie det samme som skattene er for en lovlig regjering.»

Sitron-mafiaen

Men hvordan oppsto dette hemmelige brorskapet? Dickie trekker linjene tilbake til midten av 1800-tallet, da økt verdenshandel førte til økonomisk oppsving på Sicilia, blant annet sterkt påvirket av at britenes Royal Navy i 1795 begynte å fôre sine skipsmannskaper med sitroner i kampen mot skjørbuk. Dessuten begynte engelskmennene å parfymere sin Earl Grey-te med bergamottolje, som utvinnes av en annen sitrusfrukt. I 1834 ble de eksportert over 400 000 kasser sitroner fra Sicilia, mens det midt på 1880-tallet hadde økt til 2,5 millioner kasser – bare til New York.

Palermo var sentrum for denne lønnsomme virksomheten, og Dickie skriver at mafiaen ikke oppsto av fattigdom og isolasjon, men tvert imot av makt og rikdom. Mafiaen solgte beskyttelse og vold, og siden har mafiaen alltid latt seg lokke til vekstbransjer der pengene sitter løst. Enten det er lovlige bransjer som svovelutvinning, betongindustri eller eksport av vin, ost og olivenolje eller ulovlig virksomheter som kidnapping og smugling av sigaretter, opium og heroin.

På slutten av 1800-tallet var Sicilia blitt voldsindustriens hjem. «Vold var et helt vesentlig aktivum for ethvert forretningsforetagende, og evnen til å bruke makt var like viktig som det å ha kapital å investere,» skriver Dickie.

Det kriminelle miljøet på Sicilia ble til en sekt da de tøffeste og smarteste bandittene gikk sammen om å spesialisere seg på denne voldsindustrien. De fikk med seg familiemedlemmer, forretningskontakter og andre kriminelle, og sekten ble til mafia da den nyfødte italienske staten på klossete vis forsøkte å undertrykke den. «Senest i midten av 1870-årene var mafiametodens hovedbestanddeler trygt på plass, i det minste i Palermo-området. Mafiaen presset penger mot beskyttelse, den hadde mektige politiske venner, den hadde cellestrukturen, navnet og ritualene, og den hadde en upålitelig stat som konkurrent.»

Landsens riddere

Denne upålitelige staten er ryggraden i den svenske journalistens Tomas Lappalainens bok Mafia, der han beskriver den sicilianske mafiaen som et motstykke til den skandinaviske velferdsstaten. Boka føles som en lett forrett sammenlignet med Dickies mettende hovedrett, men spesielt på ett punkt skiller de to forfatterne lag. Dickie tar et kraftig oppgjør med det han kaller mytene om at mafiaen ikke er noen organisasjon, men en trassig stolthets- og æresfølelse som er dypt rotfestet i hver eneste sicilianers identitet. Lappalainen graver seg derimot ned i siciliansk historie, og kommer til konklusjoner som Dickie vil fnyse foraktfullt av.

Lappalainen trekker trådene helt tilbake til arabernes og spanjolenes dominans i Sør-Italia i middelalderen. «For mer enn noe annet ord kom ‘mafia’ til å betegne trekk i det sicilianske samfunnet som var uforenlige med den moderne statsdannelsen som Italia forsøkte å virkeliggjøre,» skriver han, og viser til forskere som har framhevet mafiaen som en kulturform, væremåte og verdensanskuelse. I dette verdensbildet var den sicilianske mafiaen en erstatning for staten, gjort mulig av dårlig infrastruktur og århundrer med okkupasjon. Han viser også til en sterk individualisme og manglende kollektivisme i Sør-Italia, og slik går han i motsatt retning av Dickie – som gjør sitt beste for å knuse ideen om at mafiaen har noe med det sicilianske sinnelaget å gjøre.

Det er selvsagt umulig å si hvem som har rett her, men personlig føles Dickies framgangsmåte som den mest fruktbare. Dersom man skal bekjempe mafiaen, kan man ikke kriminalisere et helt folk. Den myrdete dommeren Giovanni Falcone mente det var viktig å unngå å blande sammen den organiserte mafiakriminaliteten med mafiamentaliteten, og mente man kunne godt ha sistnevnte uten å være kriminell. Lappalainens bok er høyst interessant og lesverdig, men forfatteren er nær ved å sause sammen kriminalitet og mentalitet når han terper så mye på siciliansk historie, språk, kultur og ordtak som han gjør. Nettopp derfor gir jeg Dickie siste ord: «Siciliansk kultur har altfor lenge vært blandet sammen med mafiosità (‘mafiahet’), og denne sammenblandingen har tjent den organiserte kriminalitetens interesser. Utallige skribenter har tygget drøv på det samme, villfarne argumentet, nemlig at århundrer med invasjoner har gjort sicilianerne mistenksomme overfor mennesker utenfra, slik at de naturlig nok foretrekker å gjøre opp uoverensstemmelser seg imellom uten å trekke inn politiet eller domstolene».

---
DEL

Legg igjen et svar