Publisert: 04.03.2019
Letizia Battaglia sa en gang: «Jeg er et menneske, ikke fotograf. Jeg er et menneske som tar bilder.»
Og likevel, for Italia er Battaglia – født i 1935 – ikke bare fotograf; hun er fotografen; hun er Italias mafiafotograf. I Italias nasjonale arkiver finnes det få fotografier som hennes. Det er ikke vanlige fotografier, lik dem som er tatt av journalister eller fotografer etter et mord på et åsted. De er genuine, ekte og uhyggelige. Ja, Battaglias fotografier kan virkelig kalles krigsfotografier.
Hun begynte å arbeide som journalist i L’Ora – dagsavisen i Palermo – i 1969; da var det mer enn tusen drepte hvert år. Og av og til også fem, sju mord per dag. Det er det Sicilia hvor Luciano Leggio, mangeårig leder for Cosa Nostra, etter endelig å ha blitt arrestert, kommer inn i rettssalen med hodet høyt hevet. Han snur opp ned på rollene og får politimennene bak seg til å se ut som de lovløse.
«Om de ikke skyter politikere, er det fordi de ikke behøver det lenger.» Letizia Battaglia
Det er det Sicilia hvor Battaglia setter opp en utstilling i gatene i Corleone, mafiaens hjerte, gater som minner om Libanon, og brått er hun alene, mens alle forbipasserende ser en annen vei i frykt.
År etter år i en skyttergrav: 20 år går fram til 1992, da dommer Giovanni Falcone, som ledet kampen mot den sicilianske mafiaen, blir drept. Datidens journalister, som i motsetning til sine kolleger i L’Ora pleide å skrive fra Roma heller enn fra Palermo, hevdet at det hele var arrangert. At Falcone overdrev sine påstander om mafiaen for å bli en helt.
Dommer Paolo Borsellino, som Falcone samarbeidet med for å bekjempe mafiaen, er allerede på sykehuset da Falcone ankommer på en båre, døende, og sier helt enkelt til journalistene: «Dagens møte med ham er bare utsatt.» Borsellino ble drept to måneder senere.
I dag ser det ut som en annen verden når vi ser Shooting the Mafia av Kim Longinotto med alle de gamle bildene, de gamle opptakene.
Den italienske mafiaens ulike ansikter
Men Battaglia har aldri presentert seg som mafiafotograf. For hun har ikke tatt bilder av mafiaen, forteller hun, men av Palermo. Palermo med alle sine motsigelser, infiltrert av mafiaen og forholdene som fulgte. Overklassens dansekvelder, fattige barn i slummen, unger som våknet av at rotter gnagde på en finger, lyset og skyggene, som i hennes mest kjente portrett: av Rosaria Schifani. Enken etter en av Falcones livvakter, som under bisettelsen på direkte-TV henvender seg til mafiagangsterne, mennene som uten blygsel deltok i finpussen som alle andre, og bønnfalt dem: «di cambiare, di cambiare» [forandre dere, forandre dere] og før hun besvimte: «Når det kommer til stykket, vet jeg at dere aldri vil forandre dere.»
Men da Hollywood populariserte krimfortellinger om mafiaen, som i Gudfaren og liknende filmer, avslørte Battaglia i stedet den elendigheten mafiaen fører med seg for alle. «Jeg ville ikke gi dem noen form for skjønnhet,» sier hun nå. Battaglia ville ikke at gangsterne skulle se sterke og mektige ut. Som menn med suksess, velstående og høyt respektert i dag. Altfor mange unger drømte om å bli drapsmenn. Når Totò Riina, mafiabossen over alle mafiabosser, ender opp i fengsel, og hun ser ansiktet hans og oppførselen hans for første gang, uttaler hun: «Og han ødela livene våre. For en dust.»
Roberto Saviano, forfatteren av Gomorra som er under konstant politibeskyttelse, sier: «Utenlandske journalister kommer, blir en uke, ser ingen skytedramaer, og så drar de hjem og tror at mafiaen ikke eksisterer lenger. I stedet har den simpelthen forandret seg.»
Fra en antistat-organisasjon til å bli en del av staten
Jeg er i Bari nå, byen jeg kommer fra som ligger i Sør-Italia, der jeg sitter og skriver på en populær kafé, Il Caffè del Marchese. Den ble nylig stengt på grunn av etterforskning om hvitvasking av penger. Nå er den åpen som vanlig. I likhet med enhver italiener fra sør kan jeg si hvilken klan som kontrollerer hvilke butikker i hvilke gater. Den dag i dag er det slik at hvis bilen din blir stjålet, går du til sjefen i nabolaget, ikke til politiet. Mafiaen er langt mindre synlig enn tidligere, det er sant. Men det er bare fordi den er overalt. Den har utviklet seg og spredd seg i et fattig, tilbakeliggende sør som et slags parallellsamfunn. Mafiaen sørget for det den sentrale regjeringen ikke gjorde, og lenge var den en kriminell organisasjon. Men i dag er den mer enn det: Den har endret seg fra å være en antistat-organisasjon til å bli en del av staten.
Mafiaen spiller en rolle i alt, fra infrastruktur til migranter. Det dreier seg ikke bare om smugling lenger. Og kanskje viktigst av alt: Den er ikke bare italiensk lenger. I dag er London hovedstaden for hvitvasking av penger. «Om de ikke skyter politikere, er det fordi de ikke behøver det lenger,» sier Battaglia. «I dag er mafiaen på innsiden av institusjonene.» Om det ikke er krig lenger, er det fordi mafiaen har vunnet.
Les intervjuet med henne her: Mafiaens makt
