Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Vi må ikke tro at vi bare drømmer

69 minutter av 86 dager
Grusomme situasjoner er reelle for dem det gjelder – samme hvor numne vi måtte bli av å betrakte andres lidelse.

Krigen i Syria har nå pågått i seks år. Ifølge Unicef har i dag én av tre syriske barn aldri opplevd annet enn krig og flukt. Hver uke flykter hundrevis av familier. Nær tre millioner barn er også internt fordrevet inne i Syria, og av alle de fem millioner syrerne som er på flukt i Libanon og de andre nabolandene til Syria, er halvparten barn. I mediene dukker det opp grusomme historier om søsken som kommer hjem fra skolen og finner huset bombet og begge foreldrene døde. Det florerer av fotografier av barn som befinner seg inne i et nedbombet Aleppo. Spørsmålet er uunngåelig: Hvordan kan en hel verden bare sitte og se på at 100 000 barn er innesperret i en by som fortsatt bombes?

I boken Å betrakte andres lidelse (2004) diskuterer Susan Sontag betrakterens rolle i møte med bilder av krig. Mediedekningen er et faktum – vi kan ikke lenger si at vi ikke vet hva som foregår. Sontags spørsmål blir da om det virkelig er sånn at alle de grufulle bildende vi overøses med, bidrar til å vekke oss og skape engasjement. Er det kanskje heller motsatt – kan man bli immun av å se altfor mye grusomt?
Egil Håskjold Larsen forsøker i sin nye dokumentar 69 minutter av 86 dager å imøtegå både frykten, egoismen og polariseringen som kan oppstå som følge av overveldelsen vi føler i møte med mediebildene. For er det ikke først og fremst en følelse av maktesløshet som oppstår når vi ser disse bildene? Som kan få oss til å føle at det ikke er noen vits i å engasjere seg? Håskjold Larsen retter kamera mot treåringen Leans flukt gjennom Europa. Ved å ta utgangspunkt i et barn – et helt vanlig barn blant mange – forsøker han å mane til en nærhet og empati som kanskje gjør det umulig ikke å bry seg.

Engasjerer. 69 minutter av 86 dager starter på en strand på Kos. Deretter følger vi Leans flukt sammen med familien, helt til de ankommer Uppsala, der bestefaren er fra før. Alle hendelsene presenteres gjennom et subjektivt, stumt kamera – et svært vellykket grep som bidrar til å gjøre dokumentaren annerledes. Filmen mangler både voiceover, intervjuer og informasjonstekster, grep man ellers kjenner igjen fra dokumentarsjangeren. Betrakteren forvandles til én blant alle i flokken, og må i fravær av en tydelig føring selv ta stilling til hendelsene. Dermed minker faktisk avstanden – både til hendelsene som vises og til menneskene vi ser.

Spørsmålet er uunngåelig: Hvordan kan en hel verden bare sitte og se på at 100 000 barn er innesperret i en by som fortsatt bombes?

Ofte befinner kameraet seg bare en meter over bakkenivå mellom de voksnes buksebein, der Lean går hånd i hånd med en voksen. Til tross for at det virker som Lean vet at familien befinner seg i en alvorlig situasjon, fremstilles hun som et vanlig, undrende og lekende barn. Et barn med Frost-ryggsekk, som man også kan se på treåringer i Norge. Et barn som finner noen fine steiner på bakken og sinker familien foran en grensekontroll. Som leker med onkelen sin, som synger en sang eller deler en kjærlighet på pinne med lillesøsteren. Et barn som engasjerer – i sterk kontrast til de skremmende kulissene Europa byr på.

Barna som nå befinner seg inne i Syria eller er på flukt derfra, har akkurat de samme rettighetene som våre egne barn i Norge har.

Barn har rett. Siden kameraet kun er en stum observatør, er det heller ingen steds- eller situasjonsbeskrivelser og forklaringer fra Lean eller noen andre i familien hennes. Akkurat som Lean selv ikke vet om hun befinner seg i Italia, Tyskland eller Nederland, får heller ikke vi vite noe, annet enn via vage henvisninger i bakgrunnen. Det er opp til betrakteren å til enhver tid gjette hvor i fluktprosessen familien befinner seg og hva som egentlig skjer bak barnet Lean. Likevel er det overraskende lett å få en anelse, mye fordi mange av detaljene, stedene og situasjonene allerede er kjent fra nyhetsbildet: brukte flytevester, en gummibåt på en strand, passkontroller, overfylte tog, telt, en stor åker.
Håskjold Larsen har i forbindelse med filmen uttalt at barnet står alene som representant for noe rent og upåvirket. Deres uskyldige og åpne holdning til det som møter dem, gir et håp om og en indikasjon på at det finnes noe i mennesket som i utgangspunktet er godt. Ved å bli vist frem som et vanlig barn – et barn man kunne sett overalt i verden – er Lean med på å skape nærhet til situasjonen. Hun viser at flyktningene ikke bare er statistikk, tall og bilder man kan ignorere. På samme måte minner Sontag oss i Å betrakte andres lidelse om at selv om man kan føle maktesløshet, er det viktig å innse at situasjonen er reell. For noen er det et høyst levende mareritt. Det er faktiske mennesker og faktiske barn som i dag opplever vår tids største humanitære katastrofe. Barna som nå befinner seg inne i Syria eller er på flukt derfra, har akkurat de samme rettighetene som våre egne barn i Norge.

Dette vil også tematiseres av Redd Barna, som skal vise dokumentaren i samarbeid med cinematekene i Tromsø, Trondheim og Bergen i midten av mars, i forbindelse med opptrappingen av arbeidet for barn på flukt – barna som verden i dag svikter.

Se filmen her. 

Du vil kanskje også like