Vi må ikke tro at vi bare drømmer

69 minutter av 86 dager Regi: Egil Håskjold Larsen. Norge 

Grusomme situasjoner er reelle for dem det gjelder – samme hvor numne vi måtte bli av å betrakte andres lidelse.

69 minutter av 86 dager

Egil Håskjold Larsen. Norge 

Krigen i Syria har nå pågått i seks år. Ifølge Unicef har i dag én av tre syriske barn aldri opplevd annet enn krig og flukt. Hver uke flykter hundrevis av familier. Nær tre millioner barn er også internt fordrevet inne i Syria, og av alle de fem millioner syrerne som er på flukt i Libanon og de andre nabolandene til Syria, er halvparten barn. I mediene dukker det opp grusomme historier om søsken som kommer hjem fra skolen og finner huset bombet og begge foreldrene døde. Det florerer av fotografier av barn som befinner seg inne i et nedbombet Aleppo. Spørsmålet er uunngåelig: Hvordan kan en hel verden bare sitte og se på at 100 000 barn er innesperret i en by som fortsatt bombes?

I boken Å betrakte andres lidelse (2004) diskuterer Susan Sontag betrakterens rolle i møte med bilder av krig. Mediedekningen er et faktum – vi kan ikke lenger si at vi ikke vet hva som foregår. Sontags spørsmål blir da om det virkelig er sånn at alle de grufulle bildende vi overøses med, bidrar til å vekke oss og skape engasjement. Er det kanskje heller motsatt – kan man bli immun av å se altfor mye grusomt?
Egil Håskjold Larsen forsøker i sin nye dokumentar 69 minutter av 86 dager å imøtegå både frykten, egoismen og polariseringen som kan oppstå som følge av overveldelsen vi føler i møte med mediebildene. For er det ikke først og fremst en følelse av maktesløshet som oppstår når vi ser disse bildene? Som kan få oss til å føle at det ikke er noen vits i å engasjere seg? Håskjold Larsen retter kamera mot treåringen Leans flukt gjennom Europa. Ved å ta utgangspunkt i et barn – et helt vanlig barn blant mange – forsøker han å mane til en nærhet og empati som kanskje gjør det umulig ikke å bry seg.

Engasjerer. 69 minutter av 86 dager starter på en strand på Kos. Deretter følger vi Leans flukt sammen med familien, helt til de ankommer Uppsala, der bestefaren er fra før. Alle hendelsene presenteres gjennom et subjektivt, stumt kamera – et svært vellykket grep som bidrar til å gjøre dokumentaren annerledes. Filmen mangler både voiceover, intervjuer og informasjonstekster, grep man ellers kjenner igjen fra dokumentarsjangeren. Betrakteren forvandles til én blant alle i flokken, og må i fravær av en tydelig føring selv ta stilling til hendelsene. Dermed minker faktisk avstanden – både til hendelsene som vises og til menneskene vi ser.

Spørsmålet er uunngåelig: Hvordan kan en hel verden bare sitte og se på at 100 000 barn er innesperret i en by som fortsatt bombes?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.