Vi må ikke sitte trygt i vårt hjem og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Selv om det er skremmende at Arnulf Øverlands dikt er like aktuelt i dag som det var i 1937, ser vi at verden våkner.

FOTO: AFP PHOTO / ARIS MESSINIS

For litt over ett år siden satt jeg i et mørkt fyrtårn på øya Lesvos i Hellas. Oppgaven min var å speide etter gummibåter med mennesker på flukt, og deretter guide dem bort fra farlig farvann. Jeg tenkte: «Dette går ikke lenger. Verden må skjerpe seg.»

Vi kan velge å ikke bli med på den populistiske plasterpolitikken, og heller ta tak i årsakene bak utfordringene verden står overfor.

Ett år senere lurer jeg på hvor verden er på vei. Jeg vet at det er vi mennesker som har laget strukturene som danner dagens verdensorden, og jeg vet at vi kan endre dem. Men jeg innrømmer det – jeg er mer desillusjonert enn jeg har vært på lenge. Sjokkert og fortvilet. Ikke først og fremst fordi Trump er president i verdens mektigste land, men på grunn av hva som skjer i Norge og i våre naboland. For hvordan er det mulig? Hvordan kan vi, vel vitende om hva som skjedde forrige gang Europa baserte politikk og retorikk på frykt og dehumanisering av mennesker, tillate at det samme skjer igjen? Hvordan kan vi tillate at diskursen i samfunnet kriminaliserer de svakeste og rettferdiggjør at barn sendes tilbake til krig?

Populistisk. Et samfunn med store økonomiske ulikheter er et farlig samfunn. I januar lanserte Oxfam en rapport der de viste at de åtte rikeste menneskene i verden eier mer enn de 3,6 milliarder fattigste. Vi lever i en verden som er alt annet enn fattig, den er urettferdig. Vi ser at veksten kommer de rikeste til gode, og at de fattigste blir værende igjen i fattigdom. Frustrasjonen og ulikheten baner vei for en høyrepopulistisk vind hvor enkle løsninger er svaret.

Løsningen på verdenssamfunnets problemer er ikke enkle – vi må se bak symptomene og ta tak i de grunnleggende utfordringene – som kapitalflukt som hindrer utviklingen av bærekraftige helse- og utdanningssystemer, klimaendringer som ødelegger livsviktige avlinger og en våpenindustri som tjener på å holde konfliktnivået oppe. Ingen har sagt at integrering er lett. Det er likevel noe grunnleggende galt og utrolig skremmende når vårt svar til mennesker som er på flukt fra krig og spør oss om hjelp, er å stenge døren, fortsette eksporten av våpen til regioner der det er væpnet konflikt og fortsette å lete etter mer olje.

Vi har et valg! Vi kan la være å bli med på den populistiske plasterpolitikken, og heller ta tak i årsakene bak utfordringene verden står overfor. Vi kan kreve at hvor du kommer fra ikke skal avgjøre om du behandles som et menneske eller ikke. Og vi kan kreve at våre folkevalgte, som skal ta vare på oss og skape en trygg fremtid, ikke tillater salg av militært materiell til land som bomber skoler og sykehus.

Vi kan velge å ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.

Nå er det opp til oss å skape det samfunnet vi ønsker å være en del av.

Medmenneskelighet. Nå sitter jeg langt unna det kalde fyrtårnet på Lesvos, og det er lett å lukke øynene. Det er lett å late som jeg ikke vet, og det er lett å glemme virkeligheten utenfor min trygge norske boble. En boble som til de grader gir de aller mektigste muligheten til å styrke allerede urettferdige strukturer. De siste ukene har vi sett at boblene ikke lenger holder folk fra gatene; advokater har jobbet gratis for å sikre flyktninger den hjelpen de har krav på, og underskriftsinitiativer når nye rekorder. For selv om det er skremmende at Arnulf Øverlands dikt er like aktuelt i dag som det var i 1937, ser vi at verden våkner. Nå er det opp til oss å skape det samfunnet vi ønsker å være en del av. Med medmenneskelighet er det mulig.

Vi må ikke sitte trygt i vårt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Vi må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer oss selv!

 

---
DEL