«Du må omfavne verden og forandre samfunnet»

Filmen om livet til den russiske eksilpoeten Joseph Brodsky viser en poet om ønsket å unnfly tidens krav og komme bakenfor tingene med sine ord. 

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Film: Brodsky is not a poet
Regi: Ilya Belov

 

«Alle Nord-Englands sommerfugler danser over melden / under den døde fabrikkens teglstensmur. Etter onsdag / følger torsdag osv. Himmelen gløder, / og markene tørker ut. Byene avgir en uggen lukt / av stripet tøy. Georginene lider av tørste …»

Dette skrev den russiske eksilpoeten Josef Brodsky i diktet «York», som var tilegnet minnet om W.H. Auden. Josef Brodsky ble født 24. mai 1940 i Leningrad, og døde 28. januar 1996 i New York. Han ble født av jødiske foreldre, og var, ironisk nok, oppkalt etter Josef Stalin. I denne dokumentarfilmen fremgår det at han sluttet på skolen allerede som 15-åring, og deretter hadde en rekke strøjobber. Han jobbet som freser, laboratoriumsarbeider, fabrikkarbeider og sykehusansatt, og han var også deltaker på geologiske ekspedisjoner. Han lærte seg polsk og engelsk på egenhånd.

Vi følger dikteren gjennom melankolske, høstlige landskaper i blant annet Leningrad, London og New York – fra han ble stemplet som «en parasittisk eksistens» på linje med tiggere, alkoholikere og uteliggere på 1960-tallet, til han reiste i eksil i perioden 1971–1988. Filmen forteller om hans mangfoldige bakgrunn før han helt på egenhånd – og uten at noen offisielle poeter eller statens kulturbærere hadde utnevnt ham til det – sto frem som poet, etter eget utsagn «utvalgt av Gud», til han døde i New York.

Klisjéfylt. Joseph Brodsky hadde allerede tidlig i tyveårene inngående kjennskap til engelskspråklig diktning, og var særlig opptatt av barokkpoetene. En av de fremste barokkpotene var John Donne (1572–1631), som Joseph Brodsky skrev en stor elegi til. Dessverre nevnes ikke Donne i filmen – som i det hele tatt byr på mange klassisk-romantiske klisjeer: Vi får mye storslått musikk, ravner som skriker og høstlige, monotone farger som kan gi assosiasjoner til ulykkelig romantisk kjærlighet og metafysisk lengsel, og litt for lite om den litterære innflytelsen.

Joseph Brodsky skrev mange naturdikt, blant annet «Haukens høstskrik» («Osennji krik jastreba»), som i likhet med alle hans øvrige dikt ble trykket i amerikanske og engelske tidsskrifter før de kom ut i bokform i USA.

Brodsky nektet å forholde seg til marxist-leninismen, og søkte mot en bakenforliggende, metafysisk virkelighet. Vi møter poeten direkte og indirekte – fra han ble satt på sinnssykehus da undersøkelsene om hans parasittiske eksistens pågikk, til han ble satt i Leningrad Kresty-fengselet i 1964, og frem til hans død. I fengselet oppholdt han seg i en måned, før han ble dømt til fem års eksil. Dommen ble kraftig redusert – men den 4. juni 1972 forlot han Leningrad for aldri å komme tilbake.

Åndelig pygmé. Brodsky skrev dikt som i høyeste grad var preget av eksilets atmosfære. Den politiske virkeligheten i diktene er aldri eksplisitt, men vitner om en vilje til å la diktets egenverdi kommer i forgrunnen, selv der han skriver om politiske forhold eller hendelser – som i «Dikt om vinterfelttoget i 1980», der han ikke nevner at diktet handler om Russlands invasjon av Afghanistan: «Prosjektilets fart i minusgrader / bestemmes desidert av målobjektets evner, / av kulens bane, av trangen etter varme i torsoens muskulatur, / i halsens kompliserte vev. / På bakken ligger stenene som en armé nummer to. / Skyggene presses ufrivillig ned i leirfylt jord. Himmelen er som kalken når den smuldrer hen. / Som en møll dukker flyet opp, og forsvinner. / Dernest eksplosjon og røk som velter ut av fjærene fra en madrass / man nylig sprettet opp. I forakt for sitt krater dekkes / blodet, likesom det brusende skum fra kokende melk, / av en hinne, før det siger ned i jorden.»

Joseph Brodsky ble stemplet som en «åndelig pygmé» i en artikkel i Leningrad Post, og det var denne artikkelen som tre måneder senere førte til arrestasjonen av poeten. Joseph Brodsky kom til å kalle mannen som skrev artikkelen, Jacob Lerner, for «min svarte gudfar». Under rettssaken uttalte Brodsky: «Jeg trenger ingen anerkjennelse fra parti-drittsekkene. Jeg vet om minst 50–60 mennesker som anerkjenner min poesi, og de betyr mer for meg enn hele det pampete kommunistpartiet til sammen.»

Hans religiøse, inspirasjonsdrevne poetiske prosjekt gjorde ham til mer enn en harmløs tulling. Det gjorde ham farlig. Den virkelige grunnen til at han ble tvunget til å leve i eksil, var imidlertid at han tidlig begynte å spre sin poesi blant unge mennesker. Han ble karakterisert som «et idol for all undergrunnslitteratur».

Filipp Denisovich Bobkov, en partipamp, tok den endelige avgjørelsen om å arrestere Brodsky. Han intervjues i filmen, og mener fremdeles det samme: at Brodsky var en fullstendig ubetydelig person. Denisovitch Bobkovs uttalelser står i tragikomisk kontrast til det faktum at poeten fikk Nobelprisen i 1986.

«Jeg vet om minst 50–60 mennesker som anerkjenner min poesi, og de betyr mer for meg enn hele det pampete kommunistpartiet til sammen.»

Metafysisk banditt. Poeten hadde ikke lov til å bosette seg i USA, og havnet derfor i eksil i Østerrike. Han prøvde å ankomme USA gjennom et falskt ekteskap. Han fikk en støttespiller i blant annet Strobe Talbott, en amerikansk diplomat som ville hjelpe ham å få papirene i orden, slik at han kunne bli boende i USA. Den 9. juni 1972 ankom Brodsky USA, nærmere bestemt byen Ann Arbor i Michigan utenfor Detroit. «Fantes det ikke barn her, ville de døpt bilene,» uttalte Brodsky i den anledning.

Vi ser Joseph Brodsky lese sine egne dikt i sjeldne opptak, som regel uten manuskript, med høy, syngende stemme. Han skrev sine dikt på to forskjellige skrivemaskiner, en russisk og en engelsk. Han anskaffet seg en amerikansk bil og kjørte som en villmann gjennom trafikken. Han ville bli berømt – noe russere ikke syntes noe om, men som amerikanere, naturlig nok, understøtter og forstår. Han ble tilbudt stillinger ved flere amerikanske universiteter, og fikk rykte på seg for å være en fremragende foreleser: krevende, frekk, morsom og følsom.

Filmens høydepunkt er møtet med Maria de Zuliani i Venezia. Venezia viste seg å være selve sjelens hjemland for Joseph Brodsky. Han uttalte da at «dikteren er en metafysisk banditt, han stjeler alt, og kaller det for sitt». Her skrev han blant annet «En guide til det synkende Venezia».

Siden møter vi Brodsky i USA med sine kunstnervenner, lenge etter at han hadde slått igjennom som dikter og var blitt en del av sosieteten, og deretter – naturligvis – under nobelprisutdelingen. Til slutt møter vi ham i eksil i Sverige.

Inspirasjon. Hvis denne filmen kan ha en misjon, så er det å føre lesere som er ukjente med denne dikteren frem til bøkene. Jeg tok de norske utgavene frem igjen på grunn av denne filmen. Det finnes to utvalg på norsk: et av Erik Bystad, og et av Ivar Magnus Ravnum. Gjennom hele filmen toner Joseph Brodskys særegne stemme og diksjon som en gave fra Gud, som han også åpenbart trodde på – en inspirasjonens og metafysikkens dikter i en materialistisk tid.

Brodsky ingen poet? Ingenting kunne være mer feil. Han ble begravet i Venezia, på øya San-Michele.

---
DEL