«Du må omfavne verden og forandre samfunnet»

Filmen om livet til den russiske eksilpoeten Joseph Brodsky viser en poet om ønsket å unnfly tidens krav og komme bakenfor tingene med sine ord. 

Henning Næss

Film: Brodsky is not a poet
Regi: Ilya Belov

 

«Alle Nord-Englands sommerfugler danser over melden / under den døde fabrikkens teglstensmur. Etter onsdag / følger torsdag osv. Himmelen gløder, / og markene tørker ut. Byene avgir en uggen lukt / av stripet tøy. Georginene lider av tørste …»

Dette skrev den russiske eksilpoeten Josef Brodsky i diktet «York», som var tilegnet minnet om W.H. Auden. Josef Brodsky ble født 24. mai 1940 i Leningrad, og døde 28. januar 1996 i New York. Han ble født av jødiske foreldre, og var, ironisk nok, oppkalt etter Josef Stalin. I denne dokumentarfilmen fremgår det at han sluttet på skolen allerede som 15-åring, og deretter hadde en rekke strøjobber. Han jobbet som freser, laboratoriumsarbeider, fabrikkarbeider og sykehusansatt, og han var også deltaker på geologiske ekspedisjoner. Han lærte seg polsk og engelsk på egenhånd.

Vi følger dikteren gjennom melankolske, høstlige landskaper i blant annet Leningrad, London og New York – fra han ble stemplet som «en parasittisk eksistens» på linje med tiggere, alkoholikere og uteliggere på 1960-tallet, til han reiste i eksil i perioden 1971–1988. Filmen forteller om hans mangfoldige bakgrunn før han helt på egenhånd – og uten at noen offisielle poeter eller statens kulturbærere hadde utnevnt ham til det – sto frem som poet, etter eget utsagn «utvalgt av Gud», til han døde i New York.

Klisjéfylt. Joseph Brodsky hadde allerede tidlig i tyveårene inngående kjennskap til engelskspråklig diktning, og var særlig opptatt av barokkpoetene. En av de fremste barokkpotene var John Donne (1572–1631), som Joseph Brodsky skrev en stor elegi til. Dessverre nevnes ikke Donne i filmen – som i det hele tatt byr på mange klassisk-romantiske klisjeer: Vi får mye storslått musikk, ravner som skriker og høstlige, monotone farger som kan gi assosiasjoner til ulykkelig romantisk kjærlighet og metafysisk lengsel, og litt for lite om den litterære innflytelsen.

Joseph Brodsky skrev mange naturdikt, blant annet «Haukens høstskrik» («Osennji krik jastreba»), som i likhet med alle hans øvrige dikt ble trykket i amerikanske og engelske tidsskrifter før de kom ut i bokform i USA.

Brodsky nektet å forholde seg til marxist-leninismen, og søkte mot en bakenforliggende, metafysisk virkelighet. Vi møter poeten direkte og indirekte – fra han ble satt på sinnssykehus da undersøkelsene om hans parasittiske eksistens pågikk, til han ble satt i Leningrad Kresty-fengselet i 1964, og frem til hans død. I fengselet oppholdt han seg i en måned, før han ble dømt til fem års eksil. Dommen ble kraftig redusert – men den 4. juni 1972 forlot han Leningrad for aldri å komme tilbake.

Åndelig pygmé. Brodsky skrev dikt som i høyeste grad var preget av eksilets atmosfære. Den politiske virkeligheten i diktene er aldri eksplisitt, men vitner om en vilje til å la diktets egenverdi kommer i forgrunnen, selv der han skriver om politiske forhold eller hendelser – som i «Dikt om vinterfelttoget i 1980», der han ikke nevner at diktet handler om Russlands invasjon av Afghanistan: «Prosjektilets fart i minusgrader / bestemmes desidert av målobjektets evner, / av kulens bane, av trangen etter varme i torsoens muskulatur, / i halsens kompliserte vev. / På bakken ligger stenene som en armé nummer to. / Skyggene presses ufrivillig ned i leirfylt jord. Himmelen er som kalken når den smuldrer hen. / Som en møll dukker flyet opp, og forsvinner. / Dernest eksplosjon og røk som velter ut av fjærene fra en madrass / man nylig sprettet opp. I forakt for sitt krater dekkes / blodet, likesom det brusende skum fra kokende melk, / av en hinne, før det siger ned i jorden.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.