Jeg må bryte tausheten!

I Riverside-kirken i New York holdt borgerrettsforkjemperen Martin Luther King denne talen 4. april for 50 år siden, der han tok klart avstand fra Vietnamkrigen. Talen var rettet mot amerikanerne selv, og førte til at han mistet FBI-vaktholdet han hadde fått etter mange drapstrusler. På dagen ett år senere ble han skutt og drept. Talen, oversatt av John Y. Jones, er her sterkt forkortet. 

King. Photo: Stephen Somerstein

Da jeg gikk blant de desperate, avviste og sinte unge mennene i gettoene, svarte de med rette: Hva med Vietnam? Da forsto jeg at jeg aldri igjen kunne snakke mot volden til de undertrykte i gettoene uten først å ha talt klart til den største voldsutøveren i verden i dag – nemlig min egen regjering. For disse guttenes skyld, for denne regjeringens skyld, og for de hundretusener som skjelver under vår vold, kan jeg ikke lenger være taus.

Når jeg tenker på galskapen i Vietnam og prøver å forstå og svare med omsorg, går tankene mine alltid til folket på denne halvøya. Jeg snakker ikke om soldatene, ikke om ideologiene til Frigjøringsfronten eller juntaen i Saigon, men ganske enkelt om det folket som har levd under krigens forbannelse i snart tre sammenhengende tiår. Jeg tenker på dem også fordi det er klart for meg at det ikke vil bli noen løsning på denne krigen før det blir gjort forsøk på å kjenne dem og lytte til deres kvalte skrik.

De må jo se på amerikanere som noen merkelige frigjørere! Det vietnamesiske folket proklamerte sin uavhengighet i 1945 etter fransk og japansk okkupasjon, og før den kommunistiske revolusjonen i Kina. De ble ledet av Ho Chi Minh. Og selv om de siterte den amerikanske uavhengighetserklæringen i sin egen frihetserklæring, nektet vi å anerkjenne dem. I stedet bestemte vi oss for å støtte Frankrikes gjenerobring av sin tidligere koloni.

Vår regjering mente da at det vietnamesiske folket ikke var «klare» for uavhengighet, og igjen falt vi som ofre for den dødelige vestlige arrogansen som så lenge har forgiftet den internasjonale atmosfæren. Med denne tragiske avgjørelsen avviste vi en revolusjonær regjering som søkte selvbestemmelse, og en regjering som var blitt etablert – ikke av Kina, som vietnameserne ikke nærer noen stor kjærlighet for, men av innfødte krefter som også omfattet kommunister. For bøndene betydde denne nye regjeringen en reell jordreform, som var så viktig for dem.

Hele tiden leste vietnameserne løpesedlene våre som lovet fred og demokrati – og jordreformer. I dag lider de under bombene våre og betrakter oss som den egentlige fienden. De beveger seg trist og apatisk når vi jager dem vekk fra deres fedres jord og til konsentrasjonsleirene. De vet at de må flykte for ikke å bli ødelagt av bombene våre. Derfor flykter de, først og fremst kvinnene og barna, og de gamle. De ser på mens vi forgifter vannet deres og dreper avlingene. De gråter mens bulldoserne raserer jorder og ødelegger trær. De legges inn på sykehusene, der minst 20 er skadd av amerikansk ild for hver som er skadet av Vietkong. Så langt kan vi ha drept en million av dem, de fleste barn. De går gatelangs i landsbyene og møter tusener av barn, hjemløse og uten klær, som løper i flokker som dyr. De ser barn som blir nedverdiget av våre soldater mens de tigger om mat. De ser barn som selger søstrene sine til soldatene våre, soldater som også utnytter mødrene deres.

Hva tenker de når vi tester de nye våpnene våre på dem, slik tyskerne testet nye medisiner og torturmetoder i konsentrasjonsleirene i Europa?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

  1. Jeg søker fortsatt etter dokumentasjon omkring det franske sykehuset (militær-) der noen få søstre holdt stand (Jeg tror Vietkong unnlot å beskyte hospitalet). mens de franske soldatene retirerte og lot nonnene i stikken. Her mener jeg at den katolske presidenten fant legitim grunn til stor-intervensjonen.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.