Jeg må bryte tausheten!

I Riverside-kirken i New York holdt borgerrettsforkjemperen Martin Luther King denne talen 4. april for 50 år siden, der han tok klart avstand fra Vietnamkrigen. Talen var rettet mot amerikanerne selv, og førte til at han mistet FBI-vaktholdet han hadde fått etter mange drapstrusler. På dagen ett år senere ble han skutt og drept. Talen, oversatt av John Y. Jones, er her sterkt forkortet. 

King. Photo: Stephen Somerstein

Da jeg gikk blant de desperate, avviste og sinte unge mennene i gettoene, svarte de med rette: Hva med Vietnam? Da forsto jeg at jeg aldri igjen kunne snakke mot volden til de undertrykte i gettoene uten først å ha talt klart til den største voldsutøveren i verden i dag – nemlig min egen regjering. For disse guttenes skyld, for denne regjeringens skyld, og for de hundretusener som skjelver under vår vold, kan jeg ikke lenger være taus.

Når jeg tenker på galskapen i Vietnam og prøver å forstå og svare med omsorg, går tankene mine alltid til folket på denne halvøya. Jeg snakker ikke om soldatene, ikke om ideologiene til Frigjøringsfronten eller juntaen i Saigon, men ganske enkelt om det folket som har levd under krigens forbannelse i snart tre sammenhengende tiår. Jeg tenker på dem også fordi det er klart for meg at det ikke vil bli noen løsning på denne krigen før det blir gjort forsøk på å kjenne dem og lytte til deres kvalte skrik.

De må jo se på amerikanere som noen merkelige frigjørere! Det vietnamesiske folket proklamerte sin uavhengighet i 1945 etter fransk og japansk okkupasjon, og før den kommunistiske revolusjonen i Kina. De ble ledet av Ho Chi Minh. Og selv om de siterte den amerikanske uavhengighetserklæringen i sin egen frihetserklæring, nektet vi å anerkjenne dem. I stedet bestemte vi oss for å støtte Frankrikes gjenerobring av sin tidligere koloni.

Vår regjering mente da at det vietnamesiske folket ikke var «klare» for uavhengighet, og igjen falt vi som ofre for den dødelige vestlige arrogansen som så lenge har forgiftet den internasjonale atmosfæren. Med denne tragiske avgjørelsen avviste vi en revolusjonær regjering som søkte selvbestemmelse, og en regjering som var blitt etablert – ikke av Kina, som vietnameserne ikke nærer noen stor kjærlighet for, men av innfødte krefter som også omfattet kommunister. For bøndene betydde denne nye regjeringen en reell jordreform, som var så viktig for dem.

Hele tiden leste vietnameserne løpesedlene våre som lovet fred og demokrati – og jordreformer. I dag lider de under bombene våre og betrakter oss som den egentlige fienden. De beveger seg trist og apatisk når vi jager dem vekk fra deres fedres jord og til konsentrasjonsleirene. De vet at de må flykte for ikke å bli ødelagt av bombene våre. Derfor flykter de, først og fremst kvinnene og barna, og de gamle. De ser på mens vi forgifter vannet deres og dreper avlingene. De gråter mens bulldoserne raserer jorder og ødelegger trær. De legges inn på sykehusene, der minst 20 er skadd av amerikansk ild for hver som er skadet av Vietkong. Så langt kan vi ha drept en million av dem, de fleste barn. De går gatelangs i landsbyene og møter tusener av barn, hjemløse og uten klær, som løper i flokker som dyr. De ser barn som blir nedverdiget av våre soldater mens de tigger om mat. De ser barn som selger søstrene sine til soldatene våre, soldater som også utnytter mødrene deres.

Hva tenker de når vi tester de nye våpnene våre på dem, slik tyskerne testet nye medisiner og torturmetoder i konsentrasjonsleirene i Europa?

Hva tenker bøndene om oss, som allierer oss med rike landeiere og ignorerer løfter om jordreformer? Hva tenker de når vi tester de nye våpnene våre på dem, slik tyskerne testet nye medisiner og torturmetoder i konsentrasjonsleirene i Europa? Hvor er røttene til det uavhengige Vietnam vi sier at vi bygger? Finner vi dem blant disse stemmeløse?

Vi har ødelagt deres to mest avholdte institusjoner: familien og landsbyen. Vi har ødelagt landet deres og avlingene deres. Vi har samarbeidet om å knuse nasjonens eneste ikke-kommunistiske, revolusjonære politiske kraft, Den forente buddhistiske kirke. Vi har fordervet kvinnene og barna deres, og drept mennene deres. Hva slags frigjørere er vi? Ordene til John F. Kennedy treffer oss: «De som gjør fredelig revolusjon umulig, vil gjøre voldelig revolusjon uunngåelig.»

Enhver nasjon må søke en sann lojalitet til hele menneskeheten, med den hensikt å bevare det beste i hvert enkelt samfunn. Denne oppfordringen til et verdensomspennende kameratskap som løfter nabobekymringer utover den enkelte stamme, rase, klasse og nasjon, er i virkeligheten en oppfordring til en altomfavnende og ubetinget kjærlighet til hele menneskeheten. Dette er ofte et misforstått og feiltolket begrep, og så lett å avvise som svakhet og feighet av verdens nietzscher. Dette er nå blitt helt nødvendig hvis menneskeheten skal overleve.

Kanskje roper vi for å få tiden til å stoppe opp. Nytteløst. Livet lar oss ofte stå der nakne og uten håp, med tapte muligheter. Over de bleke bena og ruinene etter så mange sivilisasjoner står det skrevet «for sent». Det finnes en usynlig livets bok som nøye regis-
trerer vår innsats og våre unnlatelser. I dag kan vi fremdeles velge – mellom ikkevoldelig sameksistens og voldelig felles utslettelse.

I neste Ny Tid kan du lese vår kritikk av filmen I am not your Negro, om James Baldwin
som var knyttet til King.

---
DEL