Lytt til høykommissæren

I år etter år – fram til 2002 – tok Norge årlig imot 1500 kvoteflyktninger gjennom FN-systemet. Dette dreier seg om personer som er utsatt for forfølgelse, men som selv ikke er i stand til å ta seg fram til sikker havn i Norge eller andre land. Men for to år siden kom altså Bondevik-regjeringen […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I år etter år – fram til 2002 – tok Norge årlig imot 1500 kvoteflyktninger gjennom FN-systemet. Dette dreier seg om personer som er utsatt for forfølgelse, men som selv ikke er i stand til å ta seg fram til sikker havn i Norge eller andre land. Men for to år siden kom altså Bondevik-regjeringen til at 1500 flyktninger var for mye – alt for mye. Derfor ble de nye kvotene fastsatt til bare halvparten, altså 750 flyktninger. FNs høykommissær for flyktninger har nå bedt Norge om å vende tilbake til det gamle nivået. Kommunalminister Erna Solberg sier plent nei. Begrunnelse: Vi har problemer nok med asylsøkerne.

Det er et standpunkt som av flere årsaker er uholdbart. For det første dreier dette seg om en uhyre utsatt gruppe, fordi de ikke bare er utsatt for forfølgelse, men også så marginalisert at de ikke selv kan oppsøke asyl. For det andre skiller kvoteflyktningene seg fra asylsøkere ved at deres sak er vurdert av FN allerede før de kommer til Norge. Dermed vil arbeidet med integrering kunne komme raskt i gang, uten forutgående asylbehandling. Men standpunktet holder heller ikke vann rett og slett fordi antallet innvilgede asylsøknader har ligget stabilt rundt 4500 i mange år. Hvis vi klarte å bosette 4500 asylanter pluss 1500 kvoteflyktninger før 2002, er det ingen grunn til at vi ikke skal klare det samme nå.

De fleste vestlige land tar imot et visst antall asylsøkere, og er forpliktet til å gi dem en individuell behandling – om enn det kan være varierende i hvilken grad så faktisk skjer. I prinsippet er det likevel slik at personer med beskyttelsesbehov som klarer å komme seg til et vestlig land får vurdert sin sak, og eventuelt får beskyttelse.

Når det gjelder kvoteflyktninger er de rike landene langt mer tilbakeholdne, trolig fordi det ikke eksisterer den samme eksplisitte forpliktelsen til å ta dem imot. Bare 15 land i verden tar imot kvoteflyktninger, og av dem er USA suverent rausest: I 2003 tok landet imot godt halvparten av flyktningene som fikk beskyttelse gjennom FN. Norge, som tok imot fem prosent av flyktningene, er langt rausere enn det store gross av verdens nasjoner, men det er ingen grunn til å slå seg på brystet. Vi er ikke dårligere stilt verken økonomisk eller på andre måter sammenliknet med Burkina Faso, Benin eller Chile. I motsetning til mange fattige land er Norge heller ikke utsatt for flyktningstrømmer grunnet mat- og vannmangel, miljøkatastrofer, krig eller etniske og religiøse overgrep. Mange land som ikke tar imot kvoteflyktninger, tar likevel imot et stort antall mennesker på flukt.

Men mange rike land unndrar seg moralsk ansvar, nettopp fordi verdens nasjoner ikke har den samme bindende forpliktelse til å ta imot kvoteflyktninger som vi har for asylsøkere. Derfor er det spesielt viktig at noen land går foran og anerkjenner at verdenssamfunnet som helhet og hver enkelt nasjon innenfor det bærer et tungt moralsk ansvar for verdens flyktningsituasjon. Kuttet fra 1500 til 750 kvoteflyktninger i 2002 var smålig, og sendte et svært negativt signal til resten av verden. Nå kan regjeringen lytte til FNs høykommissær for flyktninger, og sende et annet signal: Vi tar ansvar. Fordi vi kan.

---
DEL

Legg igjen et svar