Men det er ikke slik det er. Bokhøsten er ikke tilfeldig. Bøker utgis fordi bladene skal falle av trærne. Og bladene faller av grenene siden de vet at stammen skal bli til bøker. Uten trær, ingen bøker. Ingen bøker, mange trær. Derfor startet Jan Kjærstad og Jon Fosse det nå nedlagte tidsskriftet Bøk: Fordi midtpunktet mellom én bok og flere bøker, det blir bøk. Av bok er du kommet, til bøk skal du bli.
Vi har bare ett problem: Det er knapt bøketrær igjen i Norge. Alle bøkene er blitt til bøker. Men vi har ikke lest for mye, vi har bare lest feil trær. Derfor er det tid for å velge seg et annet tre. Om våren velger jeg bjørk, om høsten: Lønn. Lønn, Øystein Lønn. I en mørk bøkhøst kaller han sin novellesamling Plutselig landligge. Om det spesielle i det alminnelige.
Må lese Lønn ferdig. Nå. Helst under lønna på familiegården, sammen med min sønn, utenfor min fars hus. Etterpå kunne jeg lese min fars nye novellesamling Brønnene, mens jeg skuer lønnebladene helikopterfly nedover mot en olle med vann ved treets rot. Men den boka har jeg allerede lest ferdig, må bla videre nå, blad for blad.
Og der, akkurat der kommer vi fram til Mellom to kulturer, også den på Gyldendal, men likevel: Sharam Alghasi, Katrine Fangen og Ivar Frønes har fanget tolv stemmer, tolv «innvandrere» som de ofte kalles. Men mest tolv sosiologer, psykologer, sykepleiere, komikere, forskere, poeter og andre poteter. Skjøre skjebner, sterke stemmer. Tross alt, tross mange. Akkurat det du trenger, akkurat nå.
Aftenpostens Knut Olav Åmås likte óg boka. Men han skrev at UD burde gi boka til nye nordmenn, istedenfor den standardiserte og nasjonsdyrkende bokgaven. Så feil kan han ta. Det er jo ikke de multikulturelle nordmennene som trenger Mellom to kulturer, men de monokulturelle. De som tror at det er en velmenende klisjé at verden og menneskesinnet er ett.
Derfor: Gi heller boka bort på skoler, bensinstasjoner, frisørsalonger. Ta den, gi den, kast den etter noen, blad for blad, til det er bare bein, marg og en hard bokrygg igjen. Og bare bøker uten blad.
[internett] Når bøkene er borte, ute av syne og sinn, eller det er blitt for mange av dem, når vi vil ha flere trær, har vi alltids nettet, den store spindelveven. Og etter denne utgaven av Ny Tid, og etter denne helga med tv-programmer, radio-debatter og avisoppslag om det halve decenniet etter 9/11, så vil vi ikke ha mer terror. Bare fred nå. Stille. Surfe. Kjenne bølgene slå, seile til Libanon, Beirut. Byen som fredsgudinnene ofte glemmer, nå er det vi som ikke husker.Les da den ledende avisa The Daily Star på dailystar.com. Midt under bombinga av Beirut ba redaksjonen verden huske på palestinerne i Gaza, som hadde det verre. Nå gjør de det igjen: De har bedt utenriksreporteren Julie Flint skrive om hvorfor «verden ikke må svikte Darfur for fjerde gang». Det er nesten så man tror det er håp for verden likevel.
Og akkurat da håpet vinner over dysterheten, er det på tide å surfe videre, til en lysende humoristisk avslutning på uka som kommer: politicalhumor.about.com. Høstmørket blir ikke helt det samme uten disse videosnuttene.