Sveitseren Rolf Dobellis tredje selvhjelpsbok er nettopp utkommet på det tyske forlaget Piper. Tidligere har han skrevet bestselgere om kunsten å tenke klart (2011) og kunsten å handle klokt (2012). Årets bok har fått navnet Die Kunst des guten Lebens – «Kunsten å ha et godt liv» – med undertittelen «52 overraskende veier til lykken».
Dobellis metode er negativ: Det er langt lettere å si hva som gjør oss ulykkelige enn å bestemme positivt hva lykke er. Visdom består i å unngå vanskeligheter, og bokens 52 kapitler presenterer like mange mentale øvelser som skal styre oss unna blindveiene.
For å bli lykkelige må vi utvikle et immunsystem der det økonomiske viruset ikke trenger inn – en «verdighetssirkel».
Lykken finnes ikke i det å stole på følelsene, mener forfatteren – for ved å studere egne indre tilstander havner man bare i en hengemyr av stemninger, tankebrokker og humørsvingninger. Andres følelser bør tas mer alvorlig, ifølge sveitseren. Beslutninger tatt på følelsesmessig grunnlag, fører en ofte på villstrå. Psykolog og nobelprisvinner i økonomi Daniel Kahneman har hevdet at vi er underlagt en «fokuseringsillusjon» når vi overvurderer det aspektet vi i øyeblikket er opptatt av og ser bort fra alle andre. Vi drømmer om Syden når det er vinter og kaldt hjemme i Norge: Livet hadde vært bedre i Florida, tenker vi, og glemmer likhetene mellom de to stedene. Dobelli har selv bodd i Miami i ti år uten å være lykkeligere der enn i det vinterkalde Sveits; også i Miami måtte han handle mat, kjøre til jobben og vaske klær. Kompliserte spørsmål lar seg ikke avgjøre på basis av en endimensjonal affekt. Livet er ikke enkelt.
Vi bedras. Erindringen har ikke noe begrep om tid – derfor må vi mistro våre positive forestillinger om fortiden. Man opplevde noe fint for mange år siden og ønsker å gjenta opplevelsen – men blir skuffet. Grunnen ligger strukturelt i måten vi husker på: Vi bedras systematisk. Her bygger Dobelli både på Kahneman og nyere hjerneforskning.
Det moderne mennesket prøver å navigere i en uforståelig verden med en hjerne fra steinalderen. Den gang var det viktig å merke seg forandringer i miljøet: å få øye på en slange kunne bety liv eller død. Nå, derimot, må vi være like forsiktige med inntak av informasjon som med inntak av mat og medikamenter, ifølge Dobelli. Det meste er irrelevant for et lykkelig liv: 90 prosent av det du selv og andre kommer opp med, er bull-
shit.
I ungdommen må en riktignok teste ut forskjellige muligheter, og en bør lese mye, spredt og variert. Men så bør det være stopp: Tiden er kommet for å satse der en er best. Selv litteraturen bør legges til side. Dobelli, nå fylt 50, begrenser seg til å lese ti bøker i året. Disse leser han til gjengjeld to ganger – og med langt mer utbytte andre gang.
Sveitseren oppfordrer oss til å skape vår egen circle of dignity – hvor vi holder på enkelte uantastelige verdier. Det handles nå med alt fra kroppsdeler til surrogatmødre, og stadig mer blir underlagt varemarkedet. Dobelli nevner en kvinne som fikk 10 000 dollar for å tatovere en reklame i pannen – slik finansierte hun sitt barns utdanning. Men for å bli lykkelige må vi utvikle et immunsystem der det økonomiske viruset ikke trenger inn – en «verdighetssirkel».
Dobelli ble selv tilbudt en million euro av en styrtrik forretningsmann for å skrive sistnevntes biografi. Han avslo fordi han mente det lå utenfor hans kompetanseområde. Evner kan ikke overføres fra ett felt til et annet, de er områdespesifikke, mener forfatteren. En kirurg blir ikke nødvendigvis en god sykehusdirektør, eller en forretningsmann en god statsleder. Men Dobellis drøftelse av kompetansens overføringsverdi er dårlig. Livsvisdommen han vil dele skal jo også gjelde utenfor forretningsmiljøet han selv kommer fra.
Langsiktige verdiinvestorer som Warren Buffet og Charles Munger, nyere kognitiv psykologi og stoisk filosofi er blant Dobellis viktigste inspirasjonskilder. Den stoiske tradisjonen fra Seneca, Epiktet og Markus Aurelius er den eneste filosofiske retningen som gir praktiske svar på dagligdagse livsspørsmål, mener forfatteren.
Det vi er gode til. Et problem Dobelli ikke tar hensyn til, er at mye av livskunsten er utmyntet i regler som kan gjelde i én bestemt situasjon, men ikke i andre. «Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag» – av og til kan dette være riktig, men som John Perrys lille bok Kunsten å prokrastinere viser, kan mange problemer nettopp løses ved å utsette dem: da forsvinner de gjerne av seg selv. Problemet er å vite hvilket kjerringråd som hjelper i det enkelte tilfelle. Kanskje Dobelli faktisk hadde skrevet en god biografi? Når du både er selvhjelpsessayist og romanforfatter – hvorfor da ikke prøve en sjanger som likner?
Dobelli mener vi bør bruke tiden vår på det vi er gode til, fremfor det vi mestrer dårlig. «Man bør investere innen sitt kompetanseområde, alt annet er en feilinvestering,» skriver han. Begrepet circle of competence har Botelli fra Warren Buffet, som forfatteren henviser mye til. En bør altså bli ved sin lest, og ikke undervurdere langsiktighetsperspektivet. Utholdenhet og bestandighet er verdier Dobelli setter opp mot samtidens rastløshet.
Vi bør være like forsiktige med inntak av informasjon som med inntak av mat og medikamenter.
Over en viss inntekt øker ikke livskvaliteten med høyere lønn – men misunnelse driver det irrasjonelle økonomiske kappløpet videre: Det er alltid noen som har finere leilighet eller tjener mer enn en selv. For å bli lykkelig må en følgelig slutte å sammenlikne seg med andre. Dette er vanskelig i vår tid, der vi har flere å måle oss opp mot enn noen gang tidligere. Forfatteren advarer mot klikktyranniet på sosiale medier og fraråder oss å google oss selv.
For å lære seg takknemlighet, er det viktig å «tenke vekk» det man har, mener Dobelli. Et slikt asketisk tankeeksperiment forbereder en på det verste. Alle ytre goder er forgjengelige, og mentale øvelser gjør en uavhengig av verden. Det sosiale vurderes ikke som noen egentlig lykkekilde. Eksempler på det gode liv tas paradoksalt nok fra folk som har sittet i fengsel, konsentrasjonsleir eller krigsfangenskap. Det eneste man ikke kan fratas, er bevisstheten og innstillingen en har. Lykken finnes ikke i sosial status eller størrelsen på bankkontoen, men i vår «mentale festning».
Stoisismen. Hos Dobelli fremstår individet som løsrevet fra resten av samfunnet, omgitt av onde makter det gjelder å frigjøre seg fra. I en slik individualisme er kollektive krefter noe negativt. Individet må riktignok også bekjempe sin selvopptatthet og tendensen til å overvurdere egen betydning. I historisk sammenheng er vi ingenting. Og det meste vi tar æren for, skyldes arv, miljø og tilfeldigheter.
Stoisismen ble grunnlagt av Zenon omkring år 300 fvt., og var rådende ideologien de neste 500 år. Folk i Romerriket søkte tilflukt i stoikernes lære fra en fiendtlig og likegyldig verden der lokal tilknytning var svekket. Slik sett passer ideologien også i den uoversiktlige og globaliserte verden av i dag, og denne boken er indirekte en viktig tilstandsrapport om hvordan det står til i dagens Europa og USA.
En vanlig kritikk av stoisismen er at den ignorerer Aristoteles’ forståelse av mennesket som et samfunnsvesen. Stoisk moral bygger på at mennesket er blitt så isolert fra samfunnet at det ikke forstår hva som holder dette sammen. I stedet for å bekjempe urettferdighet, må man forsone seg med den – for slik er livet. Dobelli lander følgelig på Voltaires råd fra slutten av Candide: Dyrk din hage.
Vi må akseptere forandringer som vekslingen i naturens årstider, mente stoikerne. Hold deg unna det du ikke kan gjøre noe med! Moralfilosofen Alasdair MacIntyre har beskrevet stoisismen som resultatet av et samfunn som ikke lenger streber etter noe felles gode; dermed vender man tilbake til den enkeltes vilje.
Sekularisert sveitsisk protestant. Dobelli mangler kritiske perspektiver på den stoisismen han bekjenner seg til. Han fremhever riktignok at stoisismen oppsto før «kristendommen tåkela den europeiske ånd og delegerte ansvaret for eget liv til en fiksjon (Gud)». Men her stopper også hans idéhistoriske refleksjoner.
Å drive med politikk er som å bore i harde planker, skrev Max Weber i ett av sine siste essays. Livet må selvsagt leves uansett politiske systemer og prioriteringer. Samfunnet kan være vanskelige å forandre, og en ser ofte liten effekt av egne anstrengelser. Dobellis hovedproblem i Die Kunst des guten Lebens er at han blir politisk mot sin egen vilje: Lykke gjennom tilbaketrekning fra samfunnet kombinert med Warren Buffets økonomiske investeringsidealer anvendt på privatlivet gir på mange måter et uappetittlig bilde av en sekularisert sveitsisk protestantforfatter med Zwingli og Calvin i ryggmargen uten at han selv skjønner det.
