Lykken i kupeen gjennom natten

Hvorfor har reisende en aversjon mot å identifisere seg som turister? Fordi man ønsker å leve i alle virkelighetene fremfor å besøke dem.

Foto: Pixabay
Terje Dragseth
Forfatter, poet, musiker. Fast skribent i Ny Tid.

«Å reise er å leve» – et munnhell vi vel alle kan skrive under på. Min generasjons møte med Europa via det billige og smarte interrail-konseptet, der du for et nærmest ubetydelig beløp – omreget i hva du fikk igjen – kunne reise fri og frank ned gjennom Europa året rundt. Det var en befrielse. Jeg mener å huske at billetten hadde en varighet på opptil en måneds reisetid med ubegrenset tilgang på alle tilgjengelige statsbaner i det europeiske nettverket. Selv foretrakk jeg å reise i mars måned, hvor det var mindre trengsel fra den oppvoksende hær av backpackers. Mars varslet vår i Portugal og Hellas, og var et tidspunkt hvor det var mulig å ta tog uten overfylte vogner og bruke reisetid om natten for å spare hotellutgifter. Man hadde da en sovepose. Å forlate togvognen etter strekningen København–Paris med ryggsekk og gode sko på Gare du Nord: Man ble møtt av en eim Galoise, søt parfyme, krydrede dufter fra restaurantene, språkets kakofoni og synsinntrykk som liksom var som bensin i hjernen, og så bevegde man seg rank og entusiastisk inn i et nytt sett bevegelsesmønster i de trange gatene for å bli en del av en stor organisme – for å forsvinne. Neste stopp kunne være Trieste etter å ha lest Samuel Beckett’s Watt i Gyldendals pockutgave, og så flanere storøyd langs strandpromenaden i vårsola, hjernen sylskarp i ensomheten, i gleden over ensomheten, og rastløsheten – og alt som var åpent av muligheter. Nattoget gjennom det tidligere Øst-Tyskland for å innta Berlin. Brått stopp i det mørkeste ingenting ved grensen, et mørkelagt ingenmannsland av vakttårn, soldater, våpen og med slag fra jernstenger slått inn under togvognene for å sjekke eventuelle folk på flukt, og mannhaftige kvinnfolk med nedrullede strømper og fillegrå uniform, schæferhunder med hoder store som okser som måtte holdes stramt i lærreim av unge, alvorlige soldater, nitidig passgranskning a la amerikanske grensevakter nå til dags, uberegnelig og uforutsigelig, med iskaldt blikk, uten å bevege en eneste muskel i det plastliknende ansiktet, halvt i skygge under uniformsluen.

Å reise er å bevege, være bevegelse, være oppmerksomhet.

Å reise er å leve. Å leve reisende, alene, uten annet mål enn å være tro mot sine fascinasjoner. («Vær tro mot din fascinasjon,» som Jørgen Leth innprentet studenter på Den danske filmskolen årgang 1983–87.) Å reise er å leve.

Foto av Terje Dragseth

Men å sjekke inn på Gardermoen som kveg, loset i siksakk mellom stålgjerder for å bli stemplet og klarert for utreise, er vel noe annet? Å bli loset inn til kontroll – å bli gjennomlyst og visitert, pupillgranskning ved passjekk, ansiktsfoto ved passjekk, fingeravtrykk enkelte steder – er det å leve? Ja. Å reise er å leve. Og når man ankommer sin destinasjon, i dag Bangkok, i morgen Surha Thani syd i Thailand, blir man straks oppmerksom på sin rolle som turist. Uniformen er slippers, shorts til knærne, t-skjorte, caps, en skulderveske. Og øynene. Øynene til turistene, som man selvsagt selv distanserer seg fra. Turist vil man ikke være selv. Det er de andre som er turister i masseturismens tidsalder. Det er de andre som skiller seg ut, som er høyrøstede og overtydelige og menger seg i flokk og følge, usikre, redde, mistenksomme. Selv er man jo erfaren som få, og forstår kulturens koder og sosiale strukturer, og følger dem selvsagt pent og pyntelig for å inngå ubemerket i gatebildet, på kafeen og hvor man ellers stikker seg vekk, for å være så langt borte fra mainstream-ruten og turistfellene som mulig. Å jada, man innbiller seg å være så annerledes, så enestående. Å reise er å leve. Og det er anstrengende å leve, det er vanskelig å tenke, og det er nærmest umulig å ikke føle seg som en fremmed. Det er viktig å ha et klart blikk, være høflig overfor de fastboende, være oppmerksom og åpen, sove godt, spise regelmessig, gjerne fra et minikjøkken på et hjørne, ta hensyn til hygiene, ikke overdrive med alkohol eller dop, ikke strø om seg med penger. Å reise er å leve. Øyenkontakten turister imellom er et studie i seg selv – det er som om ingen ønsker kontakt, ingen vil involvere seg i andre fuckings turister, som om alle vil heve seg over en gjenkjennelse, eller bli identifisert som norsk, skandinav eller tysker, for den saks skyld.

Øyenkontakten turister imellom er et studie i seg selv – det er som om ingen ønsker kontakt, ingen vil involvere seg i andre fuckings turister.

Nei, man er ikke turist, man er et medmenneske. Ja, man er velhavende, rik, overfladisk og er bare på besøk i virkeligheten. Man kan trekke seg tilbake i en getto av luksus. Hverdagen, som man prøver på å inngå i ved å oppholde seg ett sted lenge – i en bakgate, på en ussel kaffe, henvendt til og synlig for noen få mennesker – den hverdagen kommer man nok aldri til å forstå fullt ut. Man er en betrakter, en iakttaker. En iakttaker av fattigdom, av levevis, av andre menneskers alminneligheter, som man finner dels eksotisk, dels uforståelig, morsomt, tragisk, tragikomisk. Å reise er å leve. Man svarer med enstavelsesord til spørsmål på dårlig engelsk. Man vil bare være en som alle andre. Man tøyer grensene for tålmodighet ved å lytte til monologen fra en eldre herre fra Houston. Man forstår at han har så mange lett leselige motstridende motiver, og at hans noia for den kulturen han er gjest i, stikker dypere enn ved første inntrykk. Man tar seg sammen for ikke å trekke en parallell til amerikanske kultur og den patroismen vi ser utvikle seg under en ny og uforutsigelig presidentperiode. Å reise er å leve, sier man, med et smil. Å reise er å leve, mens man lykkelig ligger i en sovekupe i nattekspressen gjennom den lune natta. Å reise er å leve, mens man man lytter til sirissene i mørket og hører svake bølgeslag mot en strand. Å reise er å bevege, være bevegelse, være oppmerksomhet. Å reise er å kunne glemme seg selv og sine vaner. Å reise er å leve. Å reise er å være menneske blant mennesker. Å reise er å tolerere og ta inn over seg det uforståelige, det selvmotsigende, og det skremmende. Å reise er å leve, å bli til, hver dag på ny.

---
DEL