Lykken i kupeen gjennom natten

Hvorfor har reisende en aversjon mot å identifisere seg som turister? Fordi man ønsker å leve i alle virkelighetene fremfor å besøke dem.

Foto: Pixabay
Terje Dragseth
Essayist og filmskaper.

«Å reise er å leve» – et munnhell vi vel alle kan skrive under på. Min generasjons møte med Europa via det billige og smarte interrail-konseptet, der du for et nærmest ubetydelig beløp – omreget i hva du fikk igjen – kunne reise fri og frank ned gjennom Europa året rundt. Det var en befrielse. Jeg mener å huske at billetten hadde en varighet på opptil en måneds reisetid med ubegrenset tilgang på alle tilgjengelige statsbaner i det europeiske nettverket. Selv foretrakk jeg å reise i mars måned, hvor det var mindre trengsel fra den oppvoksende hær av backpackers. Mars varslet vår i Portugal og Hellas, og var et tidspunkt hvor det var mulig å ta tog uten overfylte vogner og bruke reisetid om natten for å spare hotellutgifter. Man hadde da en sovepose. Å forlate togvognen etter strekningen København–Paris med ryggsekk og gode sko på Gare du Nord: Man ble møtt av en eim Galoise, søt parfyme, krydrede dufter fra restaurantene, språkets kakofoni og synsinntrykk som liksom var som bensin i hjernen, og så bevegde man seg rank og entusiastisk inn i et nytt sett bevegelsesmønster i de trange gatene for å bli en del av en stor organisme – for å forsvinne. Neste stopp kunne være Trieste etter å ha lest Samuel Beckett’s Watt i Gyldendals pockutgave, og så flanere storøyd langs strandpromenaden i vårsola, hjernen sylskarp i ensomheten, i gleden over ensomheten, og rastløsheten – og alt som var åpent av muligheter. Nattoget gjennom det tidligere Øst-Tyskland for å innta Berlin. Brått stopp i det mørkeste ingenting ved grensen, et mørkelagt ingenmannsland av vakttårn, soldater, våpen og med slag fra jernstenger slått inn under togvognene for å sjekke eventuelle folk på flukt, og mannhaftige kvinnfolk med nedrullede strømper og fillegrå uniform, schæferhunder med hoder store som okser som måtte holdes stramt i lærreim av unge, alvorlige soldater, nitidig passgranskning a la amerikanske grensevakter nå til dags, uberegnelig og uforutsigelig, med iskaldt blikk, uten å bevege en eneste muskel i det plastliknende ansiktet, halvt i skygge under uniformsluen.

Å reise er å bevege, være bevegelse, være oppmerksomhet.

Å reise er å leve. Å leve reisende, alene, uten annet mål enn å være tro mot sine fascinasjoner. («Vær tro mot din fascinasjon,» som Jørgen Leth innprentet studenter på Den danske filmskolen årgang 1983–87.) Å reise er å leve.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.