Lykken er å være kjønnsløs

UTSTILLING: Kunstneren Rona Yefman utforsker kjønnsfrihet i den transformative utstillingen The Strongest Girl in the World i Oslo Kunstforening.
Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 01.07.2019

The Strongest Girl in the World
Kunstner: Rona Yefman
Oslo Kunstforening
24. mai – 6. oktober 2019

Den israelske kunstneren Rona Yefman (f. 1972) presenterer to ikoniske serier som utforsker temaet identitet i The Strongest Girl in the World på Oslo kunstforening: «Let it Bleed» (1996–2010) med broren og kunstneren Gil Yefman (f. 1979) og «Pippi L. – The Strongest Girl in the World!» (2006–2009) med den danske lyd- og performancekunstneren Tanja Schlander (f. 1974). Seriene er opprinnelig enkeltstående, men her henger de sammen. Utstillingen inneholder fotografier, videoer og installasjoner fra et årelangt samarbeid der de har formgitt en radikal karakter som leker med grensene mellom virkelighet og fiksjon.

Transseksualitet

Utstillingen strekker seg over tre rom og har en transformativ oppbygning som jeg opplever som en metamorfose. Det første og andre rommet inneholder verk fra serien «Let it Bleed», der Yefman dokumenterer broren Gil i perioden 1996–2010; hans transformasjon fra mann til kvinne, og senere hennes transformasjon til et liv uten kjønnsdefinisjoner i «Pippi L. – The Strongest Girl in the World!».

Søskenparet Yefman er oppvokst i konfliktsonen Israel på 90-tallet og isolerer søskenparet Yefman seg i sin selvskapte drømmeverden, som minner om Jean Cocteaus (1889–1963) berømte roman Les Enfants Terribles (1929), om den kjærlige og giftige søskenduoen Elisabeth og Paul.

«Let it Bleed» oppleves som intim, leken, naiv, varm, mørk og sår på samme tid. Den minner meg om et nært søskenpar som leker med å kle seg ut når de er alene hjemme, men her med en sårhet i bunnen. Rona og Gil utforsker kjønnsfrihet, et liv utenfor normene og hva det vil si å være født i feil kropp.

De driver en slags gjøn med meg, samtidig som de poengterer budskapet om at kjønn er flytende.

Idet jeg ser fotografiene av søskenparet som henger på veggene, fylles jeg med en form for usikkerhet. Det er akkurat som om deres usikkerhet reflekteres over på meg. I verket «The Garden of Eve» (2002) blir jeg forvirret av å se pupper og penis på samme kropp. Kroppen til Gil ser kaotisk ut: det smale feminine ansiktet, de små puppene, den slanke kroppen og penisen. Det passer ikke sammen. «Bare han ikke hadde hatt den penisen, hadde han sett ut som en kvinne», tenker jeg irritert; kanskje han tenker det samme selv?

Av og til klarer jeg ikke å skille dem fra hverandre. I de øyeblikkene føler jeg at de driver en slags gjøn med meg, samtidig som de poengterer budskapet om at kjønn er flytende. «Let it Bleed» slår meg som et anarkistisk manifest som overskrider både grenser og kulturelle og familiære normer, som undertrykker individets frihet til selvdefinisjon, med vekt på gapet mellom hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Dette kommer spesielt godt fram i verket «Smiley Curtain» (2019) med ordene: «They may talk to you about individual freedom, but if they see a free individual, it’s gonna scare ’em», mens Gil vanner en blomsterplante.

Kjønnsløst

I serien «Pippi L.– The Strongest Girl in the World!», som begynner i det andre rommet, med blant annet portrettet «Blond» (1999, printet 2010) av Gil med en blond parykk, framstiller Yefman Astrid Lindgrens klassiske barnehelt Pippi Langstrømpe som sitt rebelske alter ego med sosialt subversive ideer, i den danske lyd- og performancekunstneren Tanja Schlanders skikkelse. Utstillingen har sin katarsis i det andre rommet, der Rona og Gil og deres kjønnsfluiditet transformeres til heltinnen, idealet og den sterkeste kvinnen i verden – Pippi.

Vi beveger oss fra den dystopiske kjønnsutforskningsfasen til den utopiske og kjønnsløse verden med androgyne, selvstendige, grenseløse, lykkelige, sterke og frigjorte Pippi – som klarer alt! I den projiserte videoen «Pippi L. Abu Dis» forsøker Schlander, som Pippi, å flytte den massive betongveggen som skiller Israel fra Vestbredden.

Rona og Gil utforsker kjønnsfrihet, et liv utenfor normene og hva det vil si å være født i feil kropp.

Pippi smiler i hvert eneste verk, og jeg ser ikke den samme usikkerheten her som jeg så i øynene til Rona og Gil i de to første rommene. Den neonrosa graffitien «I love my life» (2008) i det tredje rommet forsterker og bekrefter Pippis selvsikkerhet ytterligere – lykken er å være kjønnsløs i en tilværelse uten kjønnsdefinisjoner.

Kommentarer