Lykkelig som liten

H Press og Gasspedal er noe så unorsk som mikroforlag med stor litterær prestisje. Gasspedalist Audun Lindholm drømmer om flere konkurrenter.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[innkjøpsordningen] Norsk kulturråds innkjøpsordning domineres av forlagsgigantene, men Gasspedal og H Press er to mikrober som de siste årene har kjempet seg inn i varmen.

– Innkjøpsordningen har tilført norsk språk og litteratur enormt mye, men samtidig har ordningen noen mindre heldige bivirkninger: En standardisering av bokformater og sjangre og dyre bøker, mener Audun Lindholm, redaktør i Gasspedal.

I fjor ble bøker som Z av Pål Norheim og Vanlig av Kristine Næss innkjøpt fra de to forlagene, samtidig som de også har fått produksjonsstøtte gjennom Norsk kulturfond. Utgivelsene utmerker seg med lekker design, sterk redaksjonell profil og nyskapende innhold – med andre ord samme tankegang som preger små plateselskap som Rune Grammofon og Smalltown Supersound.

Mens Kulturrådets innkjøpsordning prioriterer de minste plateselskapene, er det de etablerte forlagene som forsyner seg mest av bokkaka.

Flere nisjeforlag

– Alternativet er ikke å endre innkjøpsordningen, men at flere gjør det samme som Gasspedal og H Press har gjort. Kulturrådet har også midler man kan realisere andre typer prosjekter med. Jeg skulle gjerne sett flere forlag med utgivelser som går utenom storforlagenes standardtenkning: Flere nisjeforlag, flere litterært orienterte redaktørprosjekter og flere litterært utforskende tekster. De store forlagene pleier forfatterskap over lengre tid – Gasspedal arbeider prosjektorientert. Våre aktiviteter og tenkemåte ligger nærmere tidsskrifter enn store forlag, mener Lindholm.

Han driver det bergensbaserte forlaget sammen med Susanne Christensen, og de har siden 1999 gitt ut fanzinen Grønn kylling (arb.tittel), bokserien Biblioteket Gasspedal og andre prosjekter som tøyer grensene mellom bok, hefte og kunstprosjekt, med bidrag fra folk som Øyvind Ådland, Monica Aasprong og danske Claus Beck-Nielsen. Formålet er å utfordre og gå utenom de litterære institusjonene og konvensjonene.

– Det kan virke som forfattere ofte ikke tenker over at de forholder seg til en rekke rammevilkår når de skal skrive bøker – vilkår de selv kunne endret på. God norsk sedvane er jo å tilpasse seg normer og institusjoner, og ha tillit til det systemet som finnes, som var det noe gitt. Men dette er ikke den beste oppskriften på en vital litterær kultur.

Både Gasspedal og H Press ser på seg selv som et supplement til de etablerte forlagene, noe som kommer tydelig fram hos H Press, et oslobasert forlag drevet av Jørn H. Sværen og Espen Grønlie. De har utgitt den påkostede utgivelsen Serie A og Serie Imperativ, med bøker fra etablerte forfattere som Thure Erik Lund, Tone Hødnebø og Øyvind Berg.

– H Press er et forlag uten forfattere. Det er ingen konkurranse om den smale litteraturen i mitt hode. H Press er et pompøst og idiotisk prosjekt, forteller Sværen.

– Hvorfor er det mer troverdig for musikere å gis ut på små selskap?

– Jeg vet ikke, og jeg tviler på om troverdighet er poenget. Kanskje er svaret at det ikke finnes reelle alternativer i det lille landet Norge. De små forlagene er for små og de store plateselskapene er for store, mener Sværen.

– Det er fordi indieselskapene har en tradisjon og en katalog å vise til, som garanterer for integriteten deres. Utgivernavnet blir et tegn på seriøsitet og artisten får ta del i den symbolske kapitalen i selskapet, sier Lindholm.

Lindholm mener de etablerte forlagene trenger sterkere konkurranse innen den eksperimentelle litteraturen.

– Mange av de store norske forlagene pusser den perleporten de vokter med påfallende dårlig tilpasset pussemiddel. De satser på konkurranser og påkostede fester i stedet for en dagsorden-definerende, litterær og selvbevisst utgivelseskatalog. Hvorfor har Gyldendal ikke en pocketkatalog med sentrale bøker som Svein Jarvolls En Australiareise? Hvorfor har ikke Aschehoug en kritikkserie? Hvor er filosofi-

utgivelsene? Vi er mange som ville følt en sterkere tiltrekningskraft til storforlagene om de satset tyngre på initiativer som disse.

– Vi må prioritere

[kulturrådet] Hvorfor prioriterer Norsk kulturråd plater fra små selskap når situasjonen er stikk motsatt i bokbransjen?

Liv Sandven, leder for innkjøpsordningen for fonogram i Kulturrådet, forteller at utvalget bevisst prioriterer de små, fordi de store selskapene har stor markedstilgang.

– Det betyr ikke at utgivelsene fra store selskaper ikke innehar kvaliteter.

Innkjøpsordningen for fonogrammer er langt mindre enn den for bøker. Der Kultur-

rådet kjøpte inn cd-plater for 8,8 millioner

kroner i 2005, var det samlede bokinnkjøpet på 74 millioner kroner, inkludert sakprosa, oversatt litteratur og barne- og ungdomsbøker.

– Med de økonomiske rammene som innkjøpsordningen for fonogram har, er det ikke mulig å kjøpe inn alle utgivelser som holder høy kvalitet, forteller Sandven.

Denne avveiningen mellom marked og kvalitet er mindre synlig i litteraturen. Der blir bestselgere som Jo Nesbø, Unni Lindell og Anne B. Ragde innkjøpt, mens mindre og ferske forlag sliter med å nå opp.

– Når det gjelder avvisningsprosenten i forhold til innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur, ser den dårligst ut for små forlag, sier Mari Finess, seksjonsleder for

litteratur i Kulturrådet.

Går man bak tallene, ser man at mange av de såkalte små er enkeltmannsforetak, og svært ofte er forfatter identisk med forlegger., legger hun til.

– Da blir det vanskelig å få fram et

redaksjonelt kritisk arbeid med manus. Det er ikke stort eller lite forlag som er avgjørende for utfallet, men den redaksjonelle innsatsen.

---
DEL

Legg igjen et svar