Den nye engelske utgaven av Désobéir (2017) av den franske filosofen Frédéric Gros (f. 1965) ble publisert rett før verden innførte massive koronarestriksjoner. Den globale politiske situasjonen har forandret seg betydelig siden Disobey! først ble publisert på fransk, men vekker likevel noen relevante spørsmål når det kommer til politisk lydighet og ulydighet.
Gros er filosofiprofessor ved universitetet i Paris-XII og institutt for politiske studier (Sciences-Po). Han har skrevet bøker om psykiatri, juss og krig, i tillegg til å skrive den bestselgende boken Philosophy of Walking (2009).
Tittelen på denne boken virker provoserende, for hvor mange vil være politisk ulydige mot koronarestriksjonene? Er det ikke nå vi må være lydige, siden det handler om liv og død? Men også derfor er boken interessant å lese – for hva mener egentlig Gros med å være ulydig?
Skattemyndighetene, hæren og kirken
Boken handler først og fremst om fristelsen til å være politisk lydig. Den er et dypdykk i hvor ulydigheten begynte, og hvor ønsket om å adlyde kommer fra, helt til Sokrates sin tid: Hvorfor, hvor, når og hvor lenge er vi lydige?
Gros henviser til Immanuel Kant når han skriver at filosofi alltid ender i ulydighet. Han mener at å tenke er provoserende, siden det har som hensikt å løsne tankene, for så å fikse dem. Sånt sett er å filosofere å være ulydig. Hvorfor bør vi være ulydige? Vel, det er bare å åpne øynene, ifølge ham.
Hvor er etikken bak lydighet og ulydighet?
Det provoserende med Gros’ fremstilling av lydighet er at lydigheten ofte ikke er aktiv – man bare handler og lever. Lydighet har nærmest blitt en rutine. Gros skriver om «de tre store sentrene for blind lydighet i Vesten»: skattemyndighetene, militæret og kirken. Vi betaler skatt uten å tenke. Det er en automatikk i det, på samme måte som vi betaler for det daglige brød. Så kan man jo lure på hvorfor dette provoserer? Svaret er enkelt: Fordi det er sant.
Hvor er etikken bak lydighet og ulydighet? Det handler om å tenke uten å lese en bok, å ta livsvalg uten en samvittighetsdirektør, å ta valg om egen helse uten blindt å følge legenes anbefalinger. Det krever mot og kritisk årvåkenhet. Gros’ sokratiske budskap handler om å tenke selv og tørre å bryte med folk flest. Han mener at lydighet og ulydighet er med på å gi form til individets frihet.
«Hvordan kan vi skille mellom underkastelse, underordning, konformitet, samtykke og forpliktelse, eller mellom opprør, motstand, overtredelse, sivil ulydighet og borgerlig dissidens?» spør han.
Hvorfor må de underkastede adlyde? Jo, fordi det er umulig for dem å være ulydige. Da risikerer de å bli ydmyket, slått og ekskludert. Det vil rett og slett koste dem for mye. Slik underkastelse oppstår på grunn av et ubalansert og urettferdig hierarkisk forhold. Slaven er nødt til å adlyde sin mester. Sånt sett er vi tvunget til å være lydige overfor skattemyndighetene eller loven.
Men hva er det motsatte av å være en del av et lydig samfunn? Anarki? Det svarer han ikke på. Er det snakk om systemendringer over tid, slik vi ser tendenser til at skjer akkurat nå, både i Norge og i resten av verden, med blant annet mangfoldsdebatt eller klimakrise?
Ulydighet skaper forandring
Gros er lettet over at det tjuende århundre har brutt med ideen om at lydighet alltid er godt. For ulydighet skaper politiske forandringer og fører menneskeheten fremover. Ulydighet er aktivt.
Demonstrasjoner og sivil ulydighet er nødvendig, selv om denne grunnleggende demokratiske rettigheten utsetter mennesker for mishandling. Koronademonstrasjonene rundt i verden har demonstranter som mener vi befinner oss i et koronadiktatur – og nekter å følge restriksjonene som staten har innført. Gros mener her faktisk at alle former for ulydighet fører verden videre, selv de usunne, for det gir «selvet» muligheten til å reflektere og være i debatt med seg selv. Dette er arbeidet med å ta vare på selvet, slik hans kollega Michel Foucault la stor vekt på.
Når vi er ulydige, lytter vi mer til oss selv, i motsetning til når vi er lydige; da følger vi bare folk flest. Når vi er ulydige, bryter vi med det sosiale rammeverket. Vi står helt alene. Gros vil oppmuntre oss til denne ensomheten.
