Lydia Larsen og lillebror

Med sin nye roman innfrir Beate Grimsrud ikke forventningene det må være lov å stille til en så medieprofilert forfatter.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I denne romanen glir tidsplanene over i hverandre, vi er her, der, og her igjen. Den gang da og hver gang når, som det heter i en huskeregel fra skoletida, en regel jeg aldri glemmer.

Nåtidsplanet, hvor fortelleren (med noen få unntak en allvitende tredjepersonsforteller) også befinner seg, skildrer Anders og Lydia, søskenparet med en aldersforskjell på ett år og en dag, det rødhårete søskenparet som leter etter sin bror Jon, folkehøgskoleeleven som er meldt savnet fordi han ikke kom tilbake fra en fjelltur han la ut på før helga.

Og er det noen som kjenner navnene igjen fra Grimsruds forrige roman «Å smyge seg forbi en øks», så er denne gjenkjennelsen ikke dikterisk oppspinn. I «Hva er det som fins i skogen barn?» møter vi igjen den samme mor og de sju søsknene (far er borte) som sist, familien Larsen. Men tida har gått, Lydia og Anders er i midten av 20-årene, tvillingene er i USA, mens lillebror Jon er nitten og sliter med tenåringenes eksistensielle problemer så det holder.

Anders og Lydia reiser med toget. Ka-ta-tung-kata-tung-ka-ta-tung. Virkeligheten, røde hus og traktorer raser forbi kupévinduet. Setningene til Grimsrud er korte, noen av ordene overraskende, tempo til tider høyt og språket ganske ordinært, ganske vanlig – sånn mennesker av kjøtt og blod snakker. Ikke noe galt med det.

Og det er alvor dette. Jon er og blir borte, han har vært borte en god stund, uten klokke og mobiltelefon. Ikke ett spor har de å lete etter.

Litterært sett er dette sjølsagt et glimrende opplegg til en fortelling med retrospektive muligheter. Og det er akkurat det vi får. Hvem er Jon? Hvordan husker de ham? Hva gjorde Anders og Lydia? Noe vet vi som har lest forfatterens forrige bok, men likevel. Det må være legitimt å stille spørsmålene. Skjønt, denne romanen er en frittstående fortelling, en egen tekst som krever å bli lest på egne premisser.

Derfor er det av betydning å få vite noe om Jon, som vi venter snart skal dukke opp. Hvem er han? Eller enda verre: Hvem var han? For det kan jo faktisk tenkes at han er død – ja, mye tyder etter hvert på at han nettopp er det. Kanskje kommer han aldri mer tilbake, kanskje har fjellet tatt ham. Eller som det heter i ett av de mange sprelske kapitteloverskriftene: Jon kan være overalt.

De går manngard. Røde Kors er med, og mange andre frivillige. Pressen følger leteaksjonen, det samme gjør vi – leserne – til vi blir avbrutt av Lydias og Anders` assosiasjoner. De kommer og går.

Fortellerteknikken i denne romanen er nemlig sånn at den ene hendelsen på ett plan, som regel nåtidsplanet, bringer fram tanker på et helt annet plan, som regel fortidsplanet. Dette er ikke grensesprengende originalt, men likevel – særlig i enkelte partier – flott og elegant gjort. Dessuten er det ganske realistisk, men krever en våken leser. Og det krever et spenningsnivå i teksten for at leseren skal følge med, holde den røde tråden og ikke minst bli med på disse assosiasjonene. Faren er, dersom fortellingens assosiasjoner, digresjoner og andre sidesprang altså ikke er godt nok gjort, at leseren begynner å kjede seg, begynner å lage seg sine egne assosiasjoner, skape sine egne sidesprang og for eksempel begynner å tenke på hva hun eller han skal spise til middag. Dessverre skjedde sistnevnte for undertegnede under lesningen av denne boka, noe som tyder på at ett eller annet ikke er som det burde være. Og da forhåpentligvis ikke med undertegnede, men med teksten – med Grimsruds nye roman.

Det skal imidlertid nevnes at romanens mange assosiasjoner og tankesprang i tid og rom fører oss til Danmark, Grønland, Sør-Afrika og Botswana – spennende steder alle sammen, men litt malplassert i romanen, syns nå jeg. Best likte jeg refleksjonene over Big Bang og skapelsen – og hva tiden er, ett av romanens temaer.

«Det begynte med det Gud kaller det store smellet. Gud var ikke der selv akkurat da. Men da han kom tilbake igjen, forstod han straks hva som hadde skjedd og begynte å skape. Det var tiden som hadde kommet. Tidligere hadde alt bare hvilt i seg selv. Men nå sto tiden der og banket på døren. For tid, det er utilfredsstillelse. Tid er bevegelse. Utilfredsstillelse pluss bevegelse er … forutsetning for forandring. Selvfølgelig, slik må Gud ha tenkt og begynt å planlegge for enorme forandringer i tiden. Alt ble utvidet, fløt fra hverandre og Gud følte det som varm vind som kilte ham under kjortelen.»

Ovennevnte er respektløst på en ganske morsom måte, men heller ikke mer.

Først på side 224 får vi, leserne, vite noe verken Anders, Lydia eller Røde Kors` letemannskaper veit – at Jon er i live. Om lag hunder sider seinere blir han funnet i god behold. Familien oppløses nesten i gledestårer, og Jon er glad han også. Hvor mye jeg som leser gråt ved denne anledningen, skal jeg ikke trette noen med.

Jeg hadde definitivt vært mye mer fornøyd med denne romanen om den hadde vært vesentlig kortere. Den dramatikken leteaksjonen skal illudere koker bort i en altfor langdryg og pratsom tekst. En svenske kritiker – boka kom ut noen uker tidligere på svensk (Grimsrud bor i Sverige og skriver sine bøker både på svensk og norsk) – har antydet at tilbakeblikkene i denne romanen er et spenningsskapende element. Han om det.

Til NRK.no har forfatteren sagt: «Jeg skriver det jeg tenker mens jeg skriver. Jeg kjenner på hva disse personene føler, og lar det gå gjennom min egen kropp. Derfor vet jeg aldri hvordan en roman skal bli når jeg starter på den». Greit nok, men … Kanskje er det noe ufint å bruke en forfatterens uttalelser i en anmeldelse av hennes tekst, men det må likevel være lov til å påpeke at denne romanens største svakhet nettopp er at den tydelig bekrefter hennes siste setning i sitatet ovenfor.

I Hanne Ørstaviks siste roman, Uke 43, som jeg for øvrig heller ikke mener er noen vellykket roman – snakker den ibsenske hovedpersonen Solveig om at litteraturen for henne gjelder liv og død. Hun sier: «Den tillater deg ikke å slippe unna. Den gode litteraturen gjør ikke det, den holder deg fast og piner og gjennomborer deg og du slipper ikke unna.»

Grimsruds roman av året har flere alvorlige tema, blant annet døden. Stort alvorligere kan det neppe bli. Da er det synd at alvoret ikke gjorde noe inntrykk på meg. Denne romanen handlet overhodet ikke om liv eller død. Jeg slapp unna og ble ikke gjennomboret av noen ting.

«Å smyge forbi en øks», Grimsruds forrige roman ble i sin tid like godt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, riktig nok fra Sverige. Og som nevnt er den altså en forløper til «Hva er det som fins i skogen barn?» idet den handler om familien Larsen da ungene fortsatt var nettopp dét – unger. Jeg tror noe av grunnen til at Beate Grimsrud lykkes dårligere denne gangen er at hennes blikk, hennes språk, hennes måte å skrive og fortelle historiene sine på passer bedre i barnets kontekst. I årets roman ble det voksne miljøet og handlingens alvor et nummer for stort for hennes språk, blikk og fortellermåte.

---
DEL

Legg igjen et svar