Luksus og dekadanse i Beirut

Bianca-Olivia Nita

Nita er freelance journalist og kritiker for Ny Tid.

Email: olivianita@outlook.com
Publisert: 2019-12-01

Om lag 40 prosent av Libanons befolkning er kristne. Tilsynelatende mange, men antallet krymper i likhet med det privilegerte samfunnet de rike menneskene i Beirut, La Vie en Rose  utgjør. De overleverer sin velstand fra en generasjon til den neste, og hÃ¥ndterer regionens ustabile forhold ved Ã¥ feste og speide etter økonomiske muligheter i de stadig skiftende omstendighetene. I deres verden kan det tjenes penger nÃ¥r katastrofer rammer, og man kan feste for Ã¥ lette pÃ¥ stemningen. Det er en holdning som virker eksentrisk – om ikke opprørende – og er forbeholdt de fÃ¥ som har rÃ¥d til Ã¥ leve i trygghet, bÃ¥de fra skade og fra behovet for Ã¥ sikre seg daglige nødvendigheter. Men fordelene de nyter godt av, fører ogsÃ¥ til en viss isolasjon: De er kledd i vakre klær, bor i nydelige hus og passerer det normale livets realiteter bare i transitt – trygge i sine dyre, skuddsikre biler. De har kontakt med hverandre og knyttes sammen av en lik fortid, men sett i perspektiv er eksistensen deres bittersøt, ettersom gullalderen deres er over – og den ikke kommer tilbake.

Dekadanse

I åpningsscenen svever kameraet inn over havet og ankommer strandlinjen i Beirut ved solnedgang, mens stemmene til en mann og en kvinne forteller en historie. Vi får snart se dem: et middelaldrende par, solbrune og fine. De husker hvordan de, da krigen med Israel var slutt i 1982, laget T-skjorter sammen med vennene sine. Navnene deres ble trykt på baksiden, mens det på fronten sto «I live og solbrun, sommeren 82». Teksten var plassert rundt bildet av en israelsk båt i solnedgang. «Krig eller ikke krig, livet fortsetter. Det gode liv fortsetter, det er jeg sikker på», sier mannen. «Vær sammen med oss en uke og se hvordan vi lever – nyter tilværelsen, rett og slett. Du vil ikke tro at dette er Beirut.»

Bortsett fra kvinnenes Botox-mani er alt ved dem preget av god smak.

Og det utrolige livet deres utfolder seg pÃ¥ lerretet i over en time, det er aristokrati pÃ¥ Midtøsten-vis. Deres verden ligner ikke i det hele tatt pÃ¥ det Midtøsten som vanligvis vises fram i media. De er flersprÃ¥klige, elegante og sysselsatt med ulike aristokratiske aktiviteter, og finner det helt naturlig for eksempel Ã¥ understreke viktigheten av Ã¥ ha en vakker hage, med pÃ¥fugler og gartnere til Ã¥ ta seg av den. Deres pretensiøse …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

---