Om lag 40 prosent av Libanons befolkning er kristne. Tilsynelatende mange, men antallet krymper i likhet med det privilegerte samfunnet de rike menneskene i Beirut, La Vie en Rose  utgjør. De overleverer sin velstand fra en generasjon til den neste, og hÃ¥ndterer regionens ustabile forhold ved Ã¥ feste og speide etter økonomiske muligheter i de stadig skiftende omstendighetene. I deres verden kan det tjenes penger nÃ¥r katastrofer rammer, og man kan feste for Ã¥ lette pÃ¥ stemningen. Det er en holdning som virker eksentrisk – om ikke opprørende – og er forbeholdt de fÃ¥ som har rÃ¥d til Ã¥ leve i trygghet, bÃ¥de fra skade og fra behovet for Ã¥ sikre seg daglige nødvendigheter. Men fordelene de nyter godt av, fører ogsÃ¥ til en viss isolasjon: De er kledd i vakre klær, bor i nydelige hus og passerer det normale livets realiteter bare i transitt – trygge i sine dyre, skuddsikre biler. De har kontakt med hverandre og knyttes sammen av en lik fortid, men sett i perspektiv er eksistensen deres bittersøt, ettersom gullalderen deres er over – og den ikke kommer tilbake.

Dekadanse

I åpningsscenen svever kameraet inn over havet og ankommer strandlinjen i Beirut ved solnedgang, mens stemmene til en mann og en kvinne forteller en historie. Vi får snart se dem: et middelaldrende par, solbrune og fine. De husker hvordan de, da krigen med Israel var slutt i 1982, laget T-skjorter sammen med vennene sine. Navnene deres ble trykt på baksiden, mens det på fronten sto «I live og solbrun, sommeren 82». Teksten var plassert rundt bildet av en israelsk båt i solnedgang. «Krig eller ikke krig, livet fortsetter. Det gode liv fortsetter, det er jeg sikker på», sier mannen. «Vær sammen med oss en uke og se hvordan vi lever – nyter tilværelsen, rett og slett. Du vil ikke tro at dette er Beirut.»

Bortsett fra kvinnenes Botox-mani er alt ved dem preget av god smak.

Og det utrolige livet deres utfolder seg på lerretet i over en time, det er aristokrati på Midtøsten-vis. Deres verden ligner ikke i det hele tatt på det Midtøsten som vanligvis vises fram i media. De er flerspråklige, elegante og sysselsatt med ulike aristokratiske aktiviteter, og finner det helt naturlig for eksempel å understreke viktigheten av å ha en vakker hage, med påfugler og gartnere til å ta seg av den. Deres pretensiøse prioriteringer er mer fascinerende enn prangende. For eksempel føles det nesten utrolig da en kvinne minnes den gangen hun var kidnappet: Av alle ting prøvde hun å overtale kidnapperne til å spille musikk for henne. Man får følelsen av at dersom verden gikk under i morgen, ville deres første innskytelse være å ta fram sølvbestikket og be om å få det pusset, sånn i tilfelle.

Blant filmens hovedpersoner finner vi sjeik Maurice Torbay samt medlemmer av Edde-familien. Født og oppvokst i overflod, og med solid utdanning og stil har de ikke samme behov for å vise fram sin velstand slik de nyrike har. Bortsett fra kvinnenes Botox-mani er alt ved dem preget av god smak. Deres verden er drapert i en egen estetikk, som Motjer fanger i vakre opptak. Man kan bli opprørt av all denne luksusen og dekadente friheten, samtidig kan man ikke la være å undre seg over hvordan det er å leve på denne måten.

En fremmed art

Ønsket om å trenge gjennom til deres virkelighet, kombinert med historiene, den blendende luksusen og Motjers bemerkelsesverdige bilder – alt pirrer en kikkers trang til å fortsette å se. Kameraet går inn i de luksuriøse festene, flyter rundt i sakte film, ser bak sløret som atskiller disse menneskene fra livet utenfor. Bildene av kvinner i perfekte antrekk som danser og småprater mens mennene røyker sigar, oppleves tidvis surrealistiske. Fornemmelsen av å flyte rundt i en eksklusiv verden skaper en boble-følelse, en usynlig hinne som skiller denne gruppen fra servitørene og de andre ansatte som sørger for å dekke deres behov – og som ser på dem fra utsiden, akkurat som publikum. På en måte føles det som å betrakte en fremmed art, en som er i ferd med å dø ut, med en tilværelse som virker både attraktiv og sær.

Men tilværelsen deres består likevel ikke bare av lykke. Å tilhøre en liten sirkel og – mest av alt – en verden som nå bare finnes i fotoalbumene, gir dem en aura av ensomhet. Inne i sin privilegerte boble holder de liv i mentaliteten fra fortiden, og anstrenger seg for å bevare og gjenoppbygge arven fra fordums storhet. Men dette bringer ikke deres verden tilbake, det opprettholder bare nostalgiens skygge. For verden har allerede gått videre, og ingenting kan bringe tilbake fortidens glans.

Oversatt av Lasse Takle

(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)