Lovene kan ikke endre kulturen

Vi kan ikke vedta likestilling med lovverket alene. De største utfordringene er de kulturbaserte hindrene, sier likestillingsdirektør, Long Litt Woon.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Likestillingsdirektør Long Litt Woon synes det er bra at det legges til rette for mer likestilling i Norge, men det er holdningene som må endres før vi får til likestillingen i landet.

– Det foreslås et nytt mannsrolleutvalg. Trenger vi det?

– Det er viktig å fokusere på mannens rolle i samfunnet. Et mannsrolleutvalg kan være en måte å gjøre det på. Uansett hvordan vi gjør det, tror jeg det er viktig at vi i dag fokuserer på mannens rolle også. Det er der vi finner nøkkelen til hvordan vi skal komme videre i bestrebelsene for et mer likestilt samfunn.

– Kan menn lære noe av kvinnekampen?

– Vi har en tradisjon for kvinnekamp i Norge som går mange tiår tilbake, men særlig de siste 30 årene har vært årtier der kvinnens rolle i samfunnet har vært fokusert på. Kvinnen har utfordret sin rolle, og kvinner har støttet hverandre i kampen om å bryte de tradisjonelle rollemønstrene.

Nå er tiden kommet til at vi får en mannekamp. Hvordan denne skal gjennomføres er litt vanskelig å si. Hver tid har sin uttrykksform. Kvinnene brukte mye demonstrasjoner og synlige kampmidler. Kanskje mennene må bruke andre midler for å få satt fokus på og utfordret den tradisjonelle mannerollen.

– Hvor er det mannens rolle må utfordres?

– Det kan være på mange områder. Tidligere hadde vi et stereotypt bilde av mannen som lå på sofaen mens kvinnen vasket hus, stelte mat og passet unger. I dag ligger mannen ikke lenger på sofaen, men han jobber i stedet overtid. I diskusjonen om tidsklemma er det interessant å se at kvinner jobber deltid, mens menn jobber overtid. Det er et område vi kan utfordre mannsrollen på. Norske husholdningers forbruk har økt med kanskje 40 prosent på 10 år. Vi dekker dette forbruket blant annet gjennom økt overtidsjobbing. Mindre bruk av overtid, og arbeidsgivere som viser større forståelse for at fedre også bør få barn. Det er noe vi trenger mer av.

– Du har sagt at kvinner må være villige til å overlate mer av fødselspermisjonen til menn. Hvordan skal du få det til?

– Fødselspermisjonsordningen i Norge er skjevt fordelt. Loven åpner for at mor og far kan dele store deler av permisjonstiden mellom seg. Men praksis viser at det både av formelle årsaker og av personlige årsaker at likestilling i det enkelte forhold er vanskelig å få til. Fedrekvoten er kanskje det beste som har skjedd for de som blir fedre og for likestilling. Nå tar over sytti prosent av småbarnsfedrene ut sin fedrekvote, mot bare fire prosent før kvoten ble lovregulert for ti år siden. Mange arbeidsgivere må også forstå at de må legge til rette for de som blir fedre. Når en kvinne går til sin arbeidsgiver og sier at hun skal ha barn, da setter arbeidsgiver i gang prosessen med å finne en som kan overta kvinnens jobb i permisjonstiden. Når en mann sier at han skal bli far, da skjer lite på arbeidsplassen. Kanskje får han spørsmål om når han skal ta ut fedrekvoten sin på fire uker. Kanskje menn ikke er flinke nok til å vise at de ønsker å ta ansvar hjemme.

På den andre siden har kontantstøtten medført at nesten alle disse pengene går til mor. Fra et likestillingsperspektiv kan vi si at kontantstøtten ikke har fungert som en ordning som har oppmuntret far til å ta omsorgsansvar for barn.

– Hvorfor bør menn ha mer av fødselspermisjonen?

– Når det gjelder permisjon i forbindelse med barn, fokuseres det alltid på kvinnens eller mannens problemer eller roller. Vi glemmer nesten alltid at det er barn som står mitt oppe i dette. Barnet har lik rett til å ha en far og en mor. Jeg kunne derfor ønsket å se en permisjonsløsning der begge foreldrene fikk like muligheter til å være foreldre for barna i praksis, ikke bare i teorien som i dag.

Det er veldig viktig at barna har et godt forhold til både mor og far. Og et slikt forhold kan best utvikles hvis begge har mulighet til å være sammen med barnet.

– Trenger vi å endre fødselspermisjonen?

– Den bør nok justeres. Den norske permisjonsordningen er god, sammenlignet med andre lands ordninger. Hvis vi tar mitt eget hjemland, Malaysia, så har kvinner ansatt i det offentlige et par måneders permisjon, mens de i det private er heldige hvis de har 14 dager permisjon. Menn snakkes ikke om i den sammenhengen. Ser vi så til Nederland så har de en ordning som kan virke betydelig bedre enn den norske, der begge foreldrene deles parallelt til å ha permisjon. Det vil si at de for eksempel har ungene annenhver dag.

Det finnes mange måter å løse dette på. Det viktigste er at barn og foreldre får mulighet til å utvikle tette bånd. Fedre ønsker mer tid sammen med barna, og hvis ikke de får det gjennom dagens norske ordning, så må vi gjennom lovverket sy sammen en pakke som gjør at flere fedre tar seg tid til å være fedre.

– Kvinner og menn kjemper om rettigheter, men velger vi som forventet?

– Min erfaring er at uansett hvor mye vi gjør for å endre strukturene gjennom lover og regler, så kommer kulturen inn og forpurrer disse planene. Ser vi på kvinnens plass på arbeidsmarkedet, viser det seg at de veldig ofte har gått fra ulønnet omsorgsarbeid i hjemmet, til lønnet omsorgsarbeid ute i arbeidslivet. I politikken ser vi noen kvinner. Vi hadde Gro Harlem Brundtland, men det begynner å bli veldig lenge siden. Vi har ikke fått noen tydelig arvtaker til Gro og den rollen hun hadde og delvis har. På utdanningssiden har unge jenter for lenge siden tatt igjen guttene og langt flere jenter tar høyere utdanning, men likevel får de mindre uttelling enn guttene når de kommer på arbeidsmarkedet.

– Hvorfor blir de slik?

– Det finnes flere årsaker. Vår kulturelle bakgrunn hindrer mange kvinner i å nå frem eller å kjempe for å komme frem. Vi har også fått et samfunn som er mer individfokusert. Det vil si hvis du lykkes i arbeidslivet, så er årsaken din egen iherdige kamp, mens hvis du mislykkes så er det ikke så mange som ser samfunnets rolle her. Mye av frustrasjonen unge mødre har i dag må nok ses i denne sammenhengen.

Vi ser også at selv i et forhold der både mannen og kvinnen har en god høy utdannelse – for eksempel kan begge være advokater – så er det kvinnen som gir seg når barna kommer. Det er ikke like vanlig at mannen går ned i lønn og arbeidstid når ektefellen får en toppjobb. En ting er at mannen ikke velger å redusere sin arbeidstid, noe annet er nærmiljøet, venner og familie som vil stille spørsmål ved hvorfor han har redusert sin arbeidstid.

Slik er kulturen vår, og det tar tid og krefter å endre den. Derfor er pådriverarbeid for likestilling viktig.

– Må vi ha lover for å få til likestilling?

– Jeg mener at likestilling har to sider som til sammen i lengden kan gi oss likestilling. Vi har den strukturelle utfordringen som kan fås på plass gjennom lover og regler. Men vi kan ikke vedta likestilling. Det ligger sterke føringer i kulturen og måten vi tenker og ser kjønnrollemønstrene på. Det vil aldri være nok med en lov. Vi må ha en pådriver som hele tiden viser til hva som er skjevt i samfunnet. Denne rollen har vi i likestillingssenteret. Vi skal sette saker på dagsorden og skape kunnskap og debatt om disse spørsmålene.

Vi må også huske på at det finnes to måter å diskriminere på, det er den direkte og den indirekte. Den direkte måten kan vi gjøre noe med fordi den er synlig. Det er betydelig verre med den indirekte der en blir diskriminert fordi en har feil kjønn eller er av feil rase. Denne urettferdigheten er vanskelig å synliggjøre – og det tar tid å endre den indirekte diskrimineringen.

– Er etnisk og kjønnsbasert forskjellsbehandling to sider av samme sak?

– Vi vil kunne finne mange likhetstrekk mellom den kjønnsbaserte og den etniske forskjellsbehandlingen.

Jeg tror det er viktig å være oppmerksom på hvordan en bruker likestillingen. Hvis vi ser på utdanning, så har norske skoler utelukket innvandrer fra å søke på grunn av krav som mange innvandrerne ikke kan oppfylle. Politiet har hatt krav om at folk skal ha en viss høyde for å kunne søke inn i politiet, og de skal ha lappen før de søker. Begge disse kravene har man i dag valgt å se bort fra. Nå kan politielevene ta lappen i løpet av tiden på politihøyskolen. Å ta kjørekort i Norge er dyrt, og dermed raskt et problem for en ungdom uten jobb.

Jeg ser det som viktig at skolene nøye vurderer hvordan deres opptakskrav slår ut for de ulike elevgruppene. Norge er et samfunn med mange folkegrupper, og det er viktig at det finnes løsninger der alle kan bli representert. Det er ikke slik at det skal stilles lavere krav til en innvandrer eller en jente, men å se på hva som er det egentlige hindret.

Norge sløser fremdeles med ressursene når det stilles mer og mindre meningsløse krav til å godkjenne utdannelser til innvandrerne. Jeg kunne ikke komme i gang på universitetet i Norge fordi jeg i min videregående utdannelse fra Malaysia ikke hadde inkludert norsk historie. Det var et unødvendig krav. Slike krav stilles fremdeles, og hindrer at dyktige folk ikke kommer i gang med sitt yrke fordi det tar ekstrem lang tid å få norske myndigheter til å godkjenne disse utdannelsene.

– Må mannen bli som Fantomet: tøff, men snill?

– I vårt samfunn har vi et bilde av kjønnstrollene som verken mannen eller kvinnen alltid kjenner seg igjen i. Aftenpostens sommerdebatt om språk og likestilling viser at kvinnens rolle ofte kan plasseres inn i hore/madonna-rollen, der mannen har kontroll over kvinnens seksualitet. Mannen på den andre siden skal være aktiv, handlekraftig, fikser alt og tar ansvar. Disse to kjønnsrollene kan ikke sammenlignes. Vi trenger kanskje et mannlig motstykke til hore/madonna-dimensjonen, på samme måten som vi trenger et kvinnelig motstykke til den tøffe og handlekraftige mannen.

Likestilling er ikke å gjøre menn til kvinner, eller kvinner til menn. Likestilling er mye mer å tillate at begge kjønn oppmuntres til å utvikle sine roller til også å omfatte andre roller som vi tradisjonelt ikke har tillagt kjønnene. Et slikt eksempel er at menn blir flinkere til å ta på seg ansvaret for barna. Mange gjør det, men vi har ikke kommet i mål.

---
DEL

Legg igjen et svar