Lovende samarbeidstakter

Uenighetene mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV under mandagens finansdebatt – blant annet om EU og pengepolitikken – har fått enkelte kommentatorer til å mene at tankene om et tettere samarbeid mellom de tre partiene er dødfødt. Det kan vi ikke se at det er grunnlag for å mene. Ingen bør overrakses over at de tre […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Uenighetene mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV under mandagens finansdebatt – blant annet om EU og pengepolitikken – har fått enkelte kommentatorer til å mene at tankene om et tettere samarbeid mellom de tre partiene er dødfødt. Det kan vi ikke se at det er grunnlag for å mene. Ingen bør overrakses over at de tre partiene ikke er enige i ett og alt – ikke minst EU-spørsmålet. Men hadde partienes programmer vært blåkopier av hverandre, kunne de jo rett og slett slått seg sammen.

Å innlede et samarbeid med noen man er enig i ett og alt med, er selvsagt lett. Å overkomme uenighetene for å samarbeide om de grunnleggende tingene man er enig om, er en større utfordring. Men ikke mindre viktig. Norge har i dag en potent høyreside med stor selvtillit, som arbeider for å gjennomføre et program for privatisering og konkurranseutsetting av alle offentlige tjenester. Og som ønsker å dele ut milliarder i skattelettelser til de rikeste, på bekostning av fellesgodene. Da må partiene som ønsker en mer solidarisk utvikling finne sammen. Bare dersom de klarer å etablere et troverdig alternativ til dagens Høyre- og Frp-styre, kan de vinne flertall i 2005.

Det kan se ut som om lederne for de tre partiene hadde et visst behov for å markere avstand under finansdebatten, etter at samarbeidsbestrebelsene igjen hadde blitt nyhetsstoff. Det illustrerer den vanskelige balansegangen alle de tre partiene må gå, mellom å vise enighet og samarbeid på den ene siden, og å markere at det er selvstendige partier med en selvstendig politikk. Det kan oppfattes som taktikkeri, men handler også om at SV, Sp og Ap rett og slett ikke er enig i EU-sak og pengepolitikk.

Den sistnevnte saken trenger ikke bli noe stort hinder for samarbeid. Ap-landsmøtet er enig med SV og Sp i at hensynet til sysselsettingen må ligge til grunn for pengepolitikken. Aps stortingsgruppe er heller ikke uenig med sitt landsmøte, men mener dagens mandat til Norges Bank tar hensyn til dette. Derimot er det klart at EU-saken hele tiden vil kunne skape trøbbel for de tre partiene. Den dagen Arbeiderpartiet bestemmer seg for å trekke spørsmålet om EU-medlemskap fram igjen, er grunnlaget for en flertallskonstellasjon til venstre borte.

Det finnes derfor ingen tvil om at Ap må akseptere at et venstresamarbeid blir et nei-samarbeid, i den forstand at samarbeidet bare lever fram til EU-medlemskap settes på dagsordenen. Det bør om ikke være godt nytt for nei-siden.

---
DEL

Legg igjen et svar