Løp, Leyla, løp

Dil Leyla Regi: Asli Özarslan Tyskland

Etter 20 års utlendighet ble Leyla Imret ordfører i sin fødeby – som er sentral i den vedvarende tyrkiskkurdiske konflikten.

Filmskaper Asli Özarslan så Leyla Imret første gang i en avis. Imret hadde siden barndommen bodd i Tyskland, men var nå vendt tilbake til hjembyen sin i sørøstre Anatolia etter 20 år. Vel tilbake ble hun valgt til borgermester – den yngste i Tyrkia. Özarslan var på den tiden på utkikk etter et emne for eksamensfilmen sin. Hun ble fengslet av denne unge, engasjerte kvinnen, og bestemte seg for å finne ut hvem personen Leyla Imret var. Det som i utgangspunktet skulle være et filmportrett av en ung borgermester, tok dog en uventet vending da den politiske spenningen vokste i forbindelse med de nasjonale valgene i 2015. Dil Leyla ble ikke bare et portrett av en ung politiker, men en intens fortelling som åpnet øynene for det eksplosive politiske klimaet i Tyrkia.

Å vende tilbake. Filmen åpner med bilder av vold mellom kurdiske sivile og offisielle representanter for de tyrkiske myndighetene. Med sin hovedsakelig kurdiske befolkning har Leylas hjemby Cizre, vært en del av arenaen for den tyrkiskkurdiske konflikten i flere tiår. Leylas far var en kjent kurdisk geriljakriger. Da han ble drept, bestemte Leylas mor seg for å sende datteren til slektninger i Tyskland, der hun kunne være trygg. Da var hun fem år.

Mens hun bodde i Tyskland, følte Leyla hele tiden at noe manglet i livet hennes. Og da hun vendte tilbake til Cizre etter tjue års fravær, gjenoppdaget hun en verden som hun på dette tidspunktet kun hadde vage erindringer fra. Regionen så ut til å ha roet seg betydelig siden den gang, så Leyla besluttet å forlate Tyskland for godt. Hun ville dra tilbake til Tyrkia for å hjelpe til med gjenoppbyggingen av sin barndoms by. Det konservative samfunnet hun forlot som barn, ønsket henne velkommen tilbake og så en fremtid i henne. Hun planla å skape et normalt liv for innbyggerne ved å lage parker og lekeplasser, og gi Cizres barn muligheten til å få den barndommen hun selv aldri fikk.

Personlig fokus. Filmen tar ikke sikte på å belyse det som er en gammel og svært sammensatt konflikt i Sørøst-Tyrkia. I stedet fokuserer den på en engasjert kvinne som traff en personlig beslutning drevet av følelser av tilhørighet, ansvar og håp, og som uvegerlig endte opp som en del av den politisk og sosialt komplekse veven i regionen.

Filmen har blitt en intens fortelling om det eksplosive politiske klimaet i Tyrkia.

Den første tiden etter at hun ble borgermester, synes alt å gå bra. Bare Leylas mor er skeptisk og bekymret på grunn av datterens hjemkomst og politiske engasjement. Dette kan imidlertid lett avfeies som intet mer enn moderlig engstelse.

I den første halvdelen av filmen følger kameraet Leyla i hennes daglige arbeid som borgermester. Disse scenene klippes sammen med med historiene hun forteller om tiden sammen med familien i Cizre og i Tyskland. Uansett omstendigheter virker det som om hun aldri glemmer at hun er politiker med en offisiell rolle. Det kan dermed være vanskelig å lese Leylas personlige reaksjoner, selv om det ikke er noen tvil om at de er der. Når hun blir spurt om hun er redd, svarer hun at hun er redd for folket sitt. Jo mer vi ser henne, jo mer føles personen Leyla som et mysterium.

Men paradoksalt nok peker hennes urokkelige ro på noe rørende. Når hun blander seg med mengden, trykker hender og besøker anleggsplasser og nabolag, hender det ofte at den unge ordføreren virker fryktelig alene. Hun går aldri fullstendig opp i omgivelsene sine. Kanskje er det nettopp denne kontrasten mellom hennes ytre ro og hennes stillferdige ensomhet som gjør at man så fort ønsker å komme tettere innpå henne.

Voldelige valgspenninger. Filmen tar en uventet vending rundt valgene i november 2015, da spenningene raskt eskalerte til voldelig konflikt. Tyrkiske sikkerhetsstyrker beleirer Cizre og innfører portforbud som varer i åtte dager. Leyla fjernes fra stillingen sin med beskyldninger om at hun stimulerer hat og støtter terrorisme, og hun tvinges til å gå i skjul. Et nytt portforbud følger i desember 2015, og varer i nesten tre måneder.

På opptakene som ble gjort i denne perioden mens hun lever i skjul, virker Leyla forandret. Når hun ikke lenger er borgermester, blir hun redusert til en ung kvinne i fare. De gamle spøkelsene fra fortiden vekkes til live igjen, og hennes håp og besluttsomhet skrumper inn til frykt og fortvilelse.

Den unge ordføreren virker fryktelig alene.

Fra dette punktet er narrativet ikke lenger karakterdrevet; i stedet følger dokumentaren de politiske hendelsene og konsekvensene disse får. Filmteamet ser seg nødt til å forlate Tyrkia. Bildene av en Leyla i skjul er de siste opptakene av henne i resten av filmen. Familiens bekymringer og mangelen på videre opptak etterlater et ubehagelig tomrom, og du blir sittende igjen sulten på en oppklarende slutt: Hvor Leyla befinner seg nå, og hvordan hun har det. Vil hun kunne returnere til et noenlunde normalt liv? Her er det at morens frykt blir virkelighet, og den verdenen som Leyla ønsket å forandre, sugde henne i stedet inn og fikk henne til å forsvinne fra hennes egen historie.

Dil Leyla ble vist under Movies That Matter-festivalen i vår. Leyla Imret var invitert som gjest, men kunne ikke komme. Hun er for tiden nektet å forlate Tyrkia, og kan etter all sannsynlighet vente seg en lengre fengselsstraff. Etter familiens ønske er filmen ikke vist i Tyrkia, og vil neppe bli vist
der i overskuelig fremtid.

---
DEL