Lokalvalgene blir dommen over Blairs krig

Tony Blairs politiske liv avhenger av hvilken rolle FN får i Irak. Det tror Anne Campbell, statssekretæren som gikk ut av regjeringen da Storbritannia gikk inn i Irak. 1. mai er det lokalvalg. Det blir også en måling på Tony Blairs stilling i øyriket.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

LONDON: Mens statsminister Tony Blair kjemper for å sikre FN en rolle i gjenoppbyggingen av Irak, venter en annen stor utfordring på den politiske hjemmebane: Gjenoppbyggingen av Labour. Og her i Storbritannia spør man seg: Kan han bygge bruer? Blir han tilgitt av sine egne?

En del av svaret får politikerne ventelig allerede i lokalvalgene den første torsdagen i mai, som i år sammenfaller med arbeiderbevegelsens dag. Både oppslutningen og resultatet av valget vil langt på vei bli tolket som et folkelig svar på Blairs handlemåte i Irak-krigen. Valget vil også fortelle hva slags oppfatninger folk sitter igjen med. Er Blair en modig og standhaftig mann som våget å stå på sitt fram til pressefotografene kunne ta bilder av jublende irakere? Eller tok han sitt folk med på et krigstokt det internasjonale samfunn godt kunne vært foruten?

Blair styrket

For den vanlige brite er det nok ikke helt lett å gjøre seg opp en mening. I det daglige hører man gjerne at det virker som om Tony er en mann som vet hva han gjør. Men andre spør om de jublende irakerne virkelig er så glade som det så ut til. Og mange er nok de som la merke til ITVs morgensending første påskedag, der reporteren fortalte om fiendtlig stemning i Bagdads gater og slo fast at vi ser ikke ut til å ha vunnet kampen om irakernes hjerter og sinn, slik håpet var.

Uansett utfall av valget vil det bli knyttet ganske direkte til personen og politikeren Tony Blair, og dermed styrke, eventuelt svekke hans posisjon i partiet. Tirsdag gjenga pressen en måling som viste at Blairs rykte er forbedret. 49 prosent syns nå at han gjør en god jobb som statsminister, mens 42 prosent syns det ikke. Og blant Labours velgere spesielt kunne Blair glede seg over at tallene var henholdsvis 80 og 14.

Mange grøsset nok over en annen nyhet samme dag. Labour-politikeren George Galloway, en fremstående skikkelse i Stop the war-bevegelsen, skal ha stått på Saddam Husseins lønningsliste. Galloway avviser anklagene i oppslaget.

Høydramatiske døgn

Det er et historisk sus over inngangshallen til det britiske underhuset, House of Commons, i Westminster, med statuene av de mange mektige menn i britisk og internasjonal politikk. Også nylig ble det tatt beslutninger av historisk betydning ennå ingen kjenner den fulle rekkevidden av. Det er nå blitt kjent, og bekreftet av statsministeren selv, at alt var gjort klart til å møte et eventuelt nederlag i Irak-krisen. Det fantes planer både for tilbaketrekking av de britiske styrkene og for Blairs avgang.

På en vanlig ettermiddag i april er det lite spor av de høydramatiske døgnene i februar og mars. Her strides ulastelig antrukne politikere i en ytterst beleven og humoristisk tone, selv på en dag da den relativt dystre økonomiske situasjonen står på dagsordenen. Men gemyttligheten til tross – i dette forum har mange Labour representanter hatt det svært vanskelig. Pressen mener å vite at de mange ble utsatt for et formidabelt press i Irak-spørsmålet. Og det er fortsatt et stort sinne i deler av Labour som pressebildene av jublende irakere ikke har kunnet døyve.

Irak blir karakterisert som Blairs nær døden-opplevelse. Men han fikk det som han ville. Med 396 mot 217 stemmer. Av de 217 opprørerne var 139 hans egne.

Trakk seg fra regjeringen

En av dem som stemte imot statsministeren den opphetede kvelden i mars var Anne Campbell, som har representert Labour i Underhuset i 10 år. I likhet med fem andre valgte hun å trekke seg som medarbeider i regjeringen. Campbell satt som statssekretær i handels- og industridepartementet.

– Uten en andre FN-resolusjon kunne jeg ikke være med. Det var en vanskelig avgjørelse, men jeg var nødt. Og jeg angrer ikke, sier Campbell, som tar imot i rådhuset i Cambridge. Hun tilhører ingen spesiell fløy i partiet og har alltid tidligere sett på seg selv som en typisk lagspiller. – Mange ble overrasket over at jeg virkelig gjorde det, at jeg tok konsekvensen av det jeg mente. Det er nok en utbredt oppfatning i dag at politikere er kyniske, sier Campbell.

Selv om hun trakk seg fra regjeringen møter hun fortsatt som Labour-backbencher. – Det er ingen fiendtlig stemning i underhuset, vi omgås fortsatt med respekt for hverandre, sier hun, men medgir at ute i distriktene møter hun mange sinte og opprørte mennesker.

Mer sammensatt

Om Tony Blairs framtidige skjebne i britisk Labour sier hun: – Hvis vi blir sett på som frigjørere, hvis det blir funnet masseødeleggelsesvåpen, og hvis FN får en rolle i gjenoppbyggingen av Irak, kan partiet komme til å tilgi Tony Blair. Og ærlig talt, jeg tror Tony kjemper nå for å sikre FNs rolle.

Det vil være delte meninger om den første forutsetningen er oppfylt. Og ennå vet ingen hva som blir det endelige resultatet, med hensyn til våpenfunn og FNs rolle. Slik sett kan Blairs skjebne synes usikker, men foreløpig er det ingen ting som tyder på at han har reelle rivaler i sikte. Han var bare 43 år og tidenes yngste da han første gang ble landets statsminister i 1997. Han har uten tvil vært en populær lederskikkelse. Men bildet er mer sammensatt nå. I pressen blir han kommentert og analysert, og det synes som om han på en ny og annen måte enn før er blitt en kontroversiell politiker. Fortsatt får han gjennomgående gode karakterer for form. «The Guardian» slår fast at Blair er blitt en stor helt i USA, men spør hvor lenge kommer han til å føle seg vel i det selskapet. Magasinet «The Spectator» skriver bitende ironisk om Blairs hellige krig og om den helt spesielle forbindelsen som synes å eksistere mellom Blair og Gud.

Mediestrategisk blinkskudd

Inntil videre kan det se ut som om Tony Blairs sterkeste kort først og fremst er ham selv og hans appell som lederskikkelse for de mange. Det har han og hans medierådgivere åpenbart visst å utnytte. Det var således «The Sun», landets mestselgende tabloidavis som har støttet Blair offensivt gjennom hele krigen, som fikk æren av det første åpenhjertige intervjuet med statsministeren etter at krigen startet. Det kom langfredag, på en ellers avisfattig dag.

Ifølge avisen er det en avslappet Tony Blair som snakker åpent om de mørkeste timene, da han fryktet at han var ferdig som statsminister. Intervjuet finner sted i rosehagen til statsministerboligen i Downing Street. Det meste av intervjuet handler om mennesket og familiemannen som har lagt bak seg en tøff tid.

Han medgir at han på et tidspunkt undret seg om de hadde feilberegnet graden av motstand. Og han fastholder at «vi kommer til å finne masseødeleggelsesvåpen». At han nå erkjenner at han hadde «krigsnerver» er blitt lagt merke til. I en annen oppfølger heter det om de angivelige masseødeleggelsesvåpnene at Blair risikerer et nytt opprør fra egne rekker. De frykter for at mangelen på avdekking av slike våpen kommer til å bekrefte at krigen var ulovlig.

Mer sårbar

Jo visst har han lagt bak seg en tøff tid, slik det framgår av påskeintervjuet i «The Sun». Men han har atskillige slag å kjempe på hjemmefronten, og de begynner nå, mener politiske observatører. Hvis oppfatningen er at krigen har gått bra, vil haukene i partiet at statsministeren står på for å få til en ny folkeavstemning om euroen om et års tid, og dermed før neste parlamentsvalg i 2005. Men euroskeptikerne tror ikke tida er inne. De viser til kranglingen med franskmennene og inntrykket av franske feiginger som er skapt i opinionen.

Det er rimelig å tro at «de lojale» vil vente å få noe tilbake. Slik sett kan det skape ny dynamikk på den hjemlige politiske arena ved at kommunikasjonen mellom statsministeren og partiet blir mindre ensidig. De første høylydte kravene om en sterkere vektlegging av den økonomiske fordelingspolitikken er allerede kommet. Det er duket for tautrekking om kontroversielle saker, som kvaliteten på offentlige tjenester, og mer spesielt forsøk med privatisering av sykehus, og gebyrene for universitetstuderende.

Står sterkt

Labour står i dag sterkt i britisk politikk. I Underhuset har de 410 av 659 representanter. Til sammenligning har det konservative partiet 163 representanter, mens liberaldemokratene har 53. Småpartiene har til sammen 33 representanter. Labour er således en formidabel politisk kraft, og det blir avgjørende å holde troppene samlet. Til å hjelpe seg utnevnte Blair for kort tid siden en kjent parti- og fagforeningsmann til ny partiformann. Skotten Ian McCartney har tidligere spilt en nøkkelrolle i forholdet mellom regjering, parti og fagforeninger. Det skjedde under den lange arbeidskonflikten med britiske brannmannskaper.

Det er ellers ventet ommøbleringer i regjeringen, men at Blair venter en tid før han setter sammen laget som skal fungere fram til neste parlamentsvalg. Det er knapt noen som tror at Blair har andre planer enn å fortsette som Storbritannias statsminister.

Frank Sinatra-måten

Dersom Tony Blairs videre omdømme og skjebne i partiet er tett knyttet til hva som blir FNs rolle i Irak, er det også i dette tilfelle tidlig å spå om framtida. Det gjenstår å se hva denne rollen konkret kommer til å gå ut på i gjenoppbyggingen av Irak, og hvordan resultatet av Blairs anstrengelser kommer til å bli forstått, forklart og markedsført. Men forventningene er der. «Blair kommer til å presse Bush om FNs rolle» het det optimistisk i et førstesideoppslag i «Financial Times» i slutten av mars. «The Guardian» vurderte det slik noen uker seinere at Blair åpenbart har greid å bevege den amerikanske presidenten noe, men ikke nok. – USA virker bestemt på å gjøre det på sin måte. En slik Frank Sinatra-holdning til nasjonsbygging kan i verste fall bli et forspill til en kakafoni av uorden og disharmoni, het det på lederplass.

En annen britisk politiker som kan komme til å medvirke i spillet om FNs rolle er utviklingsminister Clare Short. Short er nå kjent som den statsråden som truet med å trekke seg under forspillet til krigen, men som likevel ble værende hos Blair. Det ble utlagt som at hun var lovet innflytelse i spillet om planleggingen av Iraks framtid. Rett før påske var hun på banen igjen med kontroversielle uttalelser. Saddam Husseins fall kan ikke rettferdiggjøre tapet av et eneste liv, sa hun. Hun mente også at det var for tidlig å si noe sikkert om hva slags effekt Irak-krigen har på statsministerens ry på lang sikt. Disse utsagnene ga fart til nye spekulasjoner om hva hun kan finne på. Det er ventet at hun enten trekker seg, og det vil selvsagt bli lagt merke til, eller hun blir skiftet ut.

Gatas parlament

Tony Blair fyller 50 år den 6. mai, og sa i påskeintervjuet med «The Sun» at han ikke ser fram til å fylle 50. – For meg høres det virkelig gammelt ut, sa statsministeren. Mange spår at han sitter godt i mange år ennå. Men ikke alle. Den britiske «apati-generasjonen» har våknet til live, skal vi tro de unge selv. Og de skal nok uansett vite å utfordre Tony Blair, slik de og krigsmotstandere i alle aldre har gjort under hele Irak-krisen. På Parliament Square, tvers overfor Westminster, er det ikke de sofistikerte dueller som gjelder. Her har det lenge vært klare meldinger i rød skrift til statsministeren: Shame on you!

---
DEL

Legg igjen et svar