Løgner på tilbud

Hviterusslands president, Aleksandr Lukasjenko, har vært vant til gode tilbud både fra Russland og Vesten. Å ikke holde egne løfter, er en vane vond å vende.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Prisbelønte Iryna Khalip har vært redaktør for to aviser som har blitt stengt av hviterussiske myndigheter. Har gjentatte ganger blitt saksøkt for sin journalistisk aktivitet. Ble fengslet sammen med sin mann og tidligere presidentkandidat, Andrei Sannikov, i protestene mot valget 19. desember 2010. Hun ble 16. mai dømt til to års åpen soning. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

Minsk, Hviterussland. I det øyeblikket Russland anerkjente Abkhasia og Sør-Ossetia som selvstendige stater, lovet Lukasjenko å gjøre det samme. Nå som tre år er gått, får Hviterussland fremdeles olje og gass til fordelaktige priser av russerne, men selv har presidenten glemt sine løfter.

Trolig har han fått det for seg at han aldri har lovet noen ting, på tross av den enorme mengden videomateriale og nyhetsartikler der han uttaler at han umiddelbart skal gi Russland den glede å slå seg sammen med dette «sterke og respektable» forbundet av stater som har valgt å anerkjenne Abkhasias og Sør-Ossetias suverenitet: Russland, Nicaragua, Venezuela og Nauru.

Akkurat slik Russland har gjort i ulike stadier av sitt styre, har Lukasjenko også lovet EU en hel del. Det europeerne husker tydeligst, er løftet om utviklingen av frie, transparente og demokratiske presidentvalg i bytte mot tre milliarder Euro i uforpliktende europeisk støtte til lille Hviterussland.

Polens og Tysklands utenriksministre, Radoslav Sikorsky og Guido Westerwelle, kom for å handle med Lukasjenko. De lovet tre milliarder, Lukasjenko lovet valg – og de skilte lag igjen, godt fornøyde med hverandre.

Da valget fant sted den 19. desember – eller rettere sagt, natten etter valget – kunne verdens mediekanaler rapportere utrolige nyheter: Samtlige av Hviterusslands presidentkandidater var blitt arrestert, i tillegg til 600 andre mennesker.

Bildene av politivolden mot hviterussere som hadde gått ut i gatene for å protestere, gikk over TV-skjermer på hele kloden, og verden gispet. Selv de som ikke hadde vært interessert i Hviterussland og ikke trodde at noe grusomt foregikk der, forsto at dette virkelig er et land der grusomme ting foregår.

Aktivister arrestert

En av de arresterte presidentkandidatene var min mann, Andrej Sannikov. De dømte ham til fem års frihetsberøvelse. Andre presidentkandidater, som Dmitrij Uss og Nikolaj Statkevitsj, fikk henholdsvis fem og et halvt og seks års fengsel.

Jeg ble arrestert sammen med min mann, og etter fem måneders isolasjon kom jeg ut til to års åpen soning (om to år må jeg altså tilbake i fengsel) og gledet meg over å høre Europas reaksjon på voldshandlingene: Ingen forhandlinger, kun betingelsesløs løslatelse og full rehabilitering av de politiske fangene.

Men sommeren gikk, og EUs stemme ble svakere. I august ble Ales Bjaljatskij, en av de mest betydningsfulle hviterussiske menneskerettighetsaktivistene, arrestert. Han var leder for menneskerettsorganisasjonen «Vjansa», og visepresident i den internasjonale føderasjonen for menneskerettigheter (FIDH).

Det må sies at det var takket være Bjaljatski og «Vjansa» at våre slektninger fikk betalt advokatene til meg og min mann, og takket være «Vjansa» at alle som deltok i protestaksjonene og etterpå ble dømt til å betale enorme bøter, har mulighet til å få dem betalt. Bjaljatskij er nå arrestert under anklager om skatteunndragelse.

Hva gjør så Europa med dette? De fortsetter å inngå avtaler med Lukasjenko. I begynnelsen av september kom det fram at det nettopp er blitt avholdt et hemmelig møte mellom Lukasjenko og Bulgarias utenriksminister, Nikolaj Mladenov.

Mladenov dro til Minsk for å være nøytral – han representerte verken EU eller Hviterussland. Lukasjenko møtte ham, og lovte å løslate alle politiske fanger i begynnelsen av oktober.

Kjøp av løgner

Det første spørsmålet som dukker opp, er følgende: Hvorfor ikke løslate dem med det samme i stedet for å vente en måned? Det andre spørsmålet er beslektet med det første: Hva har Bulgarias utenriksminister lovet Lukasjenko på EUs vegne i bytte mot disse løslatelsene?

Det finnes et elementært og logisk svar på det første spørsmålet: Lukasjenko har ingen planer om å løslate de politiske fangene. Han bare trekker ut tida i håp om å kunne øke prisen på dem, og deretter tjene noen penger uten å holde det han har lovet. Slik har han alltid gjort det. Om det virkelig var et ønske fra hans side om å løslate disse fangene, ville han ha gjort det umiddelbart, for å vise sin gode vilje.

Svaret på det andre spørsmålet ble gitt i en artikkel som stod på trykk i den polske avisa «Rzeczpospolita» forrige mandag. Den siterte en kilde i det polske utenriksdepartementet, som fortalte at Nikolaj Mladenov hadde lovet Lukasjenko to milliarder Euro i uforpliktende støtte i bytte mot frigjøringen av de politiske fangene.

Selvsagt ble dette benektet av den bulgarske utenrikstjenesten. Men for bare noen uker siden benektet de også at selve møtet hadde funnet sted. Så beklager, bulgarske ambassadører, men det er ikke lett å tro på dere lenger.

Slik har Vesten nok en gang kjøpt (eller kanskje heller solgt?) en av Lukasjenkos løgner. Vi skal ikke snakke mer om de to milliardene, vi skal snakke om noe annet – det aller viktigste. EU er på alle måter enige om at det er viktig å gå inn i dialog med diktatoren. Det er kun ett kriterium for denne dialogen: Løslatelse av de politiske fangene.

Bytte fengsel mot legitimitet

La oss tenke oss at Lukasjenko i morgen er i godt humør og bestemmer seg for å løslate dem alle – han følger jo alltid sine egne følelser, i stedet for logikk og målbevissthet. Hva skjer så? Vil EU anerkjenne diktaturets legitimitet? Vil de sette seg ved forhandlingsbordet sammen med Lukasjenko? Vil de vente på neste valg mens de aksepterer det sittende regimet?

Vil de berolige samvittigheten med tanken på at de hjalp politiske ledere ut i friheten, samtidig som de glemmer alt EU krevde av Hviterussland for bare to år siden? Det var ikke harde krav: Frihet for politiske fanger, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, endring i valgloven i samsvar med internasjonale normer, etterforskning av forsvinningssakene til flere av Lukasjenkos opponenter mellom 1999 og 2000. Kan en altså bare glemme alt dette?

Jeg ser at de nå ikke bare glemmer dette, men også sine personlige krav. I en samtale med meg uttalte en diplomat fra et EU-land: «Til helvete med rehabiliteringen! La bare Lukasjenko slippe dem ut, så de kommer seg hjem. Så får vi se etterpå».

Det er forstått. De forblir dømte, fradømt sine rettigheter, under oppsikt og stadig risiko for å bli fengslet igjen. Men Vesten vil «hilse løslatelsene velkommen», som det heter på EUs nettsider.

I forrige uke dro jeg til fengselet for å besøke min mann. Vi ble innvilget et møte. Vi diskuterte handelen Europa nettopp har gått inn i igjen. Min mann, Andrej Sannikov, hadde bare noen enkle ord å si om dette: «Jeg bytter ikke min fengsling mot en diktators legitimitet».

Han ønsker ikke å bli gjort til en handelsvare. Han ønsker ikke at Vesten bytter hans frihet mot Lukasjenkos rett til å kalle seg Hviterusslands president, noe han allerede ikke er. Men Europa er allerede i ferd med å skrive ut en sjekk under en magisk formel: «Stort salg i dag – kjøp fri to politiske fanger, for prisen av én!»

Oversatt fra russisk av Kristian Krohg-Sørensen

(Dette er et utdrag fra Ny Tids ukemagasin 23.09.2011. Les hele ved å kjøpe Ny Tid i avisforhandlere over hele landet, eller ved å abonnere på Ny Tid klikk her. Abonnenter får tidligere utgaver tilsendt gratis som PDF.)

---
DEL