Øystein Windstad
Undersøkende journalist i Ny Tid.

Norge skal nå utlevere folkemord-anklagede Eugene Nkuranyabahizi til Rwanda, der han risikerer fengsel på livstid. Ny Tid kan dokumentere at vitne etter vitne snakker usant, likevel blir de trodd på av både Kripos og norsk rettsvesen.

Frankrike, Canada, USA og Storbritannia utleverer ikke personer anklaget for folkemord til Rwanda. Bakgrunnen er sterk mistanke om falske anklager, og at hverken menneskerettigheter eller rettssikkerhet vil bli ivaretatt i Rwanda.

«Absurde vitneforklaringer». Ny Tid har tidligere omtalt at vitner mot Eugene Nkuranyabahizi forteller at de ble presset av rwandiske myndigheter til feilaktig å anklage ham. Nå viser det seg at også en rekke andre vitner har løyet og blitt trodd av norske myndigheter. Ny Tid har fått innsyn i deler av etterforskningsmaterialet og avhør gjort av Kripos. Disse avhørene har blitt kryssjekket opp mot hva de samme vitnene har sagt i tidligere rettsaker, der andre fra Rwanda har blitt anklaget og dømt for folkemord. Dette dokumenterer at en rekke vitner har løyet, noe som ikke har blitt plukket opp av hverken Kripos eller norsk rett.

Forsvarer Brynjulf Risnes i Matrix Advokater sier til Ny Tid: «Det er opplagte feil i forklaringene som går over i det absurde. Man ser et klart mønster i at vitneforklaringene bærer preg av å være konstruerte. Vi ser blant annet flere som under avhørene med Kripos leser fra lapper.» Han har gått gjennom rettsaker blant annet i FN og Finland som avdekker at vitner har løyet til politietterforskere.

Hvorfor? En motivasjon kan være at myndighetene i Rwanda har interesse for folkemordsdommer, da de kan ta eiendommene fra de dømte og dele ut verdiene. Opposisjonelle og mennesker som myndighetene i Rwanda misliker har også tidligere blitt feilaktig anklaget for folkemord eller folkemordfornektelse. De bevarer gjerne egen makt ved å undertrykke mennesker i eksil og opposisjon.

Vitnet som har forklart at han var på to forskjellige steder samtidig, ble aldri konfrontert med selvmotsigelsene, hverken av Kripos eller norsk rett.

På to steder samtidig. Første eksempel på et vitne som tydeligvis lyver er en rwandisk mann som ble trodd av norsk rett. Han fortalte Kripos at han så Nkuranyabahizi delta i et angrep på sivile i landsbyen Cyahinda. Han fortalte de norske etterforskerne at han var i landsbyen i perioden 15.–17. april 1994, og at Nkuranyabahizi var sentral gjerningsmann bak vold og angrep. Men i rettsaken som Ny Tid undersøkte i Finland har mannen fortalt at han flyktet opp til et fjell etter angrepene i landsbyen startet den 15. april. Han forteller også at han flyktet videre til nabolandet Burundi den 16. april, og ble værende der. Vitnet fortalte dessuten finske etterforskere at en helt annen mann var sentral i angrepene og volden i landsbyen, en mann som i rettssaken i Finland ble dømt til fengsel på livstid for folkemord. Forsvarsadvokat Risnes har dette å si om de mange selvmotsigende vitneforklaringene:

«Mønsteret går igjen, og når vi ser dette i sammenheng, får vi det ikke til å stemme. Slik er det med vitne etter vitne. Man finner etter hvert mange holdepunkter for at dette er konstruert. Det er snakk om virkelige hendelser der det har skjedd grusomheter, men det ser ut som om alle plasserer inn Eugene etterpå.» Vitnet som har forklart at han var på to forskjellige steder samtidig, ble aldri konfrontert med selvmotsigelsene, hverken av Kripos eller norsk rett.

Leste fra lapp under avhør. Et annet eksempel er vitnet som ble trodd av Gulatings lagmannsrett. Han fortalte norsk politi at han så Nkuranyabahizi med skytevåpen der det foregikk nedslakting av sivile ved både en kirke og skole i Cyhinda. Også denne mannen har slik Ny Tid finner det avgitt forklaringer til norsk politi som vanskelig kan stemme: I 1995, ett år etter angrepene, fortalte han til FN og den Internasjonale straffedomstolen ICTR at han og flere andre flyktet opp på Nyakizu-fjellet og gjemte seg i fjellsiden mens angrepene foregikk ved Cyahinda-kirken 400 meter unna. Til norsk politi har han fortalt at han var ved kirken hele tiden mens angrepene foregikk, og at han så Eugene bære skytevåpen og delta i angrepene. Heller ikke dette vitnet ble konfrontert med motstridende forklaringer gitt henholdsvis FN-domstolen og norsk politi, hverken av Kripos eller retten. I etterforskningsdokumentene til Kripos står det at mannen hadde med seg en papirlapp som han leste fra under avhøret. Flere andre vitner som har kommet med anklager mot Nkuranyabahizi hadde også med seg lapper i avhørene med Kripos.

Visste plutselig mye. Da lagmannsretten mente det var skjellig grunn til mistanke om at Nkuranyabahizi hadde deltatt eller lagt til rette for folkemord, ble enda et annet vitne trodd – spesielt hans forklaringer om Nkuranyabahizis politiske engasjement. Men Ny Tid finner ut at vitnet imidlertid har gitt helt ulike forklaringer til rwandisk og norsk politi. Til rwandisk politi sa mannen i 2013 at han hadde sett Nkuranyabahizi sammen med en gruppe som deltok i folkemordet den 14. april 1994. I utleveringsbegjæringen blir vitnet sitert på følgende: «Jeg husker hvem som drepte og hvem som ble drept. Nkuranyabahizi var alltid med borgermesteren [tiltalt for å lede drapene, red. anm.] som ga ordre om å drepe alle menneskene.» Vitnet har også forklart at han så Nkuranyabahizi være med på å sette opp en veisperring brukt for å sortere ut flyktende tutsier som skulle drepes.

Dette står i skarp kontrast til hva den samme mannen forklarte i avhør til Kripos et år tidligere i 2012. I Kripos’ egen rapport fra avhøret med mannen står det følgende: «Vitnet vet ingen ting om hva mistenkte foretok seg i folkemordet 1994. Han har ingen informasjon om at mistenkte var involvert i dreping under folkemordet.»  Videre står det: «Mistenkte var ikke blant ungdommene han observerte denne dagen {den 14. april 1994, red. anm.].»

Heller ikke at denne mannen har forklart to direkte motstridende historier ble plukket opp av Kripos eller norsk rett.

I månelys en overskyet natt. Enda et eksempel som også ble vektlagt av norsk rett er forklaringene til to søskenbarn. Ved  nærmere undersøkelser viser de seg å umulig kunne stemme. Begge sier de var sammen og så Nkuranyabahizi delta på et møte sammen med landsbyens ordfører, der det ble planlagt massakrer. Den ene av dem forklarer at de så Nkuranyabahizi ankomme møtet da de gjemte seg i en kaffeplantasje. Den andre sier satt i en bar. Møtet foregikk på kvelden, der den ene sier at det var mulig å se Nkuranyabahizi fordi det var fullmåne. Men når Ny Tid ser gjennom en månetabell og meteorologiske rapporter fra stedet ser vi at det var overskyet, og at månen var på sitt minste den 14. april 1994. Den andre forklarte at de så Nkuranyabahizi i mørket på grunn av billys.

«For meg er det ufattelig at Kripos og norske myndigheter kan sende meg til overgriperne i Rwanda»

Men flere andre vitner sier at Nkuranyabahizi aldri var til stede på møtet – blant annet et vitne som bodde i huset hvor møtet ble holdt. Søskenbarna fortsetter med motstridende forklaringer: Den ene av dem sier at Nkuranyabahizi kom kjørende sammen med denne borgermesteren, som på møtet oppfordret til drap, mens den andre sier at han kom gående til fots om lag 20 minutter etter borgermesteren. Borgermesterens sjåfø derimot – som selv har blitt dømt for delaktighet i folkemordet – forklarte at Nkuranyabahizi verken var på møtet eller hadde noe med folkemordet å gjøre.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here