Løgnen om Holocaust

Den amerikanske, og jødiske, forfatteren Norman G. Finkelstein har mye på hjertet om Holocaust-industrien. Det er vel og bra. Men hvorfor trikser han slik med tallene?

Ny Tid

Norman G. Finkelstein inngår ikke blant revisjonistene. Hans oppgjør med Holocaust er ikke oppgjøret med minnene, eller med hva som faktisk skjedde. Istedet er det et oppgjør med den industrien som har fulgt i kjølvannet av seks millioner døde jøder.

Det er i utgangspunktet et hederlig oppgjør. Finkelstein skyter løs på de styrtrike jødene i USA som har dannet mektige brorskap for å tyne mest mulig penger ut av de statene som presumptivt bærer størst skyld i forhold til tilintetgjørelsen av europeisk jødedom: først og fremst Tyskland, men også Østerrike og Sveits med sine blodtilsmussede banker.

Hans anklage er overveldende: jødiske organisasjoner har på den ene siden latt det gå inflasjon i antall overlevende for å få mest mulig klingende mynt i kassa. På den andre siden har de aldri vært interessert i å la disse pengene tilflyte de jødene i hvis navn de driver dette korstoget; ofrene etter Holocaust.

Finkelstein griper fatt i det siste kravet mot den tyske regjeringen, det som omhandler kompensasjon til de tusener, ja, hundretusener, av slavearbeidere som ble tvunget til å arbeide i den tyske industrien under krigen, og da først og fremst rustningsindustrien. For å bevise sin tese om juks og fanteri, setter Finkelstein opp noen tall. Faktisk lager han en lang argumentasjonsrekke som har en eneste hensikt: å få leseren til å skjønne at jøder er like griske, falske og uærlige som de alltid har vært. Noe han slipper unna med fordi han er jøde selv.

Lek med tall

Finkelstein starter sin lek med tall ved å sitere den amerikanske Holocaust-forskeren Henry Friedlander:

“Det var 715.000 fanger i tyske konsentrasjonsleire ved inngangen til 1945. Omlag en tredel av disse, med andre ord 238.000, døde i løpet av våren. Det vil si at 475.000 fanger overlevde og ble befridd av de allierte. Siden jøder hadde blitt systematisk myrdet i leirene, var det bare de som var beordret til tvangsarbeid – i Auschwitz omlag 15 prosent – som hadde noen som helst sjanse til å overleve. Ut fra dette kan man konkludere at jødene ikke utgjorde mer enn tyve prosent av de fangene som ble befridd.”

Vi kan således fastslå, siteres Friedlander, at antall jødiske overlevende ikke oversteg 100.000.

Ut fra dette mener Finkelstein at antall jødiske slavearbeidere i live i dag utgjør et sted mellom 14.000 og 18.000. Likevel; da man startet forhandlingene med Tyskland krevde Holocaust-industrien erstatning for 135.000 nålevende, tidligere jødiske slavearbeidere. Det samlede antall slavearbeidere i live, jøder og ikke-jøder, ble satt til 250.000. “Faktum er, at hvis man skal tro Holocaust-industrien, så er det flere gjenlevende jødiske slavearbeidere i dag enn det var for et halvt århundre siden,” raljerer Finkelstein som avslutter med følgende lange kanonade:

“Mens Holocaust-industrien leker med tall for å øke erstatningssummene, gjør anti-semittene seg lystige på vegne av jødene som ikke engang unnlater å gjøre sitt eget folks død til handelsvare. Ved å drive narrespill med tallene, så er Holocaust-industrien – uavhengig av intensjon – med på å hvitvaske nazismen. Raul Hilberg, den ledende autoriteten på Holocaust, setter antall myrdede jøder til 5.1 millioner. Men – hvis 135.000 jødiske slavearbeidere er i live i dag, må 600.000 ha overlevd krigen. Det er en halv million mer enn anslagene, og denne halve millionen må trekkes fra de 5.1 millionene. Ikke bare gjør det “seks millioner døde jøder”-argumentet mer uholdbart; det gjør også at tallene som Holocaust-industrien legger til grunn raskt nærmer seg de tallene Holocaust-fornekterne opererer med.”

For hvis det var slik at “jøder utgjorde omlag tyve prosent av fangene, samt, slik Holocaust-industriens tall indikerer, at 600.000 jødiske fanger overlevde krigen, da betyr det at tre millioner fanger totalt må ha overlevd. Slik Holocaust-industrien regner, kan ikke livet i konsentrasjonsleirene ha vært hardt i det hele tatt. Istedet kan man se for seg en forbausende høy fruktbarhetsrate og en like forbausende lav dødsrate,” skriver Finkelstein og ironiserer:

Les extrêmes se touchent.

Minnet som ikke passet

I sitt oppgjør med Holocaust-industrien lar Finkelstein de jødiske organisasjonene gjennomgå på en slik måte at venstre-intellektuelle ømt trykker han til sitt bryst. Han viser hvordan nazismens holocaust, et begrep som omfattet alle ofre, ble stjålet av jødene; hvordan det ble til Holocaust med stor H; hvordan jødene har tatt monopol på lidelsene i andre verdenskrig og hvordan de har tømt begrepet for dets moralske dimensjon til fordel for en fysisk: penger.

Han beskriver hvordan utryddelsen av jødene ble et ikke-tema i den kalde krigen. Amerikanske jøder var redd for å stikke seg ut, redd for ikke å framstå som patrioter og vâre for å framprovosere anti-semittisme i et land som hadde gjort Tyskland til en ny alliert og Sovjetunionen til den nye fienden. Holocaust ble “minnet som ikke passet,”og de jødiske elitene tilpasset seg behovene, kravene og begrensningene som lå i den amerikanske utenrikspolitikken til enhver tid..

Og i innenrikspolitikken, for den del. Så sterk var jødenes frykt for politiske stereotypier om “den jødiske bolsjevik” at de ofret sine egne på anti-kommunismens alter, skriver Finkelstein. I den grad Holocaust ble nevnt i det hele tatt under den kalde krigen, var det som ledd i den samme amerikanske utenrikspolitikken som hadde vært gjenstand for en “kinesisk vending” ut fra formelen: nazisme = totalitarisme= kommunisme = Sovjetunionen. Kampen mot nazismen var i bunn og grunn intet annet enn kampen mot et hvilket som helst totalitært system, gikk devisen. Med det tyske demokratiet på plass, med planene klare for en gjenopprustning av landet og med tidligere nazister på plass i byråkratiet, fantes det ikke lenger noe nazi-Tyskland å slåss mot.

Men Sovjetunionen fantes. Og derfor het det fra jødisk hold i USA: “Stalin vil lykkes der Hitler feilet. Han vil feie Europa rent for jøder.” I 1956 fordømte de viktigste jødiske organisasjonene i USA den sovjetiske invasjonen av Ungarn som “bare det første skrittet på veien mot et russisk Auschwitz.”

Så ivrige var jødene etter å markere sin anti-kommunistiske troverdighet, skriver Finkelstein, at det ble viktigere for dem å støtte høyre-ekstreme grupper enn å protestere mot SS-veteraner som entret landet i store grupper. Og så opptatt var de av å innynde seg hos den politiske eliten i USA at Holocaust ble gjort om til et begrepsmessig redskap i kampen mot Sovjetunionen.

Et sterkt Israel

Alt dette endret seg i 1967. Etter seksdagerskrigen oppdaget amerikanske jøder både staten Israel og Holocaust med stor H. Det skyldtes ikke så mye at jødene fikk nye behov som at USA fikk det. Fra -67 var Israel av strategisk verdi for amerikanerne i kampen mot de tilbakestående, arabiske horder. Dermed ble også amerikanske jøder verdifulle.Og siden jødene ble verdifulle på grunn av staten Israel, ble staten Israel verdifull for de amerikanske jødene. Historie, religion og Holocaust ble nye knagger som jødisk identitet kunne henges på.

Men Finkelstein avviser konvensjonell analyse om at Holocaust kom til å bety noe for amerikanske jøder fordi de fryktet at Israel ville bli utslettet – med andre ord en ny tilintetgjørelse. Tvert imot så Holocaust-industrien dagens lys først etter at Israel hadde demonstrert sin overveldende militære styrke i 1967, påpeker forfatteren. Ei heller var det sånn at Holocaust ble en del av jødisk identitet i USA fordi staten Israel var isolert og hadde pariah-status internasjonalt. Holocaust tok av i USA på et tidspunkt hvor Israel var mindre sårbar enn noensinne og fikk mer militær støtte fra USA enn noengang før.

Igjen var amerikanske jøders forhold til sin historie avhengig av hvilke prioriteringer USA valgte å foreta. Holocaust-industrien var ikke resultatet av bleknede minner om nazismen som igjen førte til synkende støtte til og oppmerksomhet rundt Israel. Istedet ble Holocaust, med stor H, det perfekte våpen for å avlede all kritikk mot Israel. Holocaust ble et potent, ideologisk våpen; en verdifull brikke i et maktspill der innsatsen var høy, skriver Finkelstein.

Ved inngangen til 1970 var ikke anti-semittisme noe framtredende trekk ved amerikansk samfunnsliv lenger. Likevel startet man på jødisk hold å ringe alarmklokkene om en ny type spesielt aggressiv anti-semittisme. “Dette kontrollerte hysteriet tjente flere formål. Dels øket det “aksjeverdien” på Israel som et siste redningssted for jødene, om det skulle vise seg å bli nødvendig. Og dels skaffet det klingende mynt i kassa for jødiske organisasjoner som ga seg ut for å bekjempe denne anti-semittismen.

Men den viktigste årsaken til anti-semittismens alarmklokker var et jødisk ønske om å forsvare sine klasseprivilegier. Jødene i USA hadde gått til høyre, sterkt til høyre, og var preget av framgang, suksess og rikdom. Vel oppe på statusstigen overga jødene sine “comrades in arms;” de svarte, og begynte å slåss mot ting de tidligere hadde vært for: som for eksempel affirmative action.

Da den svarte borgerrettighetsbevegelsen flyttet nordover, inn i de strøkene der jødene bodde, ble tonen straks en annen, skriver Finkelstein. Med interessene nå definert i form av klasse snarere enn rase, flyktet jødene fra forstedene like hurtig som de hvite av frykt for at skoler og nærmiljø skulle bli ødelagt.

Holocaust ble et våpen i denne ideologiske offensiven. All opposisjon mot jødiske posisjoner – politiske og andre – kunne avvises som ren og skjær anti-semittisme: ledd i det patologiske hatet som alltid har ligget i alle ikke-jøder. Innenfor rammen av Holocaust kunne alt defineres som anti-semittisme. Det ble umulig å tenke at fiendtlighet mot jøder kunne ha sin grunn i reelle interessekonflikter, skriver forfatteren og fyrer av en ny kanonde: “Akkurat som Israel, bevæpnet til tennene av USA, heltemodig satte palestinerne på plass, satte de amerikanske jødene like heltemodig de svarte på plass. Å angripe dem som minst klarer å forsvare seg, det er det virkelige innholdet i den amerikanske jødedommens nykrevde tapperhet.”

Jøder er bedre

Men Finkelstein er ikke ferdig med jødene ennå. Han har knapt nok begynt. For Holocaust er ikke noe verdig minne om en faktisk historisk begivenhet, slik nazistenes holocaust var. Holocaust med stor H er en ideologisk representasjon av denne hendelsen, noe som er forfalsket og som blir utnyttet av industrien knyttet til dette begrepet. Hensikten er ikke å forstå fortiden, men å manipulere nåtiden, hevder forfatteren.

To sentrale dogmer ligger i bånn for denne bruken av Holocaust: 1: Holocaust var en unik historisk hendelse, og 2: Holocaust var klimaks i et irrasjonelt og evig hat mot jøder. Det første gir ikke mening, mener Finkelstein, dels fordi alle historiske begivenheter er unike og dels fordi Holocaust bærer i seg altfor mange likhetstrekk med andre folkemord i historien.

Bare et loppehopp skiller påstanden om at Holocaust var unik fra påstanden om at Holocaust ikke kan bli forklart rasjonelt, skriver forfatteren. Hvis Holocaust ikke har sine forløpere i historien, da må den stå over historien, noe som betyr at den heller ikke kan bli forstått av historien. Faktisk, fortsetter Finkelstein, så er Holocaust unik fordi den er uforklarlig samtidig som den er uforklarlig fordi den er unik.

Omtalt av Peter Novick som “sakraliseringen av Holocaust” er dette narrespillets mest kjente videreformidler Elie Wiesel. For Wiesel er Holocaust i sannhet et mysteriets religion, noe som leder inn i det mørkeste, negerer alle svar, noe som ligger utenfor, om ikke bakenfor, historien, noe som fornekter både kunnskap og beskrivelse, noe som verken kan bli forklart eller visualisert, som verken kan bli forstått eller overført, noe som markerer historiens ødeleggelse, en mutasjon i en kosmisk dimensjon.

Bare overlevernes yppersteprest, nemlig Wiesel, er kvalifisert til å kaste lys over dette mysteriet. Og likevel, innrømmer Wiesel, – skriver Finkelstein – er Holocaust et mysterium som er ikke-kommuniserbart.

Og forfatteren med ramsalt ironi: For et standard-honorar på 25.000 dollar (pluss en sjåfør-kjørt limousine) foreleser Wiesel om at gåten om Auschwitz sannhet ligger i stillhet!

Å forstå Holocaust rasjonelt, ironiserer Finkelstein, nærmer seg, ifølge dette synet, en regelrett fornektelse av Holocaust. For rasjonalitet avviser nettopp det unike og det mystiske i Holocaust. Å sammenligne Holocaust med andres lidelser konstituerer, for Wiesel, “et totalt forræderi av det jødiske folk.” For Finkelstein derimot er kravet om det unike i Holocaust en form for intellektuell terrorisme som får råde grunnen fordi det adskiller jødene fra andre grupper, fordi det gir deres krav førsteprioritet i forhold til andres krav; fordi det unike i Holocaust er en type moralsk kapital og verdifull eiendom som jødene må kreve suverenitet over.

Og Finkelstein fortsetter: “Påstanden om det unike i Holocaust er i bunn og grunn en påstand om det unike i jødedommen. Det var ikke jødenes lidelser, men det faktum at det var jødene som led, som gjør Holocaust til en unik hendelse i historien. Eller, for å si det på en annen måte: Holocaust er unik fordi jødene er unike.” Noe som ifølge forfatteren er “en avskyelig sekulær versjon av jødene som utvalgt folk.”

Og nettopp her ligger det, ifølge Finkelstein: Holocaust tjener som bekreftelse på at jøder er unike. Fordi jøder er bedre, eller mer suksessfulle, har de pådratt seg de andres vrede, som derfor myrdet dem.

Senteret for denne minnereisen gjennom Holocaust er the United States Holocaust Memorial Museum i Washington, en merkelig museal konstruksjon tatt i betraktning av at USA har så mange egne forbrytelser de kunne ha minnes. (Forestill dere at Tyskland bygde et nasjonalt minnesmerke over det amerikanske slaveriet eller utryddelsen av indianerne, bemerker Finkelstein).

Men det er ikke det verste. For museet toner ned kristenhetens ansvar for anti-semittismen; den sier ingenting om de restriktive immigrantkvotene i USA før krigen, det hausser opp amerikanernes rolle i frigjøringen av dødsleirene og passerer i stillhet den amerikanske rekrutteringen av krigsforbrytere fra nazi-Tyskland etter krigen.

Hva verre er: museet minnes bare jødene. Det faktum at nazistene myrdet en halv million sigøynere; et relativt like stort tap som det jødiske folkemordet innebar, er marginalisert i den permanente delen av utstillingen. De jødiske motivene for det, skriver Finkelstein, er flere: For det første: man kan ikke sammenligne sigøynerliv med jødiske liv! For det andre: Å erkjenne folkemordet på sigøynerne ville innebære tapet av eksklusiv jødisk eiendomsrett til Holocaust! For det tredje: Hvis man erkjente det faktum at nazistene myrdet både jøder og sigøynere, ville påstanden om at Holocaust skyldtes et historisk hat mot jødene bli uoppholdelig.

Forfalsket sin fortid

Finkelstein vender tilbake til antall overlevende og misforholdet mellom de jødene som kunne forlate ghettoene, konsentrasjonsleirene og slavearbeidsleirene. Tallet var ikke høyere enn 100.000, og bare en firedel av disse kan fortsatt være i live i dag. Men fra første stund forfalsket jødene sin egen fortid, skriver forfatteren. Fordi det å ha overlevd nazi-Tyskland ble et dyrebart martyrium, sto jøder fram og påsto de var overlevende selv om de hadde tilbrakt krigen helt andre steder.

Det var mye å hente økonomisk på en slik løgn. Den tyske etterkrigsregjeringen kompenserte jøder som hadde overlevd leirene. Men avtalens bokstav og intensjon ble fra første stund ignorert av dem som skulle forvalte pengene. Tyskland hadde stilt som krav at bare ofre skulle godtgjøres, og jødene hadde garantert at sånn skulle det være. Men de brøt sine løfter.De overlevende fikk bare småpenger, og Finkelsteins mor var blant dem.

Finkelstein siterer sin mor som utbryter: Hvis alle som sier at de er overlevende fra leirene faktisk er det; hvem var det egentlig Hitler drepte?

De som vant økonomisk på oppgjøret etter krigen, og erstatningene etterpå, var de som deltok i forhandlingene om disse oppgjørene: Saul Kagan; leder for den jødiske “konferansen” med en årlig inntekt på 105.000 dollar (og som på toppen av det hele ble dømt for svindel mens han satt i sjefsstolen i en bank i New York); Alfonse D`Amato, som fører Holocaust-søksmål mot tyske og sveitsiske banker for 350 dollar i timen; Lawrence Eagleburger, utenriksminister under George Bush senior, som håver inn 300.000 dollar i året som leder av International Commission on Holocaust-Era Insurance Claims.

I dag har Holocaust-industrien utviklet seg til en rendyrket pengeutpressingsaffære, skriver Finkelstein. Punkt for punkt tar han oss med gjennom kampanjene mot sveitsiske banker, tyske bedrifter og den tyske regjeringen, og diverse andre.

Sveitsiske banker ble terrorisert til underkastelse etter trusler om klasse-søksmål og økonomisk boikott. 1.25 milliarder dollar ble lagt på bordet. Den tyske regjeringen og tyske bedrifter har måttet legge ti milliarder dollar på bordet til overlevende slavearbeidere. En avtale med østerrikske banker er i boks. Og nå er det de fattige landene i Øst- og Sentral-Europa som står for tur. Skriver Finkelstein harmdirrende.

Felles for alle de jødiske organisasjonene, er at de prøver å sluse mest mulig av disse pengene over til seg selv. Over et år etter at avtalen med Sveits ble underskrevet, foreligger det ennå ingen distribusjonsplan, skriver Finkelstein. Og hva skjedde egentlig med de sovende Holocaust-kontoene i amerikanske banker?

Spør Finkelstein også. Og hva skal man si om en sånn brannfakkel av en bok?

Overmodent oppgjør

Det er forførende retorikk. Og vi faller ikke minst for jakten på pengestrømmen, den kyniske utnyttelsen av mordet på seks millioner jøder; den ideologiske bruken av Holocaust for å forsvare enhver handling fra den nåværende bøddel-staten Israel.

Vi faller for den kjetterske måten å behandle temaet Holocaust på. Og vi mener – både før og etter boka – at jødeoppgjørene og pengene knyttet til dem var overmodent for denne type journalistisk gransking.

Finkelstein er refseren i og av det egne miljøet. Ingen ville anklage ham for å være anti-semitt; jøde som han er. I god kritisk tradisjon følger han pengene, ut fra den veldig gamle sannheten om at der det er penger er det også umoral, svik, grådighet og korrupsjon. Jødiske organisasjoner er ikke hevet over en slik kritikk, bør i hvert fall ikke ikke være det. De amerikanske jødene er en sterk gruppe, en suksessrik gruppe; de markerer seg ikke minst innenrikspolitisk i USA og de legger sterke føringer på amerikansk Midtøsten-politikk.

Dessuten er Finkelstein en venn av palestinerne. Han har alle de rette standpunktene knyttet til konflikten mellom Israel og Palestina. Han avslører dobbeltmoralen og hykleriet i både Israels og USAs posisjoner; Israel i forhold til sin nye rolle som undertrykker; USA med sin lange rekke av overgrep både innenfor og utenfor egne grenser.

Han er, kort sagt, venstresidas mann. I vår egen lille andedam selges boka hans på Tronsmo. Han inviteres til det svenske radikale tidsskriftet Ordfront. Han skriver i Le Monde Diplomatique.

Han er vår mann blant flere forfattere som har skrevet kritisk om Holocaust de siste årene. Hans navn er kjent for oss. Det snakkes om ham. Det snakkes ikke så mye om Peter Novick, som skrev boka “The Holocaust in American Life” i 1999. Novick skriver nemlig mindre om penger, bruker mykere språk og er mer opptatt av Holocaust som mentalt og kulturelt fenomen.

For hvorfor er det slik at Holocaust, og det over 50 år etter, har fått slik utrolig renessanse i et land som befant seg langt fra krigens avskyelige senter og hvis jødiske befolkning ikke ble rammet i det hele tatt?

Novick gir et kulturelt svar: det dreier seg om minner og valg som blir styrt mer av samtidens tankeklima enn av hensynet til fordeler og ulemper. Ut fra denne noe luftige innfallsvinkelen henter Novick sine forklaringer på svært så konkret hold, nemlig politiske svingninger og en ideologisk omdreining: nødvendigheten av å la oppgjøret med nazismen vike plassen for oppgjøret med kommunismen.

Finkelstein leser boka til Novick, men blir lite imponert. Ikke fordi det ikke står fornuftige ting der – “The Holocaust in American Life” hører til den ærverdige tradisjonen av møkkagraving, skriver Finkelstein; kanskje med et ørlite snev av spott. Men samtidig er boka, slik Finkelstein oppfatter den, blottet for den type radikal kritikk som intellektuelle tidligere kunne hengi seg til. “Robuste politiske kategorier som makt og interesser på den ene siden, og ideologi på den andre, er byttet ut med begrep som “minner” og “valg” i et velmenende og upolitisk språk,” skriver forfatteren.

Det er språk som får skap-marxister til å juble. Men skal man være stygg; og det skal vi nå, om ikke annet så for argumentets skyld, så kan man godt si, om Finkelstein, at han har blitt venstresidas egen verdige anti-semitt.

Historiens skygger

Bøker behøver ikke nødvendigvis dissekeres. Det kan være fallgruver underveis som man kan leve med, tanker og ideer som er litt på kanten men som likevel kan tolereres fordi de inngår i en større og mer logisk sammenheng. Bøker med de beste intensjoner kan være skjemmet av feil og mangler, og budskapet kan bli borte. Men budskap kan også formilde bokas skavanker fordi det er konklusjonen som er viktig; det endelige målet med boka.

Finkelsteins mål er å avsløre Holocaust-industrien. Men på veien dit er det så mange urovekkende tanker og påstander at det ikke er mulig å overse dem. Stemmer begynner å tale til oss underveis; historiske strenger begynner å dirre. Vi legger merke til ting.

For eksempel denne påstanden: Kravet om det unike i Holocaust, er et krav om det unike i jødedommen. Det var ikke jødenes lidelser, men det faktum at jødene led, som gjorde Holocaust til en unik historisk hendelse.

Eller denne: Holocaust var skygge-versjonen av (jødenes) brautende verdenssuksess; det bidro til å bekrefte jødisk utvalgthet.

Eller: Hva et amerikansk-jødisk barn arver, ifølge forfatter Philip Roth, …. er en form for psykologi; og denne psykologien kan bli oversatt til tre ord: jøder er bedre.

Det er denne selvoppfatningen som ligger til grunn for jødenes beslag av hele Holocaust-begrepet, mener Finkelstein. Jøder tror de er bedre; tror de er utvalgt, og derfor mener de at jødiske liv var og er mer verdt enn sigøynerliv. Det er den enkle grunnen til at en halv million sigøynere ikke blir minnet på samme måte i Holocaust-museet i Washington.

Mener Finkelstein. Og vi går rett på, fordi det passer inn i det andre krammet i boka. Vi kjøper argumentene om at 1: jøder tror de er bedre, 2: fordi de tror de er bedre har de røvet hele Holocaust og gjort seg selv til de eneste verdige ofrene og 3: fordi jødene er de eneste verdige ofrene, er det jødenes rett å kreve erstatning og alle andres plikt å gi den.

Og slik har Holocaust-industrien oppstått. En industri som attpåtil manipulerer med tallene for å tyne mest mulig penger ut av de stater, regjeringer, banker og industri som bærer skyld.

Så er spørsmålet: hvordan får Finkelstein oss med på den eldgamle forestillingen om at jøder er grådige, rike og gjerrige; at de ser seg selv som utvalgt folk og at de nok en gang har dannet et verdensomspennende nettverk – denne gang for å sko seg på Holocaust? Kanskje fordi det er sant. Men hvis det er sant, da er det alltid sant. Hvis det er sant; da er det sant selv når anti-semitter sier det.

Og det er selvfølgelig et svært paradoks.

I sin bok håner Finkelstein jødene fordi de ikke lenger viser noen solidaritet med de svarte. “På samme måte som Israel, bevæpnet til tennene av USA, modig satte palestinerne på plass, satte de amerikanske jødene de svarte på plass. Å laste det over på dem som er minst i stand til å forsvare seg; det er det virkelige innholdet i den amerikanske jødedommens nykrevde tapperhet,” skriver Finkelstein.

Og dermed har jødene nok en gang blitt kollektivt dømt. For jødene har ikke rett til å være egoistiske, slik andre har det. Jøder er en gruppe, og deres handlinger blir vurdert ut fra hvordan gruppa oppfører seg.

Innvandrere som gruppe-syndebukk. Jøder som gruppe-syndebukk. Er det noen forskjell på det? Er ikke begge deler i bunn og grunn … rasisme?

Tvilsom øvelse

Svaret avhenger selvfølgelig av hvordan man ser det. Men i boka er Finkelstein god på å antyde linker til jødiske ideologi-bærere, som for eksempel New York Times hvis sjefredaktør A. M. Rosenthal er en av disse “shtetl-sjåvinistene av øst-europeisk avstamning,” i likhet med borgermesteren i New York; Edward Koch. Det var ankomsten av disse sjåvinistene, hevder Finkelstein, som førte de amerikanske jødene over fra det politiske venstre til det politiske høyre.

Han unndrar seg ikke for å si noe positivt om David Irving heller, riktignok i fotnotene og i form av et sitat. Men det er jo slik han bygger opp hele boka, ved å sitere andre som har mer eller mindre samme syn som Finkelstein. I det hele tatt kan man si at Finkelsteins bok er bygget opp av tre deler: den delen som er verdt å lese er nærmest et plagiat av innholdet i Novicks bok; den delen som omhandler jødenes syn på seg selv og andre er skygger fra historien og den delen som omhandler forfalskningen av Holocaust er tvilsom.

Å regne antall ofre og overlevende av Holocaust er en suspekt politisk øvelse som ikke minst revisjonistene har vært veldig glad i. Det betyr ikke at øvelsen er illegitim i seg selv, men det betyr at den ansvarlige forfatter må holde tunga rett i munnen. Når Finkelstein opererer med ett hundre tusen jødiske slavearbeidere etter krigen, tar han utgangspunkt i de ofrene som kunne forlate leirene da de allierte kom.

Det er stikk i strid med hva rustningsminister Albert Speer forklarte i Nürnberg etter krigen. Ifølge ham var det 14 millioner slavearbeidere i Tyskland i 1943. I 1944 hadde tallet steget til 28 millioner. Bare èn prosent av disse slavearbeiderne kom fra konsentrasjonsleirene, sa Speer i sitt vitnemål – og det siste trenger ikke være sant. Men det gir i hvert fall rom for tvil i forhold til Finkelsteins regnestykke – som hele hans argumentasjon om en kynisk utnyttende Holocaust-industri bygger på.

Det er steder i boka hvor forfatteren forteller at det var 100.000 jødiske overlevende etter krigen. Men det er andre steder hvor Finkelstein slår fast at det var 100.000 jødiske slavearbeidere som overlevde krigen. Tallene får man overlate til historikere som kjenner detaljene. Men for at Finkelsteins regnestykke skal være riktig, kan ingen av de øvrige 27 komma-et-eller-annet millioner slavearbeidere ha vært jøder.

Kanskje er det riktig. Kanskje er det uriktig. Sikkert er det i hvert fall at boka til Finkelstein ikke engang går inn i disse millionene som befant seg utenfor leirene. Det burde han ha gjort hvis oppsettet hans skulle hatt noen som helst troverdighet.

Det er flere ting også. Peter Novick skriver i sin bok, “The Holocaust in American Life,” at antall fordrevne jøder i Tyskland faktisk økte i løpet av det første halvannet året etter befrielsen. Det skyldtes innvandringen av polske jøder som hadde søkt tilflukt i Sovjetunionen under krigen og som nå kom vestover – etter bare et kort stopp i det totalt ødelagte Polen. På slutten av 1946 var det således 250.000 jøder i leire i Tyskland, mot bare 50.000 seint i 1945. Bare en femdel av disse var overlevende fra konsentrasjonsleirene, skriver Novick; men de var alle overlevende av Holocaust.

Finkelstein er ikke enig. For ham er det avskyelig at jøder som klarte å flykte fra nazistene blir behandlet som Holocaust-overlevende, på linje med dem som ikke klarte å flykte. Det kan være et standpunkt, men som vanlig er forfatteren så full av invektiver når han skriver om disse jødiske “ikke-ofrene” – så full av forakt – at Finkelstein undergraver sin egen seriøsitet.

Når fyren likevel opphøyes til en slags ny gud på venstresiden, skyldes det utelukkende at han er så rå i angrepene på den amerikanske og israelske imperialismen. Men det er ingen unnskyldning for Finkelsteins dose med anti-semittisme at han pakker det hele inn i et glanset papir av politisk korrekthet. Gruppestigmatisering er og blir politisk opportunisme, hva enten det gjelder jøder eller andre folk.

Holocaust-industrien er derimot et monster som noen bør plukke fra hverandre. Men boka til Finkelstein er ikke for dem som ønsker å få et innblikk i den pengeindustrien som hviler på de grusomme minnene fra annen verdenskrig. Den boka venter man fortsatt på. I mellomtiden kan man lese Peter Novicks “The Holocaust in American Life.” Den er herved anbefalt – som erstatning.

Kommentarer
DEL