En ny bok med utvalgte essays av Hannah Arendt på 530 sider er nettopp utgitt på Pax Forlag, redigert og innledet av Rune Slagstad – med tittelen Politikk i dystre tider. I denne sammenheng kan vi kikke bakenfor en norsk offentlighet opptatt av falske nyheter og massemedier preget av følelser, krenkethet og underholdning.
La meg hente følgende historie fra middelalderen i boken: En vaktmann med sans for humor kjedet seg en natt i byens utkikkstårn og slo falsk alarm om at fienden nærmet seg – bare for å gi byens innbyggere en støkk. Alle våknet opp med forskrekkelse, for så å komme seg raskt opp på murene for å forsvare byen. Men ikke nok med det, også vaktmannen ble beveget av hendelsen, så «den siste som kom løpende var vaktmannen selv».
Når løgner, retorikk eller propaganda preger offentligheten, skal man ha en viss karakterstyrke, eller sinnsro, for ikke å bli revet med av mengden. Det kan være i jakt på «syndere» eller fiender, men også ekte varslere som Edward Snowden og Julian Assange. Slike mennesker møter oftest reaksjoner – om det ikke er en spøkefugl av en vaktmann – da de seriøst bringer fram fakta om statsmakters overgrep.
Man
skulle tro at storpolitikk burde dreie seg om sannhet, humanisme og fakta – men
vi opplever ofte at det heller er retorikk og løgnaktighet på vegne av egen
interess …
Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.