Løgnaktighet og sannferdighet
Publisert: 03.06.2019
Enny bok med utvalgte essays av Hannah Arendt på 530 sider er nettopp utgitt påPax Forlag, redigert og innledet av Rune Slagstad – med tittelen Politikk i dystre tider.I denne sammenheng kan vi kikke bakenfor en norsk offentlighet opptatt avfalske nyheter og massemedier preget av følelser, krenkethet og underholdning.
La meghente følgende historie fra middelalderen i boken:En vaktmann med sans for humor kjedet seg en natti byens utkikkstårn og slo falsk alarm om at fienden nærmet seg – bare for å gibyens innbyggere en støkk. Alle våknet opp med forskrekkelse, for så å kommeseg raskt opp på murene for å forsvare byen. Men ikke nok med det, ogsåvaktmannen ble beveget av hendelsen, så «den siste som kom løpende varvaktmannen selv».
Når løgner, retorikk eller propaganda preger offentligheten, skal man ha en viss karakterstyrke, eller sinnsro, for ikke å bli revet med av mengden. Det kan være i jakt på «syndere» eller fiender, men også ekte varslere som Edward Snowden og Julian Assange. Slike mennesker møter oftest reaksjoner – om det ikke er en spøkefugl av en vaktmann – da de seriøst bringer fram fakta om statsmakters overgrep.
Manskulle tro at storpolitikk burde dreie seg om sannhet, humanisme og fakta – menvi opplever ofte at det heller er retorikk og løgnaktighet på vegne av egeninteresse. Således er Assange så «farlig» for USA at de vil ha ham utlevert oginnesperret som spion. Løgnaktig nok frakjenner de hans rolle som avslørendejournalist – framfor å innrømme egne krigsforbrytelser. Assanges modige kampmot stormakter har i skrivende stund sendt ham til det engelske fengseletssykeseng grunnet påkjenningene.
Ibok-kapittelet «Sannhet og politikk» fra 1967 skriver Arendt: «Løgner har alltid blitt betraktet som nødvendige og forsvarlige redskaper, ikke bare for politikerens eller demagogens virksomhet, men også for statsmannens.» Og gir det egentlig noen konsekvens å bringe framsannhet og fakta i en offentlighet som styres av myter, populisme ogunderholdning? Arendt spør: «Ligger det i sannhetens innerste natur å være maktesløs, og i maktens innerste natur å være svikefull?»
Med høyrepopulister i Polen, Ungarn, Østerrike eller USA er det viktig å se hva slike politikere gjør. Pax utga nå samtidig Politikk og rett av Carl Schmitt, også den redigert av Slagstad og forsynt med et fyldig forord. I Arendt-boken siterer han Washington Post fra mars i år, hvor det påpekes at Donald Trump har kommet med «9.014 false or misleading claims over 773 days». Vi snakker her om en av flere politikere som har et demokratisk velgerflertall bak seg …
Betyr sannferdighet noe? Arendt fortsetter: «Sjansene for at faktuell sannhet skal overleve et angrep fra makten, er i sannhet svært små.» Hun nevner også Platons huleliknelse, der fangene som er lenket nede i mørket med skyggebilder på veggen, sitter i «fred og fordragelighet i hulen sin som rene bildebetraktere». Kanskje vår tids fjernsynsseere? Og hvem ønsker fredsforstyrrende å gå inn i hulen med sannheter, opplyst av dagslysets virkelighet?
Det kan
… OBS. teksten fortsetter …
Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)
