Løgnaktighet og sannferdighet

En ny bok med utvalgte essays av Hannah Arendt på 530 sider er nettopp utgitt på Pax Forlag, redigert og innledet av Rune Slagstad – med tittelen Politikk i dystre tider. I denne sammenheng kan vi kikke bakenfor en norsk offentlighet opptatt av falske nyheter og massemedier preget av følelser, krenkethet og underholdning.

La meg hente følgende historie fra middelalderen i boken: En vaktmann med sans for humor kjedet seg en natt i byens utkikkstårn og slo falsk alarm om at fienden nærmet seg – bare for å gi byens innbyggere en støkk. Alle våknet opp med forskrekkelse, for så å komme seg raskt opp på murene for å forsvare byen. Men ikke nok med det, også vaktmannen ble beveget av hendelsen, så «den siste som kom løpende var vaktmannen selv».

Når løgner, retorikk eller propaganda preger offentligheten, skal man ha en viss karakterstyrke, eller sinnsro, for ikke å bli revet med av mengden. Det kan være i jakt på «syndere» eller fiender, men også ekte varslere som Edward Snowden og Julian Assange. Slike mennesker møter oftest reaksjoner – om det ikke er en spøkefugl av en vaktmann – da de seriøst bringer fram fakta om statsmakters overgrep.

Man skulle tro at storpolitikk burde dreie seg om sannhet, humanisme og fakta – men vi opplever ofte at det heller er retorikk og løgnaktighet på vegne av egen interesse. Således er Assange så «farlig» for USA at de vil ha ham utlevert og innesperret som spion. Løgnaktig nok frakjenner de hans rolle som avslørende journalist – framfor å innrømme egne krigsforbrytelser. Assanges modige kamp mot stormakter har i skrivende stund sendt ham til det engelske fengselets sykeseng grunnet påkjenningene.

I bok-kapittelet «Sannhet og politikk» fra 1967 skriver Arendt: «Løgner har alltid blitt betraktet som nødvendige og forsvarlige redskaper, ikke bare for politikerens eller demagogens virksomhet, men også for statsmannens.» Og gir det egentlig noen konsekvens å bringe fram sannhet og fakta i en offentlighet som styres av myter, populisme og underholdning? Arendt spør: «Ligger det i sannhetens innerste natur å være maktesløs, og i maktens innerste natur å være svikefull?»

Med høyrepopulister i Polen, Ungarn, Østerrike eller USA er det viktig å se hva slike politikere gjør. Pax utga nå samtidig Politikk og rett av Carl Schmitt, også den redigert av Slagstad og forsynt med et fyldig forord. I Arendt-boken siterer han Washington Post fra mars i år, hvor det påpekes at Donald Trump har kommet med «9.014 false or misleading claims over 773 days». Vi snakker her om en av flere politikere som har et demokratisk velgerflertall bak seg …

Betyr sannferdighet noe? Arendt fortsetter: «Sjansene for at faktuell sannhet skal overleve et angrep fra makten, er i sannhet svært små.» Hun nevner også Platons huleliknelse, der fangene som er lenket nede i mørket med skyggebilder på veggen, sitter i «fred og fordragelighet i hulen sin som rene bildebetraktere». Kanskje vår tids fjernsynsseere? Og hvem ønsker  fredsforstyrrende å gå inn i hulen med sannheter, opplyst av dagslysets virkelighet?

Det kan oppleves som sand i det mediale maskineriet. Arendt skrev for over 50 år siden om faktuelle sannheter som når de strider «mot en bestemt gruppes profitt eller behag, møtes med større uvilje i dag enn noen gang tidligere». Den som avslører reelle hemmeligheter, har alltid «blitt betraktet som en forræder» – legg her til Chelsea Manning, Assange og Snowden i dag. At en offentlighet som får vite om hemmeligheter eller kritiske avsløringer «ofte spontant lykkes i å gjøre enhver offentlig diskusjon av dem til tabu», har vi erfart her i avisen. Straffen kan være hard, latterliggjørende og nådeløs.

Arendt nevner også at i Stalins Russland og det Hitler-Tyskland hun kjente til, «var det farligere å snakke om konsentrasjons- og utryddelsesleirer, som slett ikke var noen hemmelighet, enn å gi uttrykk for ‘kjetterske’ syn på antisemittisme, rasisme og kommunisme».

Allerede i 1967 rettet Arendt, slik vi kan lese i Pax-boken, oppmerksomheten mot «det relativt nye fenomenet med massemanipulering av fakta og meningsoppfatning, slik det har kommet til syne i omskriving av historien, i bildeproduksjon og i reell statspolitikk». Hun skrev om «den moderne politiske løgnen» der samtidshistorien omskrives rett foran øynene våre. Med kjennskap til hvordan Lev Trotskij var «visket» ut i fotografier med Stalin, var hun også klar over billedmanipulasjon, og skriver at «fotografi ikke er ment for å forskjønne virkeligheten, men å gi en fullverdig erstatning for den». Tar bldene over for virkeligheten? Arendt spør: «Hva er det da som hindrer disse nye fortellingene, bildene og ikke-fakta i å bli en adekvat erstatning for virkelighet og kjensgjerninger?»

Det dypere totalitære ligger i å viske ut skillet mellom sannferdighet
og løgnaktighet.

Vi som har fordypet oss i Arendts politiske tenkning, kjenner til at hennes hovedbekymring er det totalitære. Spørsmålet vi her da stiller med Arendt, er om det ikke lenger er mulig å skille tydelig mellom løgnaktighet og sannferdighet. Hun nevner i Politikk i dystre tider spesielt den kaldblodige løgner, som lyver for seg selv og vet det – som det mest ondskapsfulle.

Her kan vi legge til propagandaen rundt Tsjernobyl i 1986 [se Chernobyl, side 10], der sovjetledelsen var mer bekymret for Sovjets rykte internasjonalt enn for de titusenvis som ville dø om de intetanende ble boende i nærheten av ulykkesområdet.

Bestem selv hva du vil kalle «løgnaktig» – om det skulle være  NATOs våpenindustri, farmasøytisk industri, det nye kontrollsamfunnet og terrorister på hvert gatehjørne, eller de mange varianter av kommersiell reklame for produkter som skal gjøre livet ditt bedre.

Løgnaktigheten viser seg som Arendt nevner der «dagens relativt lukkede totalitære regimer og ettparti-diktaturer selvsagt er de absolutt mest effektive aktørene når det gjelder å skjerme ideologier og bilder mot påvirkning fra virkeligheten og sannheten». Og årets Oslo Freedom Forum (OFF)i mai viste oss i sin utrettelige kamp mot autoritære regimer en rekke konkrete eksempler som er utsatt for dette (se Oslofreedomforum.com).

Men både OFF, og mange med oss, er vel like klar over at det dypere totalitære ligger i å viske ut skillet mellom sannferdighet og løgnaktighet – hvor kritikk og politisk motstand nærmest umuliggjøres. Romanen 1984 av George Orwell viser også dette gjennom ødeleggelsen av språket. Med massemedier og uredigerte sosiale medier blir det stadig vanskeligere å se tydelig og rasjonelt hva som er sannferdig.

Arendt nevner Sokrates’ humanistiske utsagn om at «det er bedre å lide urett enn å begå urett». For hvordan kan man leve med seg selv om man handler mot egen overbevisning?

Ser vi til en annen Arendt-bok, The Promise of Politics (2005), er motsigelsene styrende for Sokrates’ tenkning, og dårlig samvittighet styrende for hans handlinger. Sokrates valgte selv å tømme giftbegeret i forsvar for sannheten. Han var blant de få som innså «Jeg vet at jeg ikke vet», det vil si at han innså at han ikke hadde noen sannhet for alle. For slike «universelle» sannheter er undertrykkende. Men han konfronterte menneskene rundt seg, i dialog eller i små grupper, for å gjøre meninger og samtaler mest mulig sannferdige.

Dialogen, den ettertenksomme samtalen eller det mer dialektiske, innehar gjerne noe mer sannhetssøkende enn de mange overtalelsesforsøk vi utsettes for i dag.

Sokrates ble æret av Orakelet i Delphi for å være den viseste av alle, «fordi han hadde akseptert sannhetens begrensning for dødelige.»

Arendt nevner her vennskapet (philia) ut fra Aristoteles’ materialisme og ønske om samhandling, der vi mennesker strever med å frigjøre oss fra livets harde nødvendigheter. Og nytten er stor om man egne meninger blir vennlig korrigert i ærlige samtaler med venner. For den menneskelige fornuft kan iblant være skrøpelig eller ujevnt fordelt. Med en tanke om mer anarkistiske vennskap avslutter jeg fra Politikk i dystre tider: «Vi tror at gledene og belønningene ved fritt samvær er å foretrekke framfor de tvilsomme gledene ved å herske over andre.»