Livstreet som forsvant

Vi bør lytte mer til trærne.

Av Per Ingvar Haukeland

Hvor ble det av livstreet? Treet som sto midt i vår verden, som et gigantisk tuntre på det store bruket, Himmeljorden. Godt plantet i den mørke jorda ga det røtter og føtter til alt levende. Dets grener strakte seg utover, som de kraftfulle armene til Søndre, Nordre, Vestre og Østre, og holdt himmelhvelvingen oppe. Treet var en magisk bro mellom guder og mennesker, luft og jord, ånd og materie, det usynlige og det synlige. Og hva skjedde med de tre seende som voktet treet? De som kjente tiden, til alt som har vært, er, og skal bli. De er verken der eller her lenger. Ingen hører hviskende ord om skjebne eller frihet i suset fra trekronen, bare duren av motor.

En gang traff jeg livstreet i en kjempefuru inne på Gamlegrendsåsen utenfor Kongsberg. Jeg var sju år og fulgte etter min to år eldre bror, Lars – en gammel indianersjel i en norsk guttekropp og selve høvdingen av Kiowa-stammen. Når vi skulle sette opp leir, sa han at vi måtte finne det største treet i nærheten, og be ydmykt om lov. Denne gangen var det min tur. Jeg hadde prøvd det før, uten særlig hell. Med bøyd hode holdt jeg hånden på ru bark. Plutselig kjente jeg en veldig varme strømme mellom hånden og treet. Det kriblet, som om treet kilte meg på innsiden av hånden. Jeg snublet bakover i overraskelsen. Liggende på ryggen så jeg den majestetiske furua bevege på seg. Den lente sine store og sterke grener ut, som for å omfavne meg, og jeg kunne kjenne den si: «Takk for at du spør, lille venn. Velkommen og værsågod.» Jeg kom meg raskt på beina og løp bort til de andre, som lurte på hva jeg drev med. Oppspilt sa jeg at treet hadde sagt at vi fikk lov til å slå leir. «Selvfølgelig, så lenge du spør på en god måte,» kom det litt tørt tilbake fra Lars.

Den store furua – livstreet – hadde åpnet mine øyne for at alt lever og taler.

Den store furua – livstreet – hadde åpnet mine øyne for at alt lever og taler, såfremt jeg er åpen og lytter bakenfor ordene. Den tente en gnist i meg som med flere slike dype møter har vokst til en flamme som brenner for å ta vare på magien mellom alt som lever. Som voksen, etter ti år med studier i USA, blant annet i økofilosofi, dro jeg tilbake til Gamlegrendsåsen for å oppsøke den gamle furua, for å takke den for å ha åpnet øynene mine for Himmeljorden. Jeg fant fram til bekken vi fulgte som barn. Furua stod bakom en åskam ovenfor bekken, men da jeg kom opp på åskammen, kjente jeg et Ragnarok i hjertet – hele området var snauhogd. Et nytt boligfelt skulle opp. Jeg leita meg fram mellom kvist og kvas, fant omsider stubben til den store furua, og satte meg ned og gråt. Ikke på grunn av dem som jobber for føa, ei heller for enda et boligfelt – men fordi dette vise, gamle livstreet ikke lenger kunne åpne nysgjerrige barneøyne. Magien var brutalt brutt av stålets makt, uten følelse for at det er eventyret i vår egen sjel vi hogger ned.
Senere den høsten gikk min bror og jeg en tur langs en strand ved Oslofjorden. Da så vi noe merkverdig. To grener hadde blitt skylt opp på stranden fra den mørke sjøen. De lå der, lysende rene, som om de var blitt renset. Da jeg løftet dem opp, så jeg at de liknet to mennesker, og det slo meg: Magien er kanskje ikke brutt allikevel! En ny verden er mulig. Vi kan gjenfortrylle magien der våre medskapninger igjen får tale. Vi kan gjenskape forbindelsen til livstreet og fornye den hellige pakt mellom himmel og jord. Vi kan igjen la små indianerføtter løpe vilt og levende mellom trestammene. Vi kan ikke la være. En stor og mektig stubbe innpå Gamlegrendsåsen har sagt så.

Per Ingvar Haukeland er naturfilosof fra Høgskolen i Telemark.


VI EIER SKOGENE

Av Liv-K. Nome

Der er den. Fossen. Vakker og foranderlig. Alltid.

Fram til januar 2014 var den bare vakker og flott; et smykke langs veien hjem. Nå går jeg hit hele tida, og nå er den blitt til noe mer.

Jeg har funnet min faste plass; jeg lener meg mot to slanke, gode hasseltrær ved elvebredden. Her tar jeg bildene og filmene mine. Noen ganger bare ett, andre ganger flere. Oftest går jeg hit alene, noen ganger sammen med kjæresten, familien og venner. Hver gang jeg er her, ser jeg noe nytt, hører noe nytt og opplever noe annet enn igår. For det er sant; skogen og fossen er i konstant forandring. De er aldri de samme.

Jeg synes jeg kjenner den nå. Den er min foss, i min skog. Jeg er oppslukt og lager musikk sammen med bandet mitt. Fossemusikk, og fossebilder fra ett og et halvt år som skal bli til filmen «Fossen i grenseland». Jeg synger David Abrams «Prayer», og jeg føler meg ikke alene.

Fossen er min foss, i min skog. Det er klart, noen eier den. Flere grunneiere. For lenge siden gikk de sammen og fikk den verna. Hele elveleiet, og tjue meter på hver side. Det var en stor jobb med sterkt engasjement. De klarte det, sammen med ornitologene som i 2006 utarbeidet en fullstendig ornitologisk rapport.

Elva deler området i to, én kommune på hver side. Den er verna fordi den er så viktig for blandingsskogen, for dyre- og fuglelivet. For ørreten som gyter her hver høst. For traneparet som bodde her det ene året. For fossekallen som var her både i fjor og i år. Med vingebruset sitt helt inne i fossen, minner den meg om kolibrien i Sør-Amerika. Elva er verna, men vi må passe på. Jeg lurer på hvordan vannkvaliteten er. Vannet reiser gjennom nesoddlandets jordbruk, det er ikke økologisk. Klarer fossekallen å finne nok mat? Den liker ikke surt vann, da blir knokler og bein så skjøre – og den lever ikke så lenge.

Strømvesenet hugger gammeltrærne der det går strømledninger. De ligger der ennå, som råtnende lik, ved bredden. Veilaget rydder for at vi skal komme fram med bilene våre. Det er nødvendig, men vi må passe på! Det skal ikke mye buldring og bråking fra trehugging og krattrydding til i hekketida, før fuglene føler seg utrygge og velger andre hekkeplasser.

Folk har så lett for å glemme. Tar fossen for gitt. Lar den være bare et vakkert smykke langs veien hjem. Jeg håper å minne folk om den. Jeg håper å minne folk om vernestatusen. Jeg håper å vekke lysten til andre grunneiere og folk flest om å gå inn for å verne smykker i deres skog. For Staten selger skogen vår nå! Vi må passe på!

Jeg tar bilder i regn og sol og snø og bitende frost. Og jeg lærer meg om livet her; og om livet her før meg. En dag møtte jeg en mann som er født og oppvokst i området. Han fortalte historien om den gangen de bygde en kruttfabrikk her, i 1867. Rett ved fossen, på oversida der. Du kan se den store steinmuren de bygde til fundament. Kraften kom fra fossen. Men bare etter noen måneder gikk den rett i lufta! Ha ha, kan jeg le nå. Det var nok ikke særlig moro da det skjedde. Men det er lenge siden nå, da var det kulturlandskap her. Det gikk sauer langsmed bredden. Det er også funnet rester etter steinalderbosettinger og vikinger. Fossen har vært viktig for mange, mange generasjoners liv og hverdag.

Nå er elva verna, og skogen får regjere. På fuktige somre blir det nærmest regnskog her. Dampende grønt og utrolig frodig. Nå kan vi finne hemmelige lysåpninger og kulper. Skogen brer seg om seg selv, og fuglene elsker den. Folka elsker den. Dyra elsker den. Rådyrene, grevlingen, elgen, reven. Og noen har sett gaupespor.

I CANs monterutstilling på t-banestasjonen på Tøyen får fossen og skogen bli med til byen, slik at alle kan få se. Og jeg tar med diktsamlingen av Hans Børli, setter meg ved fossen og leser «Vi eier skogene», og håper at Staten skal forstå!

 

---

DEL