Egentlig var vi jo ferdig med alle diskusjoner om tvil og tro her i vårt sekulariserte hjørne av vesten. Noe endelig slag fant aldri sted, men det ble stadig tynnere i rekkene blant de kristne og samtidig færre som fant noe behov for å ta livet av den døende.
Men hvor lenge var Adam i Paradis?
Plutselig står vi overfor en høyst levende og førmoderne religion som har gjort gamle verdidebatter som nye. Mange utgåtte sko prøves nå ny ― i “dialogens” navn ― og ikke engang de største optimister tør håpe at glammet kommer til å gi seg med det første. Noen mener islam er livsfarlig og ødeleggende, mens andre står på at den er fin-fin, og at utøverne er akkurat som oss. Begge parter har sannsynligvis rett.
Konfrontasjonene mellom islam og et sekularisert Vesten har dessverre gitt noen den ideen at tro og tvil plutselig er blitt rivende aktuelt igjen. Men det er jo ikke slik: Vi trenger bare å summe oss i litt i møtet med barbari som omskjæring og førmoderne galskap. De største opportunistene argumenterer selvfølgelig for dialog. Og bøker. Her kommer to til.
Gudsjammerlig kjedelig
Kjell Arild Pollestad har vært en fin frontfigur for den katolske kirke. Ikke bare er han smart, han drikker endatil rødvin med Jan E. Hansen og Thiis-Evensen i Roma. Ikke noe vanlig kristent hengehode. Hans bok Peters svar er likevel en underlig sak. Han har konstruert en dialog mellom en “hedning” og “Peter” (den Peter som har vært inkarnert i alle paver). Dialogformen kan jo lette formidlingen, men den kan også være uttrykk for maniert tullball. Pollestads hedning er en drømmehedning han har konstruert for å gi seg selv fritt leide: Denne lever med i tidens materialistiske livsstil, noe han egentlig beklager når han får tenkt seg om, og det får han selvfølgelig i denne samtalen med Peter. Mesteparten er gudsjammerlig kjedelig utlegning av “trossannheter”. Vår venn “hedning” får seg ikke til å stille ubehagelige spørsmål som hvordan de kristne vet hvilke deler av Bibelen som skal tolkes bokstavelig og hvilke som skal fornyes/fortolkes, og han er også høflig nok til ikke å rippe opp i alle pedofiliskandalene i den katolske kirke. Likevel var lesningen av Pollestads bok slett ikke bortkastet: På sidene 123-133 får vi i klartekst at alt er som før: Den katolske kirke er mot sex utenfor ekteskapet, de er mot homosex, de mener abort er det samme som drap, og de er imot prevensjon.
Patetisk etterligning
Human-Etisk Forbund lever også Herrens glade dager og prøver stadig vekk å profilere seg i verdi-landskapet. Dette er ikke helt problemfritt, fordi det aldri har vært klart hva HEF står for ― annet enn at de har en organisasjon som på ganske patetisk maner etterligner alle ritualer og praksiser kirken har holdt på med i det uendelige. En slik organisasjon ― hvor man er enig om at man ikke tror på noen gud ― vil selvfølgelig kunne romme ganske store uenigheter når det kommer til praktisk politikk.
Mens Lars Gule i lang tid har profilert HEF som en organisasjon som skal tolerere alt mulig, deriblant irrasjonell gudstro og diskriminerende praksiser; finnes det andre, som Sara Azmeh Rasmussen som nylig har gått ut og kritisert dette omfavningsperspektivet. Hun mener HEF i mye større grad burde konsentrere seg om religionskritikk. Det er lett å si seg enig: Skal man involvere seg i trosspørsmål idag, så må det være mest nærliggende å se på hvordan tro her og nå brukes til å hindre livsutfoldelsen til andre mennesker og til å undertrykke dem. Det er åpenbart endel praksiser som bør lyn-moderniseres, for å si det slik.
Både Gule og Rasmussen er bidragsytere i boken Didrik Søderlind har redigert. Verdier og verdighet presenterer en litt snodig bukett med bidragsytere: halvparten er gamle HEF-travere, den andre halvparten er kjente og ukjente som på en eller annen måte har beskjeftiget seg med HEF-lignende interesser. Suverent best av alle er filosofen Lars Svendsen som, uavhengig av HEFs snodige påstand om at deres humanisme var noe som oppsto i renessansen, tar med leseren på et lynkurs i humanisme, antihumanisme og posthumanisme gjennom idehistorien.
Mer interne HEF-forfattere diskuterer hva slags salmer og sanger som kan benyttes ved human-etiske sermonier. For det er klart: Blir det for mye Gud, så kan det jo ikke passere i et humanistisk rituale.
Mangler magi
Ettersom jeg selv etterhvert er blitt voksen, må jeg innrømme at slike problemstillinger fremstår for meg som barnslige: Det bekymrer meg fint lite med bilder av Jesus, prat om Gud, og salmer, så lenge venner av avdøde samles til en verdig markering ved en persons bortgang. HEF er også opptatt av at det skal være verdig, men mangler den tradisjonelle og etablerte magien som kirken har i kraft av sin historie: De vil gjerne ha noe som er like flott, men aner åpenbart ikke hvor de skal begynne.
Det er ikke mulig å skjønne hva HEF vil: Alt snakket om verdighet, religionsfrihet, toleranse og menneskeverd, finnes det jo andre og langt viktigere organisasjoner som tar seg av. Jeg tror ikke HEF vet det selv heller: Den organiserte kristendommen taper terreng for hver dag som går; samtidig er HEF for politisk korrekt til å tørre å ta noe oppgjør med islam; og den sekt-lignende samlingen om rasjonalisme og vitenskap som HEF opprinnelig var tenkt som, fremstår vel idag som mer akterutseilt enn noe annet.
For å sette det hele på spissen: Jeg tror ikke på Gud. Betyr det at jeg må melde meg inn i en forening?
Kjell Arild Pollestad:
Peters svar. Kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne
Cappelen 2007
239 sider
Didrik Søderlind (red.):
Verdier og verdighet
Humanist 2007
154 sider
(Publisert i Ny Tid 5. oktober 2007)
