Livsgleden er ikke helt død på Gaza

Gazas innbyggere er blitt en seig befolkning. Musikk, filmer og yrende folkeliv på sandstrendene preger livet, midt i fattigdom og vold. 

Ahmad Alkabariti
Fast korrespondent for Ny Tid i Gaza.

Gaza forbindes ofte med kriser. Og kriser er noe denne kystenklaven, klemt inne mellom Israel og Egypt, har kjent på i årtier. Et raskt søk på nettet resulterer ikke i annet enn historier om kampen for tilværelsen og en fungerende hverdag i et hardt prøvet konfliktområde.

Historier om fattigdom, krig og nød dominerer også når Gaza-stripen, som er hjemmet til nesten 1,85 millioner palestinere og ett av de tettest befolkede områdene i verden, nevnes i sosiale medier.

MIDEAST PALESTINIANS ISRAEL
Alle foto: Av Alkabariti

For de som kjenner byen, er historien annerledes. Den palestinske romanforfatteren Ghassan Kanafani oppsummerte situasjonen godt da han skrev at «alle i denne byen har en rolle å spille».

Denne smale landstripen er smykket med sandstrender og kjærtegnet av det blå Middelhavets sørligste del. Den byr også på et mindre flatterende syn som er mer kjent: haugevis av grå betongbygninger og trange, varme smug.

Men når sommerheten trykker som verst, setter horder av Gazas innbyggere kursen mot stranden for å få et svalt avbrekk fra varmen og dagliglivets press. Da myldrer det av salgsboder og gateselgere som byr på alt fra iskrem og slush med sitronsmak til grillede maiskolber og søtpoteter.

Langs stranden finnes det rekker av kafeer og restauranter som starter dagen med å spille sangene til Fairouz, en velkjent libanesisk sanger.

Palestinians enjoy a day at the beach in Gaza city following a truce between Israel and Hamas.Sommeren bringer også livet tilbake til resten av byen. En spasertur i sentrum preges av duften av grillet kebab blandet med den krydrete aromaen av nyfritert falafel servert med grønn salat og Gazas sterke chilipasta. Tilbake ved strandkanten er det også fullt sesongkjør i bryllupslokalene, der musikken til verdenskjente artister går over høytalerne. Rai-kongen Cheb Khaleds «C’est la vie», indiske Shah Ruk Khan og Britney Spears er alle med på å gjøre gatene feststemte, særlig når bryllupsopptogene som består av rekker av blomsterdekorerte biler spiller høy musikk og tuter i takt med musikken.

I den nordvestre enden av Gaza by, vendt mot stranden, ligger flyktningleiren Shati, som huser nesten 100 000 palestinske flyktninger. Der har en gruppe unge kunstnere startet et prosjekt for å gjøre noe med de triste, grå veggene i leiren. Flyktningene som bor her, er de som ble tvunget vekk fra hjemmene sine i Jaffa og andre kystbyer da staten Israel ble opprettet i 1948, og etterkommerne deres.

En historie av ødeleggelser. Kunstnerne har malt de grå veggene, og pyntet med potteblomster som gir assosiasjoner til blomsterfestivalen i den spanske byen Córdoba. «Denne utsmykkingen gir en kime av håp til en generasjon unge som aldri har opplevd fred og trygghet. Det eneste de har erfart, er vold og krig,» sier en av kunstnerne, Mahmoud Qannan, til Ny Tid.

«Fargerike blomster og sommerfugler er noe de bare har sett på tv og i skolebøker,» legger han til.

«Det er mange barn i denne leiren, og jeg tror de kommer til å like disse bildene. De er ment å skape en tro på at livet ikke bare er grått og svart,» sier Mohammed, som er gitarist og studerer musikk ved Gazas eneste musikkhøyskole.

«Mange tror kanskje at Gaza bare består av militante, maskerte unge menn som sitter bak bombekastere. Men det finnes tusenvis av andre mennesker her, mennesker som elsker lyden av natur, musikk og liv,» fortsetter han.

Mohammed og søsteren Ghada Shoman, som også er gitarist, møter ukentlig barn i den vestlige delen av leiren. De spiller sanger som ungene lærer utenat. Iført en fargerik kjole og et dekorert sjal ønsker Ghada å «vise livets skjønnhet og spille musikk som er en klar kontrast til lyden av bomber som Gaza har opplevd i tiår,» som hun sier.

I 2014 ble flere hundre sivile drept og gjorde titusener hjemløse under den såkalte Operation Protective Edge, et voldsomt israelsk angrep med land- og luftstyrker. Store deler av befolkningen i Gaza, hvorav de fleste er flyktninger eller etterkommere av flyktninger, er avhengige av internasjonal hjelp – men det tilbys bare kortsiktige løsninger, ifølge en fersk rapport fra The United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees in the Near East (UNRWA).

«Gaza har rett til å nyte frihet, om så bare for en stakket stund,» sier ungdomsskolelærer Tayseer Abu Nema idet han henter sin månedsrasjon ved UNRWAs hjelpsenter. «Gaza har vært gjenstand for stridigheter helt siden den mongolske invasjonen i 1260. Så kom Napoleon Bonaparte og herjet i 1799, fulgt av det britiske mandatet i 1922, og endelig en serie kriger fra Israels side fra 1948 til 2014.»

Flyplassen ga Gazastripen en kortvarig tilgang til resten av verden frem til den ble fullstendig ødelagt av israelske bombefly, tanks og bulldozere tidlig på 2000-tallet. Nå er all ferdsel til og fra Gazastripen, som bare er 40 kilometer lang og noen få kilometer bred, fullstendig kontrollert av Israel og Egypt.

«Fargerike blomster og sommerfugler er noe de bare har sett på tv og i skolebøker.»

Hindrer fremgangen. I løpet av det siste tiåret har grenseovergangene Rafah, som er kontrollert av egyptiske myndigheter, og Erez, som kontrolleres av Israel, bare sporadisk vært åpnet for passasjertrafikk. De siste tre årene har de vært åpne noen få dager av gangen; Rafah-overgangen har hittil i år vært åpen tre dager sammenlagt. Ifølge palestinske myndigheter er det registrert 30 000 personer som nå venter på å reise fra Gaza, de fleste for å få medisinsk behandling eller høyere utdanning i utlandet.

En FN-rapport fra 2014 forutsa dystert at Gaza ville være ubeboelig innen 2020 på grunn av den ekstreme befolkningstettheten kombinert med mangel på grunnleggende tjenester som drikkevann og et hygienisk kloakksystem.

Og likevel – mot alle odds gjør menneskene så godt de kan for å få livet til å gå videre.

Tamara er ballettinstruktør, opprinnelig fra Ukraina og gift med en palestiner, og har slått seg ned i Gaza der hun lærer de unge å danse. Med sitt ballettkompani på 16 jenter i tåspissko og lyserøde ballettskjørt utgjør hun en slående kontrast til Gazas virkelighet. «Disse ungene trenger å få uttrykke seg gjennom dans og annen kunst for å holde de negative følelsene på avstand,» sier Tamara.

I en annen del av byen viser en liten kino en palestinsk film. Kinoene har kommet tilbake til Gaza etter et nesten 30 års fravær etter utbruddet av den første intifadaen i 1987. Taghreed Waheed, en ung kvinne i begynnelsen av tjueårene, er på kino for første gang. Hun sitter med et forbløffet uttrykk gjennom hele filmen. «Det var en spennende opplevelse,» sier Waheed etterpå. «Jeg kan knapt vente med å se flere filmer på denne kinoen nå – jeg tror man kan lære mye gjennom film, for eksempel om andre kulturer og andre levemåter enn den vi har i Gaza.»

Det finnes også kulturelle uttrykk som virker mindre hyggelige, for eksempel under jorden i en olivenlund på den sørlige delen av Gazastripen. En kaliber 120 mm bombekaster er plassert dypt nede i et hull i bakken, omgitt av tre jihadister i kamuflasjedrakter og med hodelykter. De skyter salve etter salve som del av et militært show, som jevnlig arrangeres av væpnede grupper i Gaza for å utfordre Israel.

Mulig fremgang i Gaza blir alltid effektivt stanset. For eksempel har Gaza et akutt behov for sement, ettersom 20 000 hjem ble ødelagt under den siste krigen. Men Israel forbyr levering av sement under påskudd av at den kommer til å bli brukt til bygging av tunneler til smugling og angrep.

«Jeg mistet både privatlivet mitt og det sosiale livet da jeg måtte flytte inn i et telt etter at huset mitt ble ødelagt av israelske bomber under sommerkrigen,» forteller Fatima Hammad. Teltet hennes er slått opp i Beit Lahia nord i Gaza.

Et seiglivet håp. Etter at Hamas vant valget i 2006, har Gaza opplevd en svært vanskelig økonomisk og politisk situasjon, fulgt av en forsterket blokade satt i verk av Israel i 2007.

Tusenvis av mennesker i Gaza lider dessuten av tunge psykiske plager, forteller psykologen Ola Hassab Allah.

«Israels kriger har hatt som mål å gjøre palestinere enten fysisk døde eller å frata dem alle livsverdier slik at de kan dø psykologisk,» sier han. Han forteller også at mange er enormt fokuserte på å finne glimt av håp etter flere kriger og tider preget av splittelse også innad i befolkningen. «Mange holder hardt på ideen om at situasjonen ikke alltid vil være slik den er nå.»

Hver dag forsøker alle å fortsette – de spiller sine roller, gjør sin daglige dont og forsøker å la hverdagen bli rutinepreget og tilforlatelig, igjen og igjen. Hver dag er det vekslingen mellom død og folkeliv som gir Gaza håp. Og jeg tror at de en dag vil nå målet om en god hverdag – for dette er et folk som tenker mye på sin vei til frihet, og som alle andre mennesker på jorden lengter etter fred og en trygg livsglede.

---
DEL