Publisert: 30.01.2019
Med nedbyggingen av Halden-reaktoren, den ene av Norges to atomreaktorer, tar norske myndigheter nå ansvar for oppryddingen av atomavfall i norsk natur. Men dette arbeidet har myndighetene skjøvet foran seg i årevis; freds- og miljøorganisasjonene har ventet tilsvarende lenge: «På et eller annet tidspunkt er vi nødt til å rydde opp etter den nukleære virksomheten. Vi har 17 tonn brukt reaktorbrensel som behøver oppbevaring for nær sagt evigheten,» uttalte prosjektleder Karl G. Johannesen i Nærings- og fiskeridepartementet i november under en orientering i lokalene til Institutt for energiteknikk, IFE, som eier Halden-reaktoren.
Kjeller og Halden-reaktorene
I det norske etterkrigsklimaet ble Norges to atomreaktorer, Kjeller (1951) og Halden (1958), bygd for å drive grunnforskning, med en intensjon om at Norge en dag skulle kunne etablere et eget kjernekraftverk. Den gangen mente den norske Arbeiderparti-regjeringen at atomkraft kunne være en god og jevn strømkilde.
Mot slutten av 1970-årene innså norske myndigheter at det ikke ville være hensiktsmessig å utvikle atombasert strøm, men virksomhetene fortsatte likevel i begge reaktorene. Forskningsreaktoren på Kjeller er fremdeles i drift, blant annet med forskning innen medisinske formål. Halden-reaktoren ble derimot permanent stengt i fjor sommer, etter at en feil i en sikkerhetsventil ble oppdaget under en rutinekontroll. I løpet av de årene Halden- og Kjeller-reaktorene har vært virksomme, har det blitt akkumulert 17 tonn høyaktivt atomavfall.
Frankrike – atomland nummer én
Hvis vi sammenligner med to andre europeiske land, Sverige og Frankrike, er 17 tonn er allikevel et beskjedent tall: «Sverige har 10 reaktorer, og når de nå skal slutte å produsere strøm på denne måten, vil de ha hele 12 000 tonn brukt reaktorbrensel som må deponeres på en sikker måte for all framtid,» sier fysiker og tidligere lektor Eva Fidjestøl (85) til Ny Tid. Hun har brukt en stor del av livet på opplysningsarbeid om konsekvensene av atomkraft. Fidjestøl sitter i styret i Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, IKFF, og er medlem av Nei til Atomvåpen.
«Det bygges nå et deponi for brukt reaktorbrensel 500 meter under en landsby nord for Paris.»
I Finland planlegges det å bygges en ny reaktor i Pyhäjoki, en kommune i nærheten av Oulu, nord i landet. Utbyggingen er et finsk-russisk samarbeid. Motstanden mot denne reaktoren er stor, også på svensk side, blant annet fra gruppen Kärnkraftsfritt Bottenviken. Engasjementet har til nå resultert i at 21 svenske kommuner nord for Sundsvall har tatt avstand fra byggingen av reaktoren. Den finske regjeringen skal i 2019 beslutte endelig om den blir realisert.
De tre landene som per i dag har flest reaktorer, er USA, Frankrike og Kina. Frankrike produserer så mye som 71,6 prosent av all sin elektrisitet i atomreaktorer.
«USA har kanskje flere reaktorer, men per innbygger ligger Frankrike på toppen. Landet har 58. I Frankrike har de 100 000 kubikkmeter med brukt atombrensel som må lagres,» sier Fidjestøl. «I dag er atomkraft priset ut; det kan ikke konkurrere lenger i markedet. Sol- og vindkraft er mye billigere, raskere å produsere og behøver mindre anlegg. I demokratiske land blir det sjelden bygget nye atomkraftverk i dag,» fortsetter hun, og viser til rapporten «World Nuclear Industry Status Report 2018», skrevet av den uavhengige rådgiveren Mycle Schneider. Han utgir årlig en statusrapport om situasjonen i alle atomanlegg og reaktorer i verden. (Se www.worldnuclearreport.org.)
Bekymret på franskmenns vegne
«Det bygges nå et deponi for brukt reaktorbrensel 500 meter under en landsby nord for Paris. Byggeperioden og tiden det tar å fylle deponiet, anslås til 130 år,» sier Fidjestøl. Hun er bekymret på franskmenns vegne, og forteller at et atomanlegg eller en reaktor har en viss livslengde, og ikke bør drives i mer enn 30–40 år.
I desember bestemte Macron at 14 reaktorer skal stenges innen 2035. Det er altfor få, mener hun. Da Macron ble president i 2017, ble han spurt hvorfor han ikke «her og nå» kunne oppgi et mål for når man skulle fase ut den nukleære virksomheten og erstatte denne med 100 prosent fornybar energi. Han uttalte da at dette ville ha gitt Areva og Europas største energiselskap, Eléctricité de France (EDF), store problemer med finansiering av videre drift. Areva, som i dag heter Orano, er et fransk multinasjonalt selskap som spesialiserer seg på nukleær virksomhet. «I samme sekund noen med myndighet sier: ‘Mitt mål er å avvikle virksomheten,’ er det over. Ingen vil investere i dem igjen,» sa Macron.
I likhet med norske politikere har også de franske politikerne skjøvet problemet vedrørende oppbevaring av atomavfall foran seg, men noen politikere går litt lenger enn de andre. Da miljøvernminister Nicolas Hulot gikk av i august, skal en av årsakene ha vært at Frankrike ikke gjorde noe med det brukte atombrenselet.
Store oppgaver for nytt organ
Manglende lagring av atomavfall har lenge vært et tema for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF), som i 2012 ga ut e-boken Kvinneblikk på atomenergi. «Vi har satt fokus på lagring av atomavfall som et stort miljøproblem, og det er ingen land per i dag som har funnet sikre ordninger for denne lagringen. Dette er en økonomisk bombe og en miljøbombe,» understreket Liss Schanke – en av organisasjonens ledere – i en samtale med Ny Tid under Globaliseringskonferansen i Oslo i oktober.
«Vi har satt fokus på lagring av atomavfall som et stort miljøproblem, og det er ingen land per i dag som har funnet sikre ordninger for denne lagringen.»
Hun trakk blant annet fram Tsjernobyl-dagen, minnedagen for atomkraftulykken i Ukraina 26. april 1986, som ett tiltak IKFF arrangerer sammen med andre miljøorganisasjoner. Radioaktive stoffer er fremdeles å finne i norsk natur som følge av denne katastrofen. I november var representanter fra IKFF sammen med flere fra freds- og miljøorganisasjoner inviterte av Nærings- og fiskeridepartementet til Halden for å få informasjon om den norske oppryddingsprosessen. I 2016 uttalte næringsminister Monica Mæland (H) at staten har et medansvar også for langtidslagringen av atomavfall, sammen med IFE.
«Staten har vært sterkt involvert i det nukleære prosjektet i Norge og har derfor tatt et medfinansieringsansvar på dette området på moralsk og samfunnsmessig grunnlag,» utdyper prosjektleder Karl G. Johannesen i Nærings- og fiskeridepartementet. Han legger til at det ikke bare er IFE og Kjeller som leverer radioaktivt avfall i Norge, men også Forsvaret, helsevesenet og industrien. Lav- og middels aktivt avfall er i dag lagret i Himdalen i Akershus.
Leter etter deponier
I årets statsbudsjett er det satt av 280,4 millioner til oppryddingen, men den totale oppryddingen av de 17 tonnene atomavfall som befinner seg på norsk jord, ble estimert til 14,5 milliard i 2016. Av dette er 12,8 milliarder kroner kostnader til håndtering og oppbevaring av brukt reaktorbrensel. Den nye etaten, Norsk nukleær dekommisjonering, ble opprettet i starten av 2018. I november ble Nils Bøhmer ansatt som fag- og utviklingssjef Bøhmer har tidligere arbeidet i Bellona, og har vært en uttalt kritiker av norske myndigheters håndtering av atomavfallsspørsmålet.
Sammen med resten av NND har Bøhmer fått en rekke «umulige» oppgaver i fanget, og en av dem er å lete etter flere og egnede deponier i Norge. Et deponi må være dypgeologisk sikkert i hundretusener av år. Avfallet skal verken komme i kontakt med luft, vann eller miljø og tåle en eventuell ny istid. Det skal lagres 500 meter under bakken. I tillegg må det lagres et sted der innbyggerne i nær omkrets kan akseptere å ha et slikt deponi innpå seg.
Mangel på fagfolk
Fidjestøl er glad for at Bøhmer og NND er på plass. «Nå er det et organ som tar ansvar. Det har vi ventet på i mange år, og i andre land finnes slike organer allerede,» påpeker hun. «Det neste er å få en langsiktig finansiering på plass, så man ikke slåss mot eldreomsorg og barnehager fordi folk ikke skjønner vitsen med dette arbeidet. Man må heller ikke gå for fort fram, men kartlegge behovene godt og beholde de gode folkene. I alle land er det mangel på gode folk innen dette området. Det er ikke så spennende å bygge ned noe, og arbeidet er risikofylt.»
Store og komplekse utfordringer venter de involverte i opprydningsprosessen. Den største utfordringen blir å finne egnede deponier som er sikre for tusener av år fram i tid, og ikke minst: et velvillig innstilt nabolag.
Les også: Når fienden er et epletre i blomst, om hvordan forstå en fiende vi ikke kan se.
