Livets bitterhet

Giuseppe Pontiggia, født i 1934, er et etablert navn i Italia, og tilsvarende ukjent her til lands. Romanen «Født to ganger», opprinnelig utkommet i Italia i 2000, er heller ikke spesielt lett tilgjengelig, til tross for at den ikke er spesielt lang. Den handler om det å være far til en handikappet gutt, og Pontiggia bygger på personlige erfaringer som er gitt en skjønnlitterær form.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Frustrasjoner

Født to ganger er delt inn i relativt korte kapitler med en rød tråd. Sjangermessig befinner den seg i krysningspunktet mellom den personlige fortellingen, det mer essayistiske, novellesamling og roman. Historien fortelles frem og tilbake i adskilte episoder og dialoger, hele tiden sett fra farens side. Vi får oppleve sønnen Paolos vei gjennom barndom, oppvekst og ungdom, fra fødselen til ferieturer og på skolen.

Det blir en fortelling om frustrasjoner som grenser opp mot en eksistensiell bitterhet, med mange skarpe observasjoner om menneskelig dumskap, men med lite håp i andre enden.

Avmakt

Samtidig er det noe befriende over denne bitterheten. Født to ganger er på ingen måte tilpasset tidens krav om positiv tenkning. I Pontiggias verden består livet av minst like mange problemer som utfordringer, og det er smått med konstruktive løsninger. Flere av kapitlene er utformet som dialoger med øvrighetspersoner i Paolos liv, som rektoren som ikke kan fatte og begripe problemet med å plassere gutten i en klasse med bare ukjente, ettersom beslutningen er demokratisk bestemt ved loddtrekning. Ifølge henne er det snakk om likebehandling.

Det er ikke vanskelig å føle farens avmakt når han må sitte og argumentere for det alle egentlig vet; at sønnen faktisk er annerledes og at annerledesbehandling kan være på sin plass.

Annerledeshet

Det handler i det hele tatt mye om slitet med å definere annerledesheten i forhold til for mye eller for lite forståelse, særbehandling eller krav om normalitet. Skal man slite barnet ut med å forsøke å lære det ting, og hvor mye behagelig tilpasning skal man skape? Hva er barnets behov, og hva er omgivelsenes?

Født to ganger tar for seg mange av de frustrasjonene foreldre med såkalt annerledes barn har – fra dårlig samvittighet til tidvis hat der hvor man skal føle bare kjærlighet. Bokens farsperson er på ingen måte en spesielt altruistisk figur som fremstår i et udelt sympatisk lys.

Troverdighet

Styrken til Pontiggia ligger i de til tider svært skarpe observasjonene av menneskelig svakhet, avslørt på sitt mest ubarmhjertige, men ikke uten humoristisk brodd. På sitt mindre vellykkede fremstår teksten som litt vel belærende og bitter. Allikevel gir den en interessant innsikt i både hodeløse reaksjoner på annerledeshet og på det å ha et annerledes barn. Som formidler av en slik problematikk fremstår Pontiggia med stor troverdighet.

---
DEL

Legg igjen et svar