Livets søte side

Lyubov – Love in Russian er en lyrisk reise inn i den russiske sjel.

Holdsworth er britisk og fast kritiker i Ny Tid.

LYUBOV – Love in Russian

Staffan Julen

Sverige/Hviterussland

Den hviterussiske forfatteren og nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj har intervjuet over 200 vanlige russere om hva kjærlighet betyr for dem. Hun har spurt om hvordan de har opplevd kjærligheten, hvor flyktig den er, tapet av den, dybden den har, fortvilelsen den fører med seg. Hun snakker om dette med et lite utvalg av dem hun har intervjuet, mens Staffan Julens diskré regi og kamera registrerer arbeidet til en skribent som forsker på boken hennes. Aleksijevitsj’ subjekter er for det meste(men ikke alle) eldre mennesker hvis erfaringer med kjærligheten skriver seg fra tiden både før og etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Livets sødme. Hun begynner og slutter med Volodja, en kunstner som bor i en typisk provinsby eller fjern forstad (kanskje til Minsk, Aleksijevitsj’ hjemby, selv om det aldri nevnes eksplisitt), der by og land går over i hverandre i et bølgende mønster av prefabrikkerte høyhus og romantisk rufsete tømmerhytter. Volodja er en følsom sjel som traff sitt livs kjærlighet da han var 25 og hun 20. For ham var kjærligheten altoppslukende, men hans hengivenhet og dype følelser ble dessverre ikke gjengjeldt av kvinnen han hadde forelsket seg i. Men dette sparer Aleksijevitsj til senere. I stedet dras seeren inn i filmen med gåtefulle bilder av en ubestemmelig leilighetsblokk og Volodjas voice-over som forteller om hvordan et usett (helt til filmens siste bilderammer) menneskelig nærvær hele tiden betrakter ham og venter på ham… Jeg vil nødig røpe for mye, så det får være nok å si at selv om den kaotiske kjærligheten som han nøt og holdt ut med en kvinne ikke varte, oppsto det noe fra det forholdet som krevde en større kjærlighet og et livslangt offer som tar pusten fra en. Selv om bare tre av Aleksijevitsj’ subjekter er yngre enn godt og vel 50 (de fleste er 60 eller eldre, uten at seeren blir gjort tydelig oppmerksom på det), oppleves ikke Lyubov som ubalansert. De unge tar ofte kjærligheten for gitt, eller har ennå ikke utviklet tilstrekkelig selvinnsikt til å verdsette hva kjærligheten egentlig betyr, selv om et ungt, beundringsverdig par – Zjénja, som er snekker, og Julia, som er veterinær – med to små barn, gir klart uttrykk for hva kjærlighet betyr for dem: «Vi setter oss ned, så drømmer vi sammen, og det er nok til å føle seg vel,» sier Julia. Zjénja legger til at kjærligheten er som en sukkerskål der en legger til små, søte sukkerkrystaller gjennom livet. De er ikke velstående. Ingen av Aleksijevitsj’ stort sett milde sjeler viser tegn på rikdom eller et kosmopolitisk liv, selv om én, Ira, er pensjonert sovjetisk oversetter som arbeidet på Cuba i 1960-årene og traff Fidel Castro, og en annen, Zjana, en sosiolog som ble innkalt til KGB i sovjettiden fordi hun var et frittenkende menneske som reiste mye (innenfor den sosialistiske verden), og endte med å gifte seg med en KGB-offiser. (Hans paranoia og manglende forståelse for hennes fritenkning betød slutten på det ekteskapet.)

Kjærligheten er som en sukkerskål der en legger til små, søte sukkerkrystaller gjennom livet.

Hengivenhet og offer. Du får et inntrykk av filmens konsept i en tidlig scene hvor Aleksijevitsj snakker om det mens hun sitter i et arbeidsrom under et portrett av Fjodor Dostojevskij. Men dette er ingen storslagen russisk tragedie. Dette handler om alminnelige mennesker, fra alminnelige steder, som snakker åpent om erfaringer som er ekstraordinære og ordinære på samme tid. Hva skal vi mene om Olja, en friserdame i slutten av 40-årene, kanskje, en tiltrekkende, tankefull og sterk kvinne som fortsetter å bo i samme leilighet som mannen hun skilte seg fra fordi han mistet interessen for henne til de grader at det grenset til forakt. Det blir ikke uttalt, men trolig er det økonomien knyttet til salg av leiligheten og deling av summen som har tvunget fram beslutningen om å leve under samme tak, som velkjente fremmede. Hun kunne gjerne tenke seg et nytt kjærlighetsforhold, sier hun, før hun legger til i et hjerteskjærende glimt av klarhet: «Jeg er klar for en ny mann, et nytt liv, men all min oppmerksomhet er konsentrert om denne mannen.» Når tårene kommer, er hun ikke alene om å gråte. Men ikke alt er dystert. De to kvinnene som elsket en paranoid kunstner, Gena, sitter i den rotete leiligheten der han malte og drakk, og deler historier om den gangen han kapret et fly mens han holdt et fast grep om en falsk bombe laget av ledninger viklet rundt et par såpestykker. «Han ble gal,» sier Olga, en av hans tidlige kjærester. «Han kapret et fly – “fly meg til Paris” –, men da politiet kom om bord (de hadde landet på en militærbase i Rostock), satt han der og gråt som et barn.» Hendelsen tente i Olga en «dyp, kvinnelig kjærlighet til ham, som en mor til et barn», men selv om han bønnfalt henne, ville hun aldri gifte seg med ham. Gena ble likevel pleiet og elsket de siste 20 årene av sitt liv, av Lena. Men det er ikke bare kvinner som (i en velbrukt russisk stereotypi) lider for kjærligheten: Volodjas offer, hans åpne hjerte og hans ekte kjærlighet til et annet menneske selv om det er mot alle odds, er transcendental i sin dybde. Se denne filmen og gråt. Se denne filmen og le. Og forlat salen litt klokere enn da du gikk inn.

---
DEL