Naturen kan ikke tas for gitt, den angår hele vår eksistens. Dette er utgangspunktet for Naturfilosofi av Sigurd Hverven, som jeg har lest med stor glede. Budskapet er viktig og tidvis komplekst, tonen er gjennomført saklig og neddempet, og det fine, flytende språket gjør boken tilgjengelig for de fleste.
Forfatteren sier selv at han ønsker å introdusere filosofisk tenkning om naturen. Samtidig rommer Naturfilosofi en dose selvstendig tankevirksomhet som i det siste kapitlet leder til en skisse av en ny, helhetlig måte å tenke om livet på. Vi kommer tilbake til det.
Hvervens kontekst er at vi lever i en revolusjonær tid. Etter tusenvis av år med stabilt naturmiljø foregår det nå endringer i enormt tempo. Derfor er tiden inne for å tenke annerledes om vår plass på jordkloden. Og for å komme dit må vi utfordre spøkelsene fra fortiden, slik at tanken kan søke i nye retninger.
Antroposentrisme og instrumentalisme. Bokens frigjøring skjer i tre steg. Del 1 er gitt tittelen «Miljøetikk» og strekker seg mellom en lang tradisjon med å sette mennesket i sentrum for alt, og en alternativ posisjon der det er naturen som danner tankens basis. Problemet med den første, antroposentriske posisjonen er at vår etiske tenkning tenderer til å sirkulere om mennesket ve og vel. Så fremt naturen har verdi, er det i instrumentell forstand: På hvilken måte kan den være til nytte for oss?
Mot dette kan det sies at tiden vi lever i, krever en åpning for moralsk utvidelse der dyrene, naturen og livet i sin helhet i større grad likestilles med mennesket. Skal vi komme dit, kan ikke naturen bare tilskrives instrumentell verdi, vi må også legge til grunn at den har egenverdi. Nå kan en slik forskyvning fortsatt begrunnes antroposentrisk, om vi sier at vi ved å behandle naturen bedre sikrer våre livsmuligheter. Eventuelt kan tanken skyves over i en mer biosentrisk eller økosentrisk posisjon, der vi argumenterer ut fra dyrenes og naturens ve og vel, uavhengig av hva dette betyr for oss mennesker.
Hvervens presentasjon av disse posisjonene (og rommet mellom dem) er forbilledlig klar. I all vesentlighet er han i denne delen av boken en rendyrket formidler, som introduserer oss for varierte refleksjoner rundt det å sette livet i sentrum for vår tenkning. Han får frem at det går et viktig skille mellom dem som her setter det individuelle livet i sentrum (for eksempel en blåhval som har forvillet seg inn på grunt vann), og dem som fortrinnsvis retter blikket mot arter, økosystemer og hele biosfæren (blåhvalen som art innenfor en kompleks økologisk helhet).
Individ eller helhet? Dette skillet danner grunnlag for to tidvis markant forskjellige måter å tenke miljøetikk på. Hverven tar seg tid til å utforske variasjonen, gjennom to kapitler som ganske enkelt benevnes «Individet først» og «Helheten først». Her presenteres vi for et utvalg filosofer og deres tanker, og innholdet blir nok tidvis mer komplekst enn i bokens øvrige kapitler. Den som leser langsomt, vil imidlertid tilegne seg viktig innsikt i miljøetikkens variasjonsbredde.
Hva er familielikheten som forener en mikroorganisme, et tre, et dyr, en maurtue, et menneske?
Vi fortsetter videre til bokens del 2, der spørsmålet er hvordan de abstrakte tankene om miljøetikk kan omgjøres til mer konkrete strategier og handlinger. Med dette er vi over i det landskapet jeg selv skriver bøker i. Feltet er komplekst og sammensatt, så det er begrenset hvor mye Hverven får sagt på to korte kapitler. Inndelingen mellom erfaringsbaserte endringer nedenfra og politisk-økonomisk endring ovenfra er imidlertid pedagogisk fremstilt, slik at leseren i det minste får smakebiter av et variert sett med strategiske så vel som praktiske muligheter.
Spesielt drøftingen av hvorvidt vi skal ta i bruk økonomisk verdsetting som virkemiddel, er viktig. Her står den miljøengasjerte i et spenn mellom den pragmatiske fristelsen til å ta i bruk etablerte verktøy versus å takke nei fordi man ser at dette ikke vil medføre noen grunnleggende endring i vår måte å orientere oss i møtet med naturen på.
Tilbakeskuende og fremtidsrettet. Til sist vender del 3 av boken blikket både bakover og fremover. Det tilbakeskuende blikket handler om hvordan tanker tenkt av blant andre Galileo Galilei, Isaac Newton og René Descartes har gitt oss en mekanisk forestilling om naturen – forstått som en samling objekter som kan brukes og kastes etter behov. Boken viser mulige åpninger for hvordan vi kan komme oss ut av denne tankegangen. Derfra bringes vi til bokens avsluttende kapittel, der Hverven står tydelig frem med en visjon om en annerledes måte å betrakte naturen og livet på.
Hva er familielikheten som forener en mikroorganisme, et tre, et dyr, en maurtue, et menneske – og derfra også videre til en art, ja, kanskje til og med et helt økosystem? Svaret er at de alle er former for liv, og at dette livet preges av dynamikk og bevegelse; det er aldri stillestående, men alltid innblandet i relasjoner og forbindelser til noe mer enn seg selv.
«Stoffskifte». En åpning til forståelse av hva dette innebærer, ligger i begrepet «stoffskifte». Stoffene du og jeg er satt sammen av, skiftes kontinuerlig ut, hvilket betyr at det som akkurat nå befinner seg i meg, tidligere har vært på alle mulige andre steder. Fra et slikt utgangspunkt vil man kunne si at livets ulike komponenter er livsprosjekter som samspiller med andre livsprosjekter. Tenker vi denne tanken fullt ut, blir det umulig å redusere naturen til en samling nyttegjenstander. Som miljøengasjert menneske finner jeg dette perspektivet interessant og spennende.
Jeg vil avrunde med å vende tilbake til bokens innledningskapittel, der vi møter et spørsmål om hvordan vi bør forstå naturens relasjon til vår menneskeskapte kultur. Helt kort presenteres vi her for tanken om at vår livsform har bredt seg utover og trengt inn i alle klodens avkroker, med den konsekvens at naturen ikke lenger finnes. Hverven avviser en slik posisjon som for ensidig. Derved etablerer han en kritisk forbindelse til min andre tekst i denne månedens Ny Tid, anmeldelsen av boken Green Utopias.
Jeg skriver derfor et identisk budskap inn i begge bokessayene: Den som leser disse to bøkene parallelt, vil stå igjen med et spenstig mangfold av varierte, grønne tanker – med tilhørende åpning for å omsette endringene i naturmiljøet til et mangefasettert sett med politiske handlinger.