Livets lotto på Middelhavet

Se for deg jordkloden sett utenfra, fra verdensrommet. En blå kule som er menneskenes hjem, felles og ufravikelig. Samtidig hører ikke alle til her. Alle er ikke hjemme i verden. Like fullt dør de i den.

odinlysaker
Email: odin.lysaker@uia.no
Publisert: 12.05.2015

Døde kropper. Uskyldige mennesker. På flukt. Fra krig og fattigdom. Hundrevis av døde kropper. Som en gang ble født, sårbare og derfor avhengige av omsorg og anerkjennelse. Slik vi alle er livet igjennom. En død kropp som en gang var et spedbarn, som introduserte noe nytt i verden – frihet og håp. Som en gang ble sett av andre som en person, hadde et navn, levde en hverdag. Som nå skylles i land på Europas bredder eller synker til bunns i Middelhavets kirkegård. Som flyktninger fra Nord-Afrika.

Hittil i år har omkring 36 000 flyktninger tatt seg over Middelhavet, melder FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Og bortimot 1800 har mistet livet i forsøket på å krysse samme havområde.

Siden alle kropper er sorg-bare, forklarer filosofen Judith Bulter i boken Precarious Life, må vi være medfølende. La oss berøre. Bevege. Bry oss. Ta ansvar. Så lenge noen der hjemme savner de døde. Så lenge noen elsket dem, men nå ikke lenger kan gjøre nettopp det, må vi hjelpe de skipbrudne – før det er for sent. For livet er ikke kun sorg-bart – ikke minst er det dødelig, minner Butler oss om. I sjøen fra Syria til Lampedusa står det dermed om liv.

Livets lotto. Derfor er det et livets lotto vedrørende hvem som kommer hjem til noen – og når det for andre ikke lenger er slik.

For å bøte på denne urettferdigheten foreslår redaktør Truls Lie i Ny Tid (nr. 15/2015) en global tiende basert på Norges oljeformue. Ti prosent til de dårligst stilte på vår felles klode. Ut fra fra siste tall for Statens pensjonsfond, også kalt Oljefondet, utgjør dét hele 700 milliarder kroner. Tiendelen skal gå til humanitær hjelp, blant annet til de ennå levende kroppene som fortsatt krysser Middelhavet. Dét er hva vi, med Norges oljerikdom, skylder disse flyktningene og andre sårbare grupper i dagens verden, hevder Lie. Noe Verdikommisjonen (1998–2001) foreslo allerede i sin sluttrapport fra 2002, og som Graver-utvalget (2002–2003) fulgte opp i gjennomgangen av Oljefondets etiske utfordringer i NOU 2003:22.

Så lenge noen elsket dem, men nå ikke lenger kan gjøre nettopp det, må vi hjelpe de skipbrudne – før det er for sent.

Men hvorfor? I Lies treffende formulering beror dette på at «[vi] er […] bare helt tilfeldigvis født […] i velferdslandet».

Ut fra denne observasjonen utgjør livets lotto en dobbel eksistensiell innsikt.

Først og fremst er en slik global tiendel rimelig ut fra det faktum at vi mennesker overhodet eksisterer, er født inn i verden. Endog uten å ha bedt om det. Lever – akkurat her og nå. Noe som er en eksistensiell tilfeldighet. Som et lottospill. Siden det kunne ha vært helt annerledes. Dette påkaller en moralsk ydmykhet overfor livets sårbarhet. Våre alles krenkbare og sorgbare kropper.


… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer